707. Historien om Salve Sauebukk
- Salve Sauebukk er en ordentlig villsau og i kveld skal vi hilse på ham, sa fru Fantasia. – Bli med ut med en gang før han legger seg til å sove.
- Har han ikke veldig store horn, spurte M.
- Ikke noe å være redd for når du er sammen med meg. Jeg kjenner Salve fra før av.
- Han ser ordentlig morsk ut, sa M da de stod innenfor gjerdet der Salve stod og så på dem.
- Han ser farligere ut enn han er, sa feen. – Egentlig er han snill og grei hvis du bare blir kjent med ham. La oss høre hva han har å fortelle.
- Kan du snakke også, spurte M da hun stod ved siden av Salve.
- Du burde vel visst det, du som har vært så mye sammen med fru Fantasia. Alt og alle kan snakke. Det gjelder bare å lytte og forstå språket.
- Det hadde jeg nesten glemt, svarte M. - Hva har du drevet med i sommer, forresten?
- Det første jeg gjorde da jeg kom ut i vår, var å beite. Siden beitet jeg og beitet jeg, og det har jeg gjort helt til nå. Å beite er det beste jeg vet.
- Beite? Hva er det for noe?
- Det er det samme som å spise gress og andre planter. Jeg tar en munnfull her og en munnfull der til magen er full. Det er liksom jobben min, og det trives jeg med. Hva jeg ikke liker så godt, er at det er noen som stjeler ullen min uten å spørre om lov. De ber ikke en gang om unnskyldning. De bare sier at ullen min er den aller beste når det skal strikkes raggsokker. Før brukte de geiteragg, men så fant de ut at den grove ullen fra meg var like bra.
- Til og med hornene mine har noen stjålet fordi de fant ut at de kunne brukes til å blåse i. Bukkehorn ble brukt så mye i gamle dager at det til og med er laget frimerke med bukkehorn på.
- Jeg ble så sint da mange brukte meg til å lage musikk at jeg stanget de som drev med dette. Det var særlig postmenn som blåste i bukkehorn når de kom med posten. Jeg stanget alle de som blåste i bukkehorn om jeg fikk sjansen til det. Derfor begynte Postverket å lage posthorn av messing. Hadde det ikke vært for meg, ville det aldri blitt laget skikkelige posthorn slik du kan se på de norske posthornfrimerkene.
- Noen ganger kunne slike posthorn av messing redde liv. Det fortelles at en postmann i januar 1903 var på vei over fjellet fra Odda til Røldal. Sannsynligvis trente han på å blåse i posthornet og så ble han tatt av snøras. Han het forresten Gunnar Turtveit og ble tatt av et snøras i Seljestadjuvet mens han var på vei med posten mellom Odda og Røldal. Han ble begravd under flere meter med snø, men ved hjelp av posthornet sitt klarte han etter 56 timer å grave seg ut.
- Kan det virkelig være sant?
- Det er så sant som at jeg står her, breket Salve Sauebukk. - Posthornet hans er til og med på Postmuseet i Lillehammer.
- Du har sikkert flere historier å fortelle, sa M.
- Men det får bli en annen gang, sa feen, - nå er det sovetid.
Brek, brak, brute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar