556. Historien om Berte Bakstetrau
- På Norsk folkemuseum står et digert bakstetrau og har ingen ting annet å gjøre enn å fortelle om seg selv, sa fru Fantasia og satte seg ned på stolen ved siden av M. – Dit skal vi to ta turen i kveld.
- Hva er et bakstetrau for noe rart?
- Det er ikke annet enn et stort trekar som ble brukt til å elte deig som skulle bli til flatbrød eller brød.
- Berte likte best når det ble eltet flatbrøddeig i henne slik som folk gjorde for lenge siden. Når flatbrødbakingen var ferdig en gang om høsten, ble hun plassert på stabburet sammen med alle flatbrødstablene.
- Der lå hun sammen med massevis annet av mat, skinker og saltpølser og annet spiselig som bare ventet på å bli båret inn i stua og bli satt på matbordet.
- Men la oss høre Berte Bakstetrau fortelle selv om hvordan hun kom til gårds.
- Det hadde seg slik, sa Berte, - at på en gård langt oppe i en avdal, var det en gutt som nettopp hadde tatt over gården etter moren og faren. Den gutten likte ikke å arbeide med jorda. Ja, egentlig likte han ikke å arbeide i det hele tatt. Når han hadde anledning, og det var mest hele tiden, dro han på jakt i skog og fjell.
- En høstdag han var i fjellet sammen med kameratene sine, var det lite å skyte på. Han gikk og gikk og kom til slutt bort fra de andre. Kameratene lette i flere dager og trodde til slutt at han hadde skamskutt seg selv og var død. Nede i bygda ble det holdt gravøl og alle var lei seg over at han var kommet bort.
- Det som hadde skjedd etter at han kom vekk fra de andre, var at han gikk langs en liten bekkedal. På kanten et sted så han en rype sitte. Den skjøt han slik at den falt ned like ved bekken. Da gutten kom ned der, satt en ungjente der med rypen i fanget.
- Det var nære på, sa gutten.
- Det var så det, sa jenta.
- Hva gjør du her i fjellet så sent på høsten?
- Ser etter arbeid, for mor og far er døde, svarte hun.
Hun sa ellers ikke mye om seg selv og hvor hun kom fra. Etter en ukes tid kom de to ned til bygda, og det ble et par av de to. Flere år gikk, men mannen dugde til lite annet enn å gå og reke i fjellet.
Så var det en vinterdag like før jul. Snøen falt tett og kona sa hun ville bake flatbrød.
- Men det gamle bakstetrauet duger ikke. Det er en sprekk i bunnen.
Lenge hadde hun mast på gutten at han skulle hugge en furu som hun hadde sett seg ut til trauemne, men det var aldri blitt noe av.
- Nå må jeg ha trauet, sa hun. – Jeg vil ikke vente lenger.
- Det er ikke vær for verken folk eller hest, svarte han.
- Så sitt der da og spar deg selv og hesten. I slikt vær er det kjerringa som må til. Og nå skal hun vise seg så det spørs.
Dermed strøk hun på dør med øksa under armen. Mannen puslet seg ned til vedskjulet for å hugge småved. Det var det eneste arbeidet han drev med om vinteren. Snødrevet var like tett. Før det ble mørkt hadde kona hugget furua og kom tilbake med trauemnet på nakken. Det var så stort at man ikke kunne favne rundt det.
- Gjør trau, sa kona og holdt knyttneven under nesen hans. – Hadde jeg ikke vært så glad i deg, skulle du vel fått smake.
Og trau ble det. Siden den dagen tok mannen seg sammen, og det ble velstand på gården.
- Historien er like sann som at jeg står her, sa Berte Bakstetrau. – Det var jeg som ble laget av trauemnet den snøværsdagen før jul for lenge siden.
Trau, trav, trute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar