1001 godnatthistorier - 810. Historien om Vårhild Vår

-          Endelig er det blitt litt varme i luften, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M.

-          Nå skal det bli fint med sommer snart, svarte M.

-          Ja, Vårhild Vår har det helt forferdelig travelt akkurat nå. Jeg traff henne nettopp, og hun hadde knapt tid til å snakke der hun holdt på med å vekke Bjart Bjerk.

 

-          Det er så mye å gjøre, sa Vårhild til meg. – Du kan ikke tro hvor vanskelig det er å få Bjart til å våkne etter at han ikke har gjort noen ting hele vinteren. Jeg må stryke hver eneste knopp for å få bladene til å springe ut. Og så er det alle de andre trærne som venter på tur. For ikke å snakke om alle vårblomstene som venter på meg. Kommer ikke jeg til dem alle sammen, vet jeg ikke hvordan det skulle gå.

-          Snjo Snø liker ikke at jeg kommer, selv om han vet at det blir vår og sommer hvert eneste år.

-          Du får se til å skynde deg til fjells, sier jeg til ham. – Du har ikke noe her nede i lavlandet å gjøre når jeg kommer.

-          Noen ganger prøver Snjo seg, men han pleier å forsvinne ganske raskt.

 

-          Bertil Bekk er en av dem jeg vekker tidlig. Det er viktig, for dersom han bråvåkner, kan han lage flom mange steder på veien ned til sjøen. Egentlig sover Bertil ikke i det hele tatt om vinteren. Selv om han er dekket av is, er det nesten bestandig litt liv i ham der han ligger og klukker for seg selv.

-          Kan ikke Vårhild Vår ta seg en tur hit og snakke med meg, spurte M.

-          Jeg spurte henne om det, men det kunne hun ikke, sa hun.

-          For to hundre år siden, det var visst i 1816, somlet jeg med å komme, sa Vårhild. – Jeg husker ikke helt hvorfor; det er kan hende fordi jeg begynner å bli litt glemsom på mine gamle dager. Resultatet ble iallfall at det ble en veldig kald sommer det året. Da lovet jeg at det aldri skulle gjenta seg. Derfor må du unnskylde at jeg ikke har tid til å snakke med M. Hun får heller ta seg en tur ut i de fine vårkveldene vi har nå og høre på fuglesangen og snuse inn lukten av vår. Hver årstid lukter nemlig forskjellig bare man kjenner godt etter. Det er faktisk grunnen til at Snjo Snø forsvinner når han merker at jeg kommer.

-          Jeg vil ut nå, sa M. – jeg tar på meg tøflene og så går vi ut i gresset.

Litt etter stod de ute og så opp på den lyse vårhimmelen. Solfrid Sol var forsvunnet i vest og farget himmelen rosa. Jo, det var en umiskjennelig lukt av vår som lovet at sommeren var på vei. Svend Svarttrost satt i toppen av en gran og sang mens vårnatten trakk et teppe av mørk fløyel fra øst mot vest.

Sing, sang, sute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?