944. Historien om Taskela Taskekrabbe
- Kveldene er blitt mørkere nå, sa fru Fantasia og trakk dynen litt til side før hun satte seg. – I kveld er tiden inne til å hilse på Taskela Taskekrabbe. Han pleier å komme ut fra skjulestedet sitt når det mørkner. Det skulle ikke forundre meg om han er ute ved Hoøya nå i kveld. Der vet jeg det er en stor blåskjellbanke, og blåskjell er noe av det beste Taskela vet.
- Er det ikke alt for mørkt å dra dit ut i kveld, mente M.
- Akkurat det går helt greit, svarte feen. – Jeg har en fast avtale med Morgan Morild. Når det er litt småbølger lysere han opp i sjøen slik at det er lett å se det meste under vann. Bare vent, så skal du se.
Og sannelig! Det var akkurat slik som feen sa. Morgan Morild lyste så det gnistret fra hver eneste liten bølgetopp og bølgedal.
- Der har vi Taskela, sa feen og pekte. – Han ligger helt stille på bunnen og ser nesten ut som en stein, men klørne hans er lette å få øye på. Jeg tror sannelig han vinker med den høyre kloen. Kanskje han vil hilse på deg?
- Tør jeg det, da, spurte M.
- Ingen fare, boblet Taskela Taskekrabbe. – Jeg klyper bare til når det er nødvendig. Jeg har da lært krabbeskikk.
- Jeg vet bare om folkeskikk, sa M og så opp på feen.
- Folkeskikk og krabbeskikk er nesten det samme, slo Taskela fast.
- Vi krabber er best på bunnen, fortsatte han. – Det er ikke uten grunn at det knapt er noen som blir så gamle som oss taskekrabber. Bestefaren min er snart hundre år gammel. Selv nærmer jeg meg førti år. Uten krabbeskikk ville vi ikke blitt så gamle.
- Hva er krabbeskikk for noe rart, spurte M. – Er det noe dere lærer på krabbeskolen?
- Krabbeskole? Nå har jeg ikke hørt på maken, sa Taskela og klapret med klørne. – Nå må jeg nesten le. Nei, vi krabber lærer krabbeskikk gjennom livets skole. Det første vi lærer i den skolen, er å gå på krabbevis.
- Ja, jeg husker da jeg traff Kåre Krabbe. Han gikk sideveis når han hadde det travelt, sa M.
- Kåre Krabbe, ja. Det er han som holder til i Paradisbukta. Det er over min forstand hvorfor han liker seg der. Jeg har hilst på ham flere ganger, men han går bestandig tilbake til Paradisbukta. Her på Hoøya er det en kjempestor banke med blåskjell som aldri går tom for krabbemat. Jeg har sagt til Kåre at han burde komme ut hit og besøke meg, men Kåre synes det er alt for langt å gå. Dessuten, sier han, må jo noen passe på å rydde opp i strandkanten etter alle badeturistene. Og er ikke dere taskekrabber litt skumle? Jeg har ikke hørt om noen strandkrabber som er kommet tilbake etter å ha tatt turen til Hoøya, sier Kåre.
- Kan hende blir han spist av taskekrabbene der ute, spurte M.
- Der sa du noe, svarte Taskela.
- Hva var det jeg sa, sa M.
- Du sa noe om spising, og da har jeg noe å si. Jeg har nemlig hørt historier om hva som hender med mange av oss krabber om høsten. Det går rykter om at mange av oss som forsvinner på den tiden, havner i fiskedisken i butikker. Jeg har til og med hørt av Tallak Tallerken at han har vært i kontakt med flere taskekrabber som har vært helt ugjenkjennelige. Kan det være sant?
- Jeg har også hørt om det, svarte M.
- Men det er en helt annen historie avsluttet feen.
Tisk, task, tute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar