559. Historien om Morgan Mogop
- Oppe i høyfjellet et stykke over tregrensen traff jeg på Morgan Mogop, sa fru Fantasia da hun kom inn til M.
- Hvem er Morgan Mogop? Mogop var et rart navn.
- Jeg spurte Morgan om akkurat det, men han sa at det kunne han ikke huske hva det betydde, for det var lenge, lenge siden han fikk navnet sitt. Selv mente Morgan at det var over hundre år siden han slo rot på vokseplassen sin. Morgan er en liten blomsterplante som liker seg i fjellheimen.
- Hundre år? Går det an å være så gammel for en plante?
- Enda så rart det høres ut, så går det an. Det er sikkert fordi han vokser i fjellet at han kan bli så gammel. Der er det ikke mange som plukker ham og han får stort sett stå i fred. Morgan kan likevel huske at da han var ung, kom det noen rare tobeininger tuslende rundt i fjellet. De kalte seg botanikere, hva nå det var for noe rart.
- Ja, hva er en botaniker?
- Det er en som vet veldig mye om planter, enten det er blomster, busker eller trær. Men Morgan Mogop var heldig. Mange av blomstene ved siden av ham ble samlet og tatt med av disse botanikerne. Han hørte siden at de fleste havnet i noe som ble kalt herbarium. Det hørtes veldig fint ut, men Morgan forstod aldri hva det var for noe rart.
- Men du vet hva herbarium er for noe?
- Jo, men det blir en lang historie, så det får du spørre mamma eller pappa om.
- Morgan har hørt historier om hvordan det var da de store isbreene begynte å trekke seg tilbake for over ti tusen år siden, fortsatte feen. - Alle blomstene som vokste nær brekanten, gledet seg til å flytte nordover. I mogopfamilien fortelles det om at noen av mogopene som hadde vokst på samme sted i titalls år ikke rakk å bli med på reisen. Det er derfor dt noen steder i Danmark vokser mogop fremdeles, men det er ikke mange igjen av dem. De gjemte seg helst bort på tørre steder hvor det var vanskelig å dyrke opp jorda.
- Når mogopene ikke har annet å gjøre, forteller de hverandre historier fra gammeltiden. Da isbreene trakk seg tilbake for mange tusen år siden, var det til slutt nesten ingen breer igjen i Norge. Mogopfamilien hadde gode tider når de kunne følge etter til fjells. Den gangen var det knapt noen tobeininger å se i fjellet. De få som var, hadde vel nok med å holde varmen og finne noe å spise i lavlandet. Noen jegere kom tuslende for å se om det var reinsdyr å finne. Det var det hele.
- Mogopfamilien hadde fjellet helt for seg selv sammen med alle de andre fjellplantene. Når blomsterbladene falt av, var de snare med å sette frø. Etter vinter kom vår, sommer, høst og så vinter igjen. Alt var såre vel i mogopfamilien.
- Men da Morgan var ung, begynte det å dukke opp flere folk i fjellet. De kalte seg fotturister av en eller annen merkelig grunn. Fra plassen sin fulgte Morgan med på hva de gjorde.
- Morgan forstod ikke helt hvorfor de kalte seg turister, men etter hvert fattet han at det var fordi de var på tur. Når de brukte føttene til å gå med, kalte de seg fotturister. Når de bilte, kalte se seg bilturister.
- Sannelig er jeg glad for at jeg er en helt vanlig mogop, sa Morgan for seg selv. Alle jeg vil ha besøk av, kommer til meg. Jeg trenger ikke å gå og slenge rundt i fjellet med ryggsekk på ryggen slik som Fjols Fjellturist. Takk og pris for det.
Tikk, takk, tute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar