405. Historien om Karl Kaktus
- I dag ble jeg stoppet av Karl Kaktus da jeg var på vei hit. Piggene hans hektet seg fast i drømmekappen min og jeg kunne ikke komme videre før Karl bestemte seg for å slippe meg løs. Det var noe han måte fortelle meg.
Fru Fantasia satte seg ved siden av M.
- Hva da, spurte M.
- Han måtte fortelle hva som hendte da kaktusfamilien bestemte seg for å ta makten fra alle de andre plantene.
- Går det an da?
M så ut som et spørsmålstegn.
- Nå skal du høre hva han sa. Au, der var forresten en kaktuspigg som jeg ikke fikk ut. Skal si den stakk.
Feen trakk en lang pigg ut av drømmekappen.
- Karl Kaktus sa at en dag hadde alle kaktusene samlet seg.
- De var lei av at de andre plantene bestemte for mye. Det kunne ikke være riktig at alle de beste vokseplassene tilhørte de som ikke var kaktus. Hvorfor skulle kaktusene være nødt til å vokse på tørre steder og spare på vannet hele tiden? Det var ikke rettferdig. Dessuten skygget trærne for sola og gjorde det vanskelig for de plantene som likte å sole seg. Noe måtte gjøres, var alle enige om.
- Vi kan forsvare oss, var det noen som sa. Vi har pigger og dem må vi bruke. Alle er redde for å stikke seg. Hvis vi bruker piggene vår, skal vi greie å trenge de andre plantene tilbake. Vi må lage en hær av soldatkaktus.
- Og slik ble det, sa Karl Kaktus.
- Alle kaktusene med lange og skarpe pigger stilte seg foran oss andre, og så begynte vi å marsjere. Fuglene i ørkenen fløy over oss og sang mens vi gikk. Vi kjente oss sterke og var sikre på at vi skulle vinne. Hvem kunne stå seg mot en hær med soldatkaktus bevæpnet med skarpe pigger?
- Den første natten slo vi leir ikke langt fra de store skogene der de andre plantene vokste. Vi samlet ved til leirbålene våre fordi mange trær allerede hadde rømt og latt tørrkvist ligge igjen. Vann å drikke fant vi i mange vanndammer rundt omkring. Der bestemte vi oss for å la de fleste av småkaktusene være igjen. De var slitne etter den lange marsjen. Dessuten var de tørste og trengte å hvile.
- Da vi våknet tidlig neste morgen, var trærne i skogen borte. De hadde nok sett leirbålene vårt og hørt sangene våre og var blitt redde. Det var bare småbusker og kratt igjen.
- Og slik fortsatte det, sa Karl Kaktus. – Hver eneste kveld slo vi leir ikke langt fra skogen. Ved leirbålene sang vi så høyt vi kunne for å skremme trærne. Neste morgen var skogen borte. Vi marsjerte helt til vi kom til havet. Der fant vi Øksleik Øks og kameratene hans. De kunne fortelle at de var blitt tvunget til å hugge av røttene til trærne. Deretter hadde trærne lagt på svøm og ingen kunne si hvor de tok veien.
- Endelig hadde vi vann nok, tenkte vi. – Soldatkaktusene var tørste etter den lange marsjen og fikk med seg alle oss andre for å smake på vannet som vi aldri hadde kunnet få nok av.
- Selv tok jeg meg en stor slurk, men fysj og fysj som vannet smakte! Det var jo saltvann!
- Akkurat da våknet jeg og oppdaget at det hele hadde vært en drøm.
- Jeg stod fremdeles i den lille potten min og var nok litt skuffet. Men drømmen var iallfall fin.
Drøm, dram, drute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar