”Jeg klatrer opp i det høyeste treet jeg ser.”

Der har jeg utsikt over tidene som gikk. Kan hende også over tidene som kommer, men i den retningen er alt mer uklart.

På slettene, i fjellene, i skogene og på havet bølger væpnete hærskarer frem og tilbake. Hetitter, persere, romere, gallere, teutoner, norrøne krigere i slanke langskip, aztekere, spanjoler til hest, engelskmenn, russere, tyskere, japanere, amerikanere, vietnamesere, kinesere og mange, mange flere.

I det store, store perspektivet undrer jeg meg over om verden ble et bedre sted å leve for de av vår art, homo sapiens sapiens, som overlevde og som er våre forfedre/mødre?

Hvordan er det med oss? Fremdeles lever vi med sverd i hånd, villige til å kjempe til døden for våre verdier og det vi tror på. Vel er sverdene blitt mer avanserte, men menneskene er ikke svært ulike de som svingte våpnene for årtusener siden.

Fra min posisjon i det høyeste treet jeg ser, kan jeg, hvis jeg skjerper blikket, fokusere på uklare fremtidsscenarier.

Siden jeg av natur er optimist (i alle fall forsøker jeg å være det), velger jeg å klatre ned fra treet og tie.

Livet leves her og nå. Verken i fortid eller fremtid.