975. Historien om Svein Svovelkjuke
- Eirik Eik og Svein Svovelkjuke er ikke gode venner, sa fru Fantasia da hun satte seg på sengekanten ved siden av M.
- Er det noen grunn til det, spurte M.
- Vi kan jo spørre Svein selv, sa feen. – Da må vi bare ta en tur ut i skogen.
- Men hva er det for noe rart med Eirik Eik, spurte M. - Han har jo et stort hull inne i stammen.
- Akkurat! Det hullet er det Svein Svovelkjuke som har laget.
- Hvordan har han greid det? Er ikke Svein en helt alminnelig sopp?
- Han er nok ikke helt vanlig. Svein kalles for skogens kylling. Noen sier at han smaker som kyllingkjøtt når han er ung. For å vokse seg stor, må han spise av kjerneveden i eiketrær. Han er lett å kjenne igjen på den sterke gulfargen.
- Det var en fin farge du har, sa M da hun fikk øye på Svein Svovelkjuke på baksiden av Eirik Eik.
- Ja, ikke sant, svarte Svein. – Det er nesten bare Kantarellus Kantarell som har slik farge som jeg. Jeg har gjemt meg inne i Eirik Eik i mange år og ventet på å komme ut. I de årene har jeg spist og spist. Ja, du kan selv se inne i Eirik. Det hulrommet er det jeg som har laget. Jeg har passet meg vel for å si noe til Eirik. Hadde han visst om meg, ville han nok jaget meg ut. Det er ingen spøk å være sopp. Det er sikkert. Enten spiser vi, eller så blir vi spist.
- Men hvorfor har du slik kraftig gulfarge hvis du er redd for at noen skal spise deg?
- Hvis jeg skal fortelle deg den hemmeligheten, må du love ikke å si det til noen andre?
- Det lover jeg.
- Du skjønner, sa Svein Svovelkjuke, - det har seg slik at for lenge, lenge siden, var det en vulkan her hvor Eirik Eik vokser. Den vulkanen spydde ut masse gul svovel og dypt inne i den var det også mye gull. Eirik og de andre eiketrærne har holdt på den hemmeligheten hele tiden. Der hvor det vokser eiketrær, pleier det å være gull i nærheten. Jeg er ikke sikker på om gulfargen min kommer fra svovel eller gull, men jeg tror nok det er det siste.
- Så spennende, sa M.
- Det er mange historier om skatter i hule eiketrær. Hans Christian Andersen har skrevet en historien som heter «Fyrtøjet». Nede i det hule treet i den historien var det både gull og sølv og mer til. Jeg har hørt av noen i familien min at det eiketreet står der den dag i dag og at det fremdeles er gjemt en skatt der. Men ikke si det til noen. Hvis folk får vite hva som kan være gjemt i hule eiketrær, vet jeg ikke hvordan det skal gå med meg. Det er enda bra at slike gamle trær er fredet.
- Hvis jeg går inn i en slik hul eik, kan jeg, hvis jeg er heldig, finne noen gullmynter, spurte M.
- Det er ikke umulig, men husk at du bør ha noen med deg om du våger deg inn i et hult eiketre. Det er aldri godt å vite hva som skjuler seg i mørket der. Til slutt vil jeg bare si at du ikke må gå inn i et hult eiketre når det er kveld og natt, avsluttet Svein Svovelkjuke.
Sviv, svov, svute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar