564. Historien om Ferdinand Femhundrelapp
- I dag var det liv og røre i pengeseddelfamilien, sa fru Fantasia og glattet på putevaret før hun satte seg ned i hodeenden av senga ved siden av M
- Hvorfor det, spurte M. – Hadde de ikke plass nok i Loms Lommebok?
- Nei, det var Hulda Hundrelapp som mente hun hadde hørt at snart var det slutt på både mynter og pengesedler.
- Det var så vidt Ferdinand Femhundrelapp greide å roe dem ned.
- Det der kan ikke skje, sa Ferdinand.
- Vi er for viktige til at vi bare kan forsvinne. Jeg har tvert imot hørt at Norges bank har planer om å lage nye sedler om ikke lenge. Vi kan bare slappe av.
- Hva med meg da, spurte Fredrik Femtilapp. – Jeg er jo den minste av oss. Noen har fortalt meg at før var det både femkronesedler og tikronesedler. Jeg håper jeg ikke blir mynt jeg også?
- Ta det med ro, sa Ferdinand. – Du blir ikke mynt med det første.
- Det jeg ikke liker, er at jeg blir mindre og mindre verdt for hvert eneste år, sa Fredrik. Det er helt forferdelig at det går den veien. Det skulle ikke være lov, mener jeg. Jeg er jo akkurat den samme som jeg var for ti år siden. Jeg ser bare på Gullbrand Gull. Han blir bare mer verdifull for hvert eneste år som går. Det er ikke rettferdig. Mens jeg må ut og inn av Loms Lommebok hele tiden, gjør Gullbrand ingen ting.
- Det er skjebnen til oss pengesedler, sa Ferdinand Femhundrelapp. – Vi arbeider hele tiden uten å få noe igjen for strevet. Når vi blir slitne og gamle, blir vi bare samlet inn og kastet. Noen ganger blir vi byttet ut alle sammen.
- Kan hende hadde det vært lurt bare å gjemme seg, undret Fredrik. – Hvis vi fant en fin skattkiste, kunne vi grave oss ned på et hemmelig sted og ligge der til noen fant oss om hundre år eller så?
- Det er nok ikke lurt, sa Ferdinand. – Jeg har hørt om noen sedler som har gjort det. Da de ble funnet, var de ikke verdt noen ting. Da er det annerledes med mynter av gull eller sølv. Ordentlige skatter er ikke laget av papir, det vet jeg. Det er bare slik det er.
- Da er det bare en ting å gjøre, sa Fredrik Femtilapp. – Vi sedler må bli enige om at nå vil vi ikke mere. Vi må forlange å komme ut av Loms Lommebok og kjøpe gull.
- Hadde det bare vært så enkelt, sa Ferdinand Femtilapp.
- Det er noen som eier Loms Lommebok, og Loms må snakke med henne først.
- Men vi skal nok få det til. Jeg vet iallfall at jeg ikke har lyst til å bli satt inn i banken, for da er det samme igjen, ut og inn av lommebøker.
- Hvis hun som eier lommeboka ikke har plass til mer og ikke vet hva hun skal kjøpe for oss, kan vi hjelpe til litt. Hvis vi roper gull, gull, gull, så høyt vi kan, er jeg sikker på at hun kan komme på bedre tanker enn bare å putte oss i banken.
- Alle sedlene samarbeidet og til slutt fikk de det som de ville. De ble byttet inn mot et tykt gullkjede. Det eneste kjedelige, for å bruke det ordet, var at nå måtte de være sammen hele tiden. Det hadde de ikke tenkt på da de lå i Loms Lommebok.
Kjedeli, kjedela, kjedelute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar