800. Historien om Suna Sukkermaur
- Hvorfor tråkker du på stien min, var det en som spurte her i kveld, sa fru Fantasia og satte seg i fotenden av senga til M.
- Hvem var det, spurte M.
- Det lurte jeg også på, svarte feen, - men da jeg så ned, fikk jeg øye på en lang rekke med små, svarte maur.
- Hvor skal dere hen, måtte jeg spørre.
- Vi skal bare bort under den flate steinen der, sa Suna Sukkermaur. Det er nemlig der vi holder til akkurat nå. Men akkurat nå går det rykter om at det er bygget et nytt og stort hus like i nærheten. Det er isopor i grunnmurisolasjonen, og bedre sted finnes ikke for oss maur. Det har vi hørt av Stein Stokkmaur.
- Ikke noe er bedre og varmere om vinteren enn isopor, sier Stein. – Derfor er vi på vei til det huset akkurat nå. Vi må bare bære med oss egg, larver og pupper. Vi vet jo litt om isopor fra før. Bjørnar Bonde har nemlig tolv bikuber og de er laget av isopor alle sammen. Vi var bortom der sist vinter og lurte på om vi skulle slå oss ned. Dessverre var biene så gjerrige på honningen sin at det ikke var levelig for oss. De ble sinte og stakk etter oss med de skarpe broddene sine.
- Flate steiner er greit nok om sommeren når Solfrid Sol varmer, men om vinteren er det gruelig kaldt om vi ikke greier å grave oss ned dypt i jorda. Dessuten har vi hørt at det skal være sukker innomhus, og det sier ikke vi sukkermaur nei takk til. Det gjelder bare å være forsiktig og ikke vise seg om dagen. Da kan det være at noen varsler noe som heter skadedyrkontrollen og det er ikke bra for oss sukkermaur.
- Egentlig synes jeg vi sukkermaur burde ha førsteretten på boligmarkedet fordi vi har vært her mye lenger enn menneskene. De bygger seg svære hus, men vil ikke dele med andre enda de har plass nok. Det er ikke annet enn dårlig gjort, sier alle maurene jeg har snakket med.
- Nå gjelder det bare å finne en sikker vei inn til det huset. Jobben min er å finne ut hvordan vi skal komme inn. Selv om snekkerne har vært dyktige, pleier de bestandig å etterlate noen sprekker som er store nok for oss sukkermaur. Når vi har båret bort det vi sleper på, er det tid for meg til å gå bort til huset.
- Det hadde vært fint å ha følge, sa Suna, og dermed ble jeg med, sa feen. - Det var da jeg oppdaget hvor fint det er å ha slike følehorn som maurene har. Da unngår de å dulte hodet borte i ting og slå hull i hodet, for det var ganske mørkt i sprekken vi krøp inn i. Jeg kunne ikke lukte noen ting, men Suna sa hun luktet at det var sukker et sted der fremme. Vi krøp under gulvlisten like ved noe Suna sa var matskapet, og der inne stod det en stor, åpen eske med noe som het raffinade. Det var ikke annet enn store terninger med sukker.
- Oj! Her er det mat for en hel vinter, sa Suna og slo forbena sammen.
- Det skulle hun ikke ha sagt, for der stod Kaftein Kaffe i en pose like ved.
- De sukkerbitene der skal jeg ha til julekaffen, sa Kaftein.
- Litt går vel an, spurte Suna forsiktig.
- Javel, men bare litt, svarte Kaftein og så strengt på henne. – Og bare om natten!
- Det der hørtes ikke bra ut, sa M til feen. – Tror du Suna kan være i matskapet hos oss også?
- Vi kan jo ta en titt.
Dermed listet de seg inn på kjøkkenet og åpnet døren til matskapet forsiktig. Og sannelig! Der tok de Suna og flere andre sukkermaur på fersken på en sukkerbit. De skvatt og stivnet til da skapdøren gikk opp.
- Det der er å stjele, sa M og så strengt på dem.
- Men vi bodde her før dette huset kom, sa Suna. – Og vi tar bare litt hver gang.
- Javel, da, svarte M etter å ha tenkt seg om. – Men bare om natten?
Suna nikket med hodet og viftet med følehornene, og M lukket forsiktig døren til matskapet.
Lukk, lakk, lute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar