431. Historien om Mildred Midd
- I kveld skal vi ut for å hilse på en liten rødtopp som elsker å krabbe rundt på bakken, sa fru Fantasia og la drømmekappen over stolen, - men først må jeg si litt om henne. Kan hende gjetter du hvem hun er?
- Ja, jeg kan jo prøve.
- Hun har åtte ben.
- Det er det mange som har, særlig edderkoppene. En rødtopp med åtte ben? Nei, det er helt umulig å gjette.
- Her har vi henne, sa feen.
- Hun er bitteliten og sitter og koser seg med en liten bit sukker.
- Hvorfor kan dere ikke hjelpe meg, pep Mildred Midd, for hun var det. – Denne sukkerbiten er alt for stor for meg. Har dere ikke en dråpe vann slik at det blir lettere å slikke i seg godsakene.
- Det skal jeg ordne, sa M. – Jeg henter en bøtte vann.
- Nei, er du gal, sa Mildred. – En bøtte er alt for mye. En dråpe er mer enn nok. Når jeg har fått i meg litt mat, kan dere bli med meg på tur.
- Bli med deg på tur, lo M. – Det er helt umulig. Du er liten og jeg er stor. Jeg kommer dessuten til å tråkke å deg.
- Det ordner jeg, sa feen og drysset en stor porsjon stjernestøv over M.
Dermed krympet M slik at hun ble enda mindre enn Mildred. Hun ble så liten at hun kunne stå oppreist mellom bena til Mildred.
- Sett deg på ryggen min, så rusler vi oss en tur, sa Mildred.
- Er det slik å være midd, sa M. – Små sandkorn ser ut som kjempestein. Gresset er så høyt at det rekker helt til himmelen. Hva skal vi gjøre om vi møter noen? De er jo mye større enn oss.
- Det er ikke noe å bry seg om. Nå er vi så små at det knapt er noen som ser oss. Der har vi forresten Markus Meitemark.
- Nei, det kan ikke være ham, utbrøt M. – Sist jeg så ham, kunne jeg holde ham i hånden. Nå er han jo kjempestor! Kan du ikke snakke til ham så han ikke knuser oss?
- Jeg har forsøkt å snakke til ham før, sa Mildred, - men jeg har ingen anelse om hvor han har ørene sine. Det er best vi forsvinner under et blad. Da er vi trygge.
Men hvem var det de traff der om det ikke var Lauritz Løpebille som lå og snorket mens han sov middag.
- Hysj, hvisket Mildred. – Lauritz er farlig. Han spiser alt han kommer over. Vi må finne oss et annet blad vi kan gjemme oss under. Bare se på de kjevene hans. Lauritz kan klippe meg i to så lett som bare det. Vi må løpe. Nå!
- Nei, å nei! Der er det noe kjempestort som rører på seg. Hva skal vi gjøre nå?
- Han er ikke farlig, Det er bare Finn Firfisle. Han er så stor at han knapt ser oss.
- Men hva om han tråkker på oss? Nei, dette tør jeg ikke være med på, sa M og så opp på feen. – Jeg vil hjem og legge meg i senga.
Vel hjemme trakk M dyna helt opp til nesen. Rett etter sovnet hun.
Tråkk, trakk, trute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar