693. Historien om Bo Bekkeørret
- Har du hilst på Bo Bekkeørret noen gang, spurte fru Fantasia og flyttet på hodeputen før hun satte seg ved siden av M.
- Nei, jeg har bare hørt om ham, svarte M.
- Da tar vi turen og hilser på ham i kveld. Når det blir mørkt om kvelden, slapper han mere av. Ellers pleier han å gjemme seg i Bertil Bekk. De to er nemlig gode venner fra gammelt av. Hvem som er eldst, Bertil eller Bo, blir de aldri enige om.
- Bertil er helt sikker på at han var der før Bo.
- Jeg må ha vært her før deg, sier Bertil, - hvordan kunne du ellers svømme her?
- Du renner nedover hele tiden, sier Bo. – Et sted må jo vannet komme fra? Hvis ikke, hadde du gått tom for vann. Jeg har svømt oppover i deg så langt jeg kan, og plutselig bare forsvinner du. Jeg har sett at Bernt Bever noen ganger bygger så store demninger i deg at vannet ditt helt stopper å renne. Heldigvis har jeg hver gang funnet noen dammer å søke tilflukt i. Ellers hadde det gått ille.
- De to vennene blir visst aldri enige om hvem som var først, men de småkrangler om dette mest for å ha noe å si når de ikke har noe annet å prate om.
- Begge to er livredde for Nøkk Nøkken. Ham vil de helst ikke prate om. Ingen av dem vet egentlig hvordan Nøkk ser ut. Det er det som er det skumle. Han kan nemlig kle seg ut på det mest utspekulerte vis. Plutselig ligger det en stor stein midt i Bertil Bekk som aldri har vært der før. Det kan være Nøkk Nøkken. Eller det kan være en stubbe som kommer drivende når det er flom. Kan hende ser han bare ut som en stor tue som flyter i vannskorpen. Det er aldri greit å vite.
- Det verste er at Nøkk Nøkken spiser fisk. Bekkeørret er livretten hans. Det er grunnen til at Bo gjemmer seg så godt som hele tiden. Hver gang han skal svømme seg en tur, er han nødt til å se seg om. Det blir litt slitsomt i lengden. Når Nøkk åpner øyene, er han lett å se. Han har skumle, gule øyne. Når Bo ser dem, blir han stiv av skrekk. Det er grunnen til at det er så lett å få øye på Bo om man har med seg lommelykt om natten. Lyser du på ham, rører han seg ikke. Da tror han nemlig at det er Nøkken som leter etter en matbit.
- Det vil jeg prøve en gang, sa M.
- Jeg tror ikke Bo ville like det, sa feen. – Jeg synes ikke du bør skremme ham. Vi lar lommelykten ligge hjemme. Men nå må vi liste oss frem til Bertil Bekk så han ikke merker at vi kommer.
Med ett stod de ved siden av Bertil, og der, nede i vannet, lå Bo mellom to steiner.
- Å, er det bare dere, sa Bo. – Jeg trodde nesten det var Nøkken som kom. Dere har vel ikke sett ham borti her?
- Nøkken er bare i eventyrene, sa M. – Han er ikke på ordentlig
- Er du helt sikker på det, spurte Bo. – Jeg har aldri lært å lese, så det visste jeg ikke.
- Det er helt sikkert, sa M. – Ellers hadde jeg aldri våget meg ned til Bertil Bekk i mørke kvelden.
- Det var godt å høre, sa Bo. – Jeg har vært redd hele livet for at han skulle komme og spise meg. Da tror jeg sannelig jeg finner meg en større elv og svømmer til fjells og hilser på kusinen min, Fiona Fjellørret.
- Jeg kan gjerne bli med, men det får bli en annen kveld, sa M. - Nå er det sengetid.
Nøkk, nakk, nute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar