795. Historien om Kirsten Kirsebærtre
- For mange, mange år siden var Målfrid Måltrost på vei hjem til reiret og ungene med et stort, rødt kirsebær i nebbet, sa fru Fantasia og holdt frem en kurv med store søtkirsebær da hun satte seg på sengekanten.
- Å, sa M, - moreller er noe av det beste jeg vet.
- Det samme syntes Målfrid, og hun visste at måltrostungene i reiret syntes det samme.
Men så kom Sprong Spurvehauk jagende, og skulle Målfrid komme seg unna, måtte hun slippe kirsebæret. Det falt ned, og hun fant det aldri igjen. Neste år dukket en liten spire opp om våren. Den spiren skulle bli til Kirsten Kirsebærtre noen år senere.
Det spesielle med kirsebærtrær er at de ikke kan se hva som er rundt dem før de får blomster og bær. Derfor visste ikke Kirsten hvor hun var før hun fikk de første blomstene.
- At jeg skulle være så heldig å vokse her, sa hun til seg selv da de første blomstene åpnet seg. Jeg er jo kommet til en liten øy som jeg har helt for meg selv. Og hvem er det som synger så vakkert der borte i skogholtet? Det skulle vel aldri være Målfrid Måltrost? Kan hende kommer hun hit og setter seg på morgenkvisten? Jeg vet at fugler pleier å ha både morgenkvist, kveldskvist og nattekvist. Selv om jeg ikke har sett noen ting, har jeg jo kjent at det er noen fugler som har sittet i greinene mine. Sannelig er det fint å være kirsebærtre! Hvilke andre trær er det som får så mange hvite blomster om våren? Nå kan jeg bare stå her hele sommeren og vente på at blomstene skal bli til bær. Mon tro om det blir surkirsebær eller søtkirsebær? Kan hende kan jeg spørre Målfrid når hun kommer innom?
Men Målfrid Måltrost hadde det så travelt at hun ikke hadde tid til å sette seg ned. Det var først da det ble kveld og natt at hun fikk besøk av Njål Nattergal.
- Er det deg som synger så vakkert, spurte Kirsten Kirsebærtre. – Jeg har jo hørt deg om natten, men har ikke sett deg før nå.
- Ja, sa Njål, - jeg trives mye bedre her på øya enn ved operahuset i Oslo. Det var jo fint der også, men det var ingen som tenkte på å sette opp en liten fuglekasse for meg. Det var dårlig gjort, synes jeg, når de hadde penger til å sette opp det store huset med marmor på vegger og tak. Dessuten måtte jeg høre på disse Rossinioperaene støtt og stadig. Var jeg heldig, var det noen som kastet en rosinbolle til meg av og til. Nei, da er det sannelig bedre her på øya. Og om ikke lenge kommer du med søtkirsebær eller moreller. Det gleder jeg meg til.
- Det var akkurat det jeg skulle spørre Målfrid Måltrost om, sa Kirsten. – Så du er sikker på at jeg er søtkirsebær?
- Jeg skulle vel vite det så mange søtkirsebær jeg har spist i mitt liv. Her kommer det bare noen båtturister innom av og til med barn som liker å klatre. Det står forresten et annet kirsebærtre litt lenger bort. Han har vært her i mange år. Barna elsker å klatre i ham og forsyne seg med moreller. Heldigvis greier de ikke å klatre helt til topps, så det blir bestandig nok bær igjen til Målfrid og meg. Men nå må jeg stikke, for jeg ser Solfrid Sol farge himmelen rød i øst. Da er det tid for å sette seg på morgenkvisten som jeg har rett her borte.
Dermed flakset Njål Nattergal med vingene og forsvant.
Morell, morall, morute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar