”Requiem for året 2013 – dies irae, dies illa”

Noen ganger skulle jeg ønske at latin var et levende språk som vi alle kunne forstå. Den norske oversettelsen yter ikke rettferdighet til Requiem på latin og absolutt ikke til enderimet i hver strofe.

Dies irae, dies illa
solvet saeclum in favilla:
teste David cum Sibylla.

Vredens dag, hin dag
da verden skal forgå i flammer
som forutsett av David og sibyllen.

Quantus tremor est futurus,
quando judex est venturus,
cuncta stricte discussurus!

Hvilken beven det vil være,
når dommeren kommer
for strengt å granske alle.

Tuba mirum spargens sonum
per sepulcra regionum,
coget omnes ante thronum.

Basunen sprer en herlig klang
gjennom gravkamrene i alle land
for å kalle alle foran tronen.

Mors stupebit et natura,
cum resurget creatura,
judicanti responsura.

Døden og naturen forbløffes
når skapningen gjenoppstiger
for å svare dommeren.

Liber scriptus proferetur,
in quo totum continetur,
unde mundus judicetur.

Boken vil bringes frem
hvor alt er skrevet ned,
hvorfra verden skal dømmes.

Judex ergo cum sedebit,
quidquid latet apparebit:
nil inultum remanebit.

Når dommeren tar sitt sete
vil alt som er skjult bli synlig,
intet vil gå ustraffet.

Quid sum miser tunc dicturus?
Quem patronum rogaturus,
cum vix justus sit securus?

Hva skal jeg, elendige, si?
Hvilken beskytter skal jeg oppsøke
når selv ikke de rettferdige kan være trygge?

Rex tremendae majestatis,
qui salvandos salvas gratis,
salva me fons pietatis.

Konge av uhyre majestet,
som uten vederlag frelser de som må frelses,
frels meg, nådens kilde.

Recordare, Jesu pie,
quod sum causa tuae viae:
ne me perdas illa die.

Husk, miskunnige Jesus,
jeg er årsaken til din ferd,
mist meg ikke på denne dag.

Quaerens me, sedisti lassus:
redemisti Crucem passus:
tantus labor non sit cassus.

Utslitt satt du i søken etter meg,
du forløste meg med korsets pinsler,
la ikke slik en bragd gå til spille.

Juste judex ultionis,
donum fac remissionis
ante diem rationis.

Rettferdige vredens dommer,
gi forlatelsens gave
før oppgjørets dag.

Ingemisco, tamquam reus:
culpa rubet vultus meus:
supplicanti parce, Deus.

Jeg sukker, som den skyldige,
mitt ansikt rødmer av skyld,
spar den som bønnfaller deg, Gud.

Qui Mariam absolvisti,
et latronem exaudisti,
mihi quoque spem dedisti.

Du som gav Maria forlatelse,
og hørte tyvens bønn,
gav også meg håp.

Preces meae non sunt dignae:
sed tu bonus fac benigne,
ne perenni cremer igne.

Mine bønner er ikke verdige,
men du, gode herre, vær god,
så jeg ikke brenner opp i evig ild.

Inter oves locum praesta,
et ab haedis me sequestra,
statuens in parte dextra.

Gi meg et sted blant fårene,
og hold meg borte fra bukkene,
la meg stå ved din høyre hånd.

Confutatis maledictis,
flammis acribus addictis:
voca me cum benedictis.

Når de forbannede har blitt dømt
forvist til etsende flammer,
kall du meg med de salige.

Oro supplex et acclinis,
cor contritum quasi cinis:
gere curam mei finis.

Jeg ber ydmykt og fromt,
hjertet er knust som aske,
hjelp meg i min siste time.

Lacrimosa dies illa,
qua resurget ex favilla
judicandus homo reus.
Huic ergo parce, Deus

Hin tårefulle dag,
da fra asken stiger
den skyldige som skal dømmes.
Vis ham nåde, Gud.

Pie Jesu Domine,
dona eis requiem. Amen.

Barmhjertige herre Jesus,
gi dem hvile. Amen.