790. Historien om Skule Skrei
- Av og til må jeg le så skjegget mitt rister, sa Skule Skrei da jeg traff ham forleden i havet utenfor Lofoten.
Fru Fantasia satte seg på sengekanten ved siden av M.
- Hva var det som var så morsomt, måtte M spørre.
- Det er disse vitenskapsmennene, sa Skule. – De har vanskeligheter med å finne ut om Torstein Torsk og jeg er samme art eller ikke. Nå mener de å ha funnet ut at vi to ikke har noe samkvem og stort sett lever hver for oss. Akkurat som jeg ikke bestandig har visst det.
- Men helt sikker på det er jeg jo ikke. Selv om jeg svømmer rundt i havet og ser det meste som rører seg, er det vanskelig å være helt sikker på noe. Min erfaring fra havet er at dess mer jeg vet, dess mer vet jeg at jeg ikke vet. Det er da jeg ikke forstår hvorfor disse vitenskapsfolkene ofte er så skråsikre. Hvor ofte ser jeg dem svømme sammen med meg? Nesten aldri. Likevel har de meninger om nesten alt de mener rører seg i havet. Jeg har snakket med Spirm Spermhval som svømmer dypere enn meg. Han har aldri sett noen vitenskapsfolk i det hele tatt nede i dypet, og Spirm har jevnlig kontakt med fisk som kommer fra enda større dyp. De forteller at det er over 60 år siden noen var dypere enn ti tusen meter.
- Selv ser jeg av og til store undervannsbåter, men jeg har aldri fått øye på om det er noen inni dem.
- Hva de gjør i havet har jeg ingen anelse om. Heldigvis forsyner ingen av dem seg av småfisken jeg spiser.
- Noen ganger kiler jeg dem med skjegget mitt, men det ser ikke ut til at de bryr seg om det i det hele tatt. Jeg har prøvd å spise litt på disse undervannsbåtene, men ingen av dem smaker noe godt. Jeg får holde meg til småfisk som sild, lodde og brisling.
- Det fine med å være skrei er at jeg kan svømme hvor jeg vil. Ute i havet er det ingen landegrenser for oss fisk. Det er heller ingen som sier til oss at vi ikke kan gjøre det vi har lyst til. Hvis vi vil svømme nordover, gjør vi akkurat det. I Lofoten er det mange som forsøker å sperre veien for oss med garn, men jeg har så lenge alltid greid å komme meg unna. Underveis dit har jeg sett at det er store merder mange steder som er fulle av laks.
- Hver gang vi svømmer forbi, er det noen laks som forsøker å rømme og bli med oss som lever det frie livet i havet. Mange av dem blir nok overrasket over at det ikke er så enkelt likevel. De må finne maten sin selv, og det er ikke like lett bestandig. Det finner de snart ut og sier farvel til oss.
- Hver vinter er det mange sportsfiskere som kommer til Lofoten fordi det er en stor skreifiskekonkurranse der. Det fiskerne ikke vet, er at vi skrei også har en konkurranse om hvem som greier å dra den største sportsfiskeren ut i vannet. I fjor var rekorden en tysker på hele 146 kilo. Vekten til fiskerne blir bare større og større, ser det ut til. Neste år er jeg sikker på at vi klarer å få en på over 150 kilo ut i vannet.
- Det er alltid noe å se frem til for oss skrei, sa Skule Skrei før han svømte videre.
Skryt, skrøy, skrute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar