566. Historien om Dopp Dverg
- Dopp Dverg kom til meg i dag, sa fru Fantasia. - Han sa at han hadde hørt om alle godnatthistoriene jeg hadde fortalt til deg, og nå ville gjerne han være med også. Jeg sa at det kunne jeg nok ordne, men han måtte bli med hit selv, og her er han.
- Han er litt sjenert, men det er jo de fleste. Det går nok over.
- Er det noe rart at jeg er litt tilbakeholden av meg, sa Dopp Dverg. – Jeg har jo holdt til inne i fjellene rundt Kongsberg i hundrevis av år og tatt vare på sølvet der. Hver gang jeg fant en ørliten fjellsprekk, passet jeg på å fylle den med sølv. Det er nemlig slik med oss dverger at vi kan gjøre oss så små vi vil. Her kan du se en av de sølvklumpene jeg stappet inn i en sprekk for lenge siden.
- Men den ser jo helt svart ut?
- Det er fordi den har ligget på museum i lange tider. Ingen har vasket eller pusset den. Jeg bare lånte den nå i kveld for å vise deg.
- Åja, sa M. – Hvor er det forresten du holder til nå?
- Jeg bor i Kongsberg fremdeles. Heldigvis er det ingen som leter etter sølv nå slik at jeg har fjellet for meg selv. Ikke si det til noen, men jeg driver fremdeles med å banke inn sølv i de sprekkene jeg finner. Nå vil jeg gjerne være i fred. Dessuten vet jeg at sølv og gull ikke lenger er så viktige som før. I gamle dager var pengene laget av gull og sølv. Da var det Den Kongelige Mynt på Kongsberg som laget penger av sølvet fra gruvene. Slik er det ikke nå.
- Jeg har dessuten en annen hemmelighet. Som takk for lang og tro tjeneste fikk jeg en liten bil for ikke mange år siden. Det er en dvergbil som passer akkurat til meg. Jeg kjører ikke så mye, for jeg liker meg best dypt inne i fjellet, men siden det er blitt så mange fine veier mange steder, hender det rett som det at jeg må ta meg en liten tur. Det gjør jeg helst om natten siden jeg ikke vil at folk skal se meg.
- Det fine med å være dverg er at jeg kan gjøre meg så liten som jeg vil. Det er grunnen til at det nesten aldri er noen som ser oss dverger. Når jeg kjører rundt i bil, kan jeg gjøre bilen så liten at det ikke er noen som ser den heller. Det fine er at den går like fort som en vanlig stor bil slik at jeg kan reise på lange turer. Jeg har vært helt oppe i Sulitjelma hvor det er kobbergruver. Kobber er ikke det samme som sølv, men det ble laget mynt av kobber også. Der traff jeg Suliskongen. Han hadde knapt nok tid til å snakke med meg, for han var opptatt med å passe på all kobbermalmen sin.
- På tilbakeveien fra Sulitjelma tok jeg turen innom Røros og hilste på familie der. Heldigvis var det slutt på gruvedriften der også, og alle sammen var opptatt med å fylle sprekkene i fjellet med rent kobber. Men ikke fortell det til noen. Dvergene i Røros vil helst være i fred de også.
- Hvis du skulle ønske å treffe meg en dag, er det bare å rope Dopp Dverg når du står et stykke unna en fjellvegg. Da vil du høre at jeg svarer tilbake og sier Dopp Dverg, bare litt svakere. Det er det som kalles dvergmål
Dipp, dopp, dute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar