En hjertesak - kapittel 5

Kapittel 5

At Internett og IT-revolusjonen hadde brakt menneskeheten nærmere kunnskapens arnested, var en påstand Per Arge ikke umiddelbart ville sluke, men at store deler av norsk ungdom nå, som et resultat av IT-satsingen til ihuga entusiaster, befant seg, eller ville komme til å befinne seg, i skyggen av kunnskapens tre, var en formulering han hadde mer sans for.

Likevel kunne han ikke nekte for at det var en del å finne der ute i cyberspace. Faktisk hadde han flere ganger funnet mye informasjon som han neppe hadde kunnet få tak i på annen måte enn på nettet. Nå dumpet han helt tilfeldig over en side i USA mens han søkte på nyretransplantasjoner. Det var hjemmesiden til en organisasjon som kalte seg "Abolish Witchcraft" som hadde en del stoff om satanister og hvordan de behandlet ofrene sine. Det lå nesten i dagen, men ikke så åpenlyst at tanken ville streifet ham, hadde han ikke søkt på nyretransplantasjoner. Ikke hadde han hørt om andre som hadde tenkt i de banene heller. Men plutselig så han en sammenheng.

Fra før visste han at satanistgrupper hadde praktisert menneskeofringer i en årrekke. Det var gammelt nytt. En ny tendens var at flere ofre som var blitt funnet de siste årene, hadde manglet vitale kroppsdeler. Disse organene var ikke revet ut av kroppen slik en kunne vente, og slik aztekerne i Sør-Amerika ble beryktet for da spanjolene kom til verdensdelen på 1500-tallet. De var tvert imot fjernet med små kirurgiske snitt som nesten ikke var synlige om man ikke undersøkte likene nøye.

Derfor satt han nå foran skjermen og prøvde å finne de rette søkeordene, men med lite hell. Tilfeldighetene var ikke på hans side så det ut til. Iallfall ikke akkurat nå. Likevel holdt han på, for intuisjonen sa at han hadde funnet et spor som førte til noe mer. Hvor ofte hadde han ikke forundret seg over denne egenskapen som grenset til det overnaturlige. Dette at han kjente med hele kroppen at her var det noe. Hittil hadde han aldri tatt feil når denne følelsen kom. Hvorfor skulle han ta feil nå?

Han skvatt da noen berørte ham i nakken. Så oppslukt hadde han stirret inn i flimmeret på skjermen at han bare ubevisst hadde merket at Dona Maria kom inn i rommet. Derfor reagerte han ikke så sterkt som han ellers ville gjort. Han rykket bare til, og slappet så av mens hun lot hendene gli over skuldrene og nakken. Arge lente seg tilbake i stolen og lukket øynene. Hva hadde han gjort i livet som fortjente at denne kvinnen hadde kommet inn i livet hans, eller rettere sagt hadde gitt ham en plass i livet hennes?

Han merket ikke at skuldrene var anspente før han kjente det var behagelig å bli berørt. Det var ikke så mye som skulle til. Bare denne lette berøringen av fingre som ville ham vel. Disse myke fingrene som knadde frem svaret han ikke likte: Ingenting. Ingenting hadde han gjort for å fortjene dette. Tilfeldighetene hadde flyttet dem til samme sted på et tidspunkt hvor begge to var rede til forandringer. Slikt skjedde hver eneste dag over hele jordkloden. Menn og kvinner vant og tapte i livets spill. Det meste var basert på tilfeldigheter.

Selv hadde han nådd veggen i forholdet til Kari. Dona Maria hadde mistet mannen sin i rivaliseringen mellom mafiagrupper. Begge to hadde vært åpne for forandringer. Så enkelt var det. Andre ville kan hende si at både hun og han hadde fortjent at livet snudde seg til det bedre, men folk sa så mye. Det meste av det som ble sagt var ikke annet enn mer eller mindre vellykte forsøk på å dekke over tomrommene i tilværelsen. Disse tomrommene folk helst ikke ville vite av, og som de fylte med en vill flora av usannsynlige aktiviteter. De var som barn, tenkte han med lukkede øyne. Holdt på med noe en stund, slapp det og fant en ny leke, en ny kvinne, en ny mann, for så igjen å kaste seg over noe annet. Han strakte armene opp og la dem rundt ryggen til Dona Maria. Hvor var de daglige ritualene i folks liv blitt av? Var det noe han hadde sans for i religionene, var det ritualene, gjentakelsene, som bare ved sin eksistens lutret menneskene og hevet dem opp på et høyere nivå. Slik som når han satt her, og Dona Maria, som utallige ganger før, stod inntil ham, og han kjente denne nærheten. Det var noe opphøyet, noe sakralt ved denne berøringen.

”Hva er det egentlig du holder på med? Skal vi ikke heller gå ut på terrassen? Det må være bedre enn å bruke kvelden foran skjermen. Både du og jeg har levd så lenge at vi sannsynligvis har flere dager bak oss enn foran oss. Bli med ut.”

”Bare vent et øyeblikk eller to. Jeg prøver å finne ut om det kan være en sammenheng mellom organtransplantasjoner og folk som bare forsvinner. Jeg fikk en telefon fra Herbjørn Bø i Norge om at sånne ting kanskje kunne foregå på flere velrenommerte sykehus i verden. Jeg skal bare gjøre et par søk til, så kommer jeg ut til deg.”

Helt uventet dukket en UFO-historie opp på skjermen. En gruppe ungdommer som hadde vært savnet i New Mexico var funnet. Døde. Dagene før hadde lokalbefolkningen sett merkelig lys på himmelen. Folkesnakket spredte seg. Journalister fra den lokale fjernsynsstasjonen hadde vært ute i felten og laget noen reportasjer, og så hadde de helt tilfeldig funnet ungdommene et sted hvor veien bare sluttet. Det var blitt en stor sak, for UFO-er var fremdeles godt stoff i perioder med nyhetstørke. Ungdommene var blitt sendt til obduksjon. Det var søkeordet "obduksjon" som via diverse omveier hadde ført ham til denne historien. Ingen ytre tegn tilsa at de skulle ha dødd en plutselig og voldsom død, men alle manglet flere indre organer. Den indirekte årsaken til dødsfallene var entydig, men organtyveri med døden til følge var en meget uvanlig forbrytelse. Koblingen til UFO-aktiviteten var nærliggende. Husket han ikke feil, var dette UFO-land. I mange tiår hadde det vært rapportert hendelser fra nettopp dette området.

Flygende tallerkener var utvilsomt et interessant fenomen, men denne gangen var det nok andre som hadde vært ute etter ungdommene. Hvis han kunne stole på følelsen bak pannebenet, var dette et spor han ikke burde la ligge. Han trykket på Print, deretter på Ctrl s og lagret siden på harddisken. Så klikket han seg frem til flyavgangene neste dag til New Mexico og bestilte en enveisbillett. Bestillingen ble bekreftet, og han logget ut.

Han lettet nesten fra de svarte hellene som hadde ligget i solen hele formiddagen. Så glovarme var de. Dona Maria kunne ikke annet enn å le over de klossete dansestegene han tok tilbake til skyggen. Der fisket han til seg et par sandaler før han våget seg ut i solen.

”Du må ha funnet noe interessant siden du kunne glemme hvor varme hellene er på denne tiden av dagen? Jeg visste ikke at du var i stand til å gjøre slike krumspring, men nå har jeg sett det. Har du flere skjulte talenter?”

Han nikket. ”Mange, men det er ikke alle som er egnet til å vises på åpen scene, så jeg forslår vi venter til kvelden. Han kysset henne og satte seg ned, klippet av en klase blå druer og nappet ettertenksomt av en etter en. Opp av lommen fisket han en skarp kniv, gjorde et raskt snitt i hver drue og tok ut steinene.”

”Jeg må reise til New Mexico i morgen. Jeg reiser til Madrid i morgen tidlig, og derfra har jeg reservert billett på dagflyet til Albuquerque. Her kan du selv se hvorfor jeg reiser.”

Han rakte henne utskriften. ”Roswell,” sa hun. ”Det navnet høres kjent ut. Var det ikke der de fant noen vesener som hadde krasjlandet i en UFO en gang på femtitallet?”

”Noen mener det,” svarte Arge. ”Men det ble lagt lokk over hele historien den gangen. Akkurat som deg vil mange tenke UFO når de hører om Roswell. Derfor er jeg rimelig sikker på at likene er blitt plassert i nærheten av Roswell som del av en dekkoperasjon. Det er noen som vil at dette skal se ut som nærkontakt med vesener fra rommet, men da har de ikke regnet med Per Arge. Når jeg kommer over til New Mexico, vil jeg ta kontakt med noen av de pårørende, presentere meg som privatdetektiv og fortelle at jeg har mistanker som går i en bestemt retning, og at dette ikke har noe med UFO-er å gjøre, men tvert i mot om andre og mer håndfaste kjensgjerninger.”

”Du mener det kan ha sammenheng med den saken i Oslo? Den nepaleren som donerte en nyre på Rikshospitalet?”

”Jeg vet ikke, men det er et eller annet som sier meg at det kan være en sammenheng, og at dette ikke er noen fillesak.”

”Er du sikker på at det ikke er bedre å la dette ligge? Hva vil skje dersom noen får vite hva du holder på å grave deg ned i? Hva vil de gjøre dersom de merker at du er på sporet etter organtransplantasjoner som ikke tåler å bli gransket? Svaret sier seg selv. Hvorfor skal du utsette deg for det? Det er ingen andre enn jeg som kommer til å gråte når du blir sendt tilbake i en blykiste. Hvis det er ulovligheter som foregår, vil det komme frem uansett. Det vil bare ta litt lenger tid.”

Dona Maria stilte seg foran ham. ”Hva har du å vinne på å forfølge denne saken? La politiet ordne opp. De er betalt for å utsette seg for sånne farer. Dette er deres sak. Ikke din. Du trenger ikke å blande deg inn i de skitne sakene som andre steller til. Det er ikke din oppgave. Vet du hvorfor jeg er glad i deg? Det er fordi du bryr deg, fordi du er engasjert, fordi du er et levende menneske. Jeg hadde en gang en mann som jeg var glad i. La ikke det skje en gang til at jeg må følge mannen min til graven.”

”Skjønner du ikke det, at det er derfor jeg må gjøre dette? Hvis ikke hadde jeg ikke vært den jeg er, og du hadde ikke vært glad i meg. Det er det som er forbannelsen min. At jeg må bry meg. Jeg vet det høres dumt ut. Men politiarbeidet var som et kall for meg. Hvis du skjønner hva jeg mener? Noen mennesker kan se en stakkar ligge i grøftekanten og blø og bare gå forbi fordi det koster å bry seg. Jeg er ikke religiøs. Ikke i det hele tatt. Men den historien som rørte meg mest i mitt barneliv, var den om den barmhjertige samaritan. Han tok seg av mannen i grøftekanten selv om de ikke hørte til samme stamme. Jeg må gjøre dette, for ellers kan jeg miste meg selv Da er det ikke sikkert du vil like den mannen som er igjen, en mann uten ryggrad og selvrespekt. Et restmenneske! Nei, jeg må reise til New Mexico!”

Dona Maria reiste seg og lente seg mot rekkverket på terrassen. Havet skimret som hamret sølv i soldisen.

”Ja vel. Men jeg blir med. Skal du reise, blir jeg med! Jeg går inn og pakker. Du bestiller to billetter på flyet til Albuquerque!”

En hjertesak - kapittel 4

Kapittel 4

Drosjesjåføren var en ung mann. Preben Albriktsen gjettet han var student som prøvde å greie seg med minst mulig studielån og på denne måten utnyttet ledig tid til å tjene penger. Høflig takket han nei da sjåføren tilbød seg å følge ham til døren. Han var da ikke så dårlig at han ikke kunne gå de få skrittene gjennom porten og til inngangsdøren, sa han.

Hvorfor skal du bestandig være så overmodig, angret han seg da han stod og holdt i smijernsporten for ikke å miste balansen. Omsider så han klarere. Den tunge svarte inngangsdøren var omrammet av det huset han kalte sitt. Det hadde kostet den gangen han og Elisabeth hadde presset ut de andre kjøperne og fått tilslaget på den fasjonable eiendommen på Frogner. De hadde ikke vært gift mer enn tre år den gangen. Kanskje hadde huset kostet mer enn det var verdt, var en tanke som hadde streifet ham atskillige ganger, ikke bare nå mens han stod og følte kulden fra smijernet ete seg inn til beinet i fingrene.

Visst var huset stilrent. Hvite murer. Høye vinduer. En etter forholdene stor hage. Noen av trærne måtte være plantet ved begynnelsen av attenhundretallet. De kastet en svalende skygge når sommeren var på det varmeste. Da han stod der og klamret seg til de kalde sprossene i porten, visste han med ett at huset var et monument over svunne tider som aldri ville komme tilbake. Han og Elisabeth hadde kjøpt seg en identitet som ikke var deres. Det kom som et sjokk da Elisabeth kom hjem fra en rutinekontroll hos legen og sa at hun kanskje hadde kreft. Før ett år var gått, satt han og barna alene igjen i det store huset.

Fingrene var knokkelhvite da han løsnet grepet om smijernssprossene og så opp mot en himmel han ikke kunne øyne bak grønnsværet. Hengslene må smøres, tenkte han da han skjøv opp porten. Det plaget ham at han hadde tenkt den tanken helt siden vinteren slapp taket uten å gjøre noe med det. Det plaget ham at det irriterte ham å høre denne rustne lyden, for det burde være viktigere ting å være opptatt av nå da kroppsmaskineriet hans var så dårlig vedlikeholdt at han knapt rakk frem til sin egen inngangsdør.

Jo, livet han hadde levd til nå hadde kostet. Ennå var han ikke femti og burde ha mange gode år foran seg. I morgen ville han gå til huslegen og si han trengte hvile. Det var en stille tid i banken med mye ferieavvikling og få telefoner. Egentlig ville nesten ingen merke at han ikke var der.

Dorthe måtte ha sett ham fra vinduet. Hun stod i døråpningen da han kom opp trappen.

”Jeg ble nesten redd da jeg så denne mannen som stod og klamret seg til porten. Fem minutter senere stod han der fremdeles. Det falt meg ikke inn at det kunne være deg på denne tiden av dagen. Hvordan er det med deg?”

”Takk. Ikke så verst. Det kunne vært bedre. Jeg fikk et illebefinnende nede på Karl Johan og måtte ta en drosje.”

”Jeg skal hente noe å drikke til deg. Hvis du vi ha, da?

Han nikket og satte seg på en stol i hallen. Stolen var hard, men det var godt å sitte ned.  Dorthe rakte ham et glass vann. Det dugget av glasset, og vannet var så kaldt at han ikke maktet å få ned mer enn én slurk av gangen. Da glasset var tomt, kjente han seg mer konsentrert og opplagt.

”John Esdaile ringte for litt siden. Du husker den legen jeg nevnte for deg i morges. Han som sa han kunne ordne med en hjertetransplantasjon utenfor systemet. Om få dager vil et hjerte være klart. Alle prøver indikerte at kroppen din vil få minimale problemer med å godta dette hjertet. Dersom du aksepterer, kan det operative inngrepet finne sted på en privat klinikk i California. Han har en bror som er lege der. Det eneste han trengte var ditt samtykke før han bestiller tid.”

”Jaså. Sa han det?”

Dorthe nikket. ”Hva sier du? Skal jeg ringe til Esdaile og si at du er klar?”

Preben Albriktsen reiste seg. Han var et hode høyere enn sin datter. Han tok noen skritt mot vinduet og så ut. Smijernsporten han hadde klamret seg til, var innrammet av to hvite søyler. Det var noe monumentalt  over utgangen mot gaten, og det forundret ham at han ikke hadde registrert det før, enda så mange ganger han hadde stått her og sett ut mot gaten.

”Ja.” Han snudde seg. ”Ja, du kan ringe. Jeg går inn på soverommet og hviler en times tid. Vekk meg ved ett-tiden.”

Før han lukket døren bak seg, hørte han Dorthe taste inn et telefonnummer. Så var det bestemt. Han kledde rolig av seg, slo den hvite dynen til side og la seg ned på det kjølige lakenet. Lukket øynene og koblet tankene fri.

Han mente han ikke hadde sovnet, men tankene om den forestående hjertetransplantasjonen tok helt andre veier enn han hadde kunnet forestille seg. Iallfall var han våt av svette da han slengte dynen til side. Enda han var så kald på kroppen at huden nuppet seg. Hadde han ikke visst at alt bare var tankespinn, ville han følt alvorlig angst for å forsvinne ned i det marerittaktige dragsuget. Slik måtte det være å forlise med en stor båt og bli trukket ned og ned. Så langt ned at lungene ble presset så mye sammen at all oppdrift forsvant, og han bare fortsatte å synke av seg selv. Han kjente følelsen fra ungdommen da han hadde drevet med fridykking til 15-20 meter og hadde stått nede på bunnen og sett mot lyset der oppe. Skulle han komme opp der nede fra, nyttet det ikke å flyte opp. Nei, han måtte sparke fra og svømme oppover av alle krefter.

Preben Albriktsen rystet på hodet, skuttet seg. Begynte å finne frem klærne som han hadde spredt ut over dobbeltsengen han hadde delt med Elisabeth. Klokken var ennå ikke ett da han lukket døren etter seg.

En hjertesak - kapittel 3

Kapittel 3

Lettere irritert stakk Per Arge mobiltelefonen i brystlommen. Skjorten klebet til kroppen. I denne varmen var en ubehagelig telefonsamtale nok til å få svetten til å piple. Ikke det at samtalen i seg selv hadde vært ubehagelig. Nei, det var snarere det at den hadde fått ham til å tenke på ting som hadde skjedd noen år tilbake, ting han trodde han var ferdig med.

Av og til kunne han ønske han var en maskin som bare kunne skrus av. Takk for samtalen! Over og ut! Ferdig med det! Ingen tanker som forsvant ned og blandet seg med grumset som levde sitt eget liv et sted bakenfor pannebenet.

Stolen stod beleilig til, og han kunne ikke motstå fristelsen. Strakte seg ut. Lukket øynene. Åpnet dem igjen. Puerto Rico lå under ham. Det var her han hørte hjemme nå etter at han hadde valgt å gå ut av politiet etter den siste konfrontasjonen med politiledelsen. At korrupsjonen var nådd dit, og også hadde forgreninger innen det politiske toppsjiktet i Norge og EU, var mer enn han hadde kunnet forestille seg, og mer enn han kunne tåle.

Det slo ham at han hadde vært heldig. Tilfeldigheter hadde ført ham sammen med Dona Maria Lopez, den velstående enken etter en mafialeder som ble tatt av dage mens Arge arbeidet med en sak på Gran Canaria. Eller var det skjebnen, som mange yndet å kalle det? Iallfall hadde han plutselig befunnet seg i en posisjon hvor han var økonomisk uavhengig. Han kunne velge fritt. Uten å ta hensyn til pengene som krevdes for å leve et anstendig liv.

Herbjørn Bø, mannen som hadde forstyrret idyllen, var en tidligere kollega fra politiet. De to hadde samarbeidet i den siste saken, men Herbjørn hadde ingen muligheter til å gjøre som ham. Slik var tilfeldighetenes spill. Da de forstod at flere av toppene i nasjonale politietater etter all sannsynlighet var innblandet i internasjonal korrupsjon og ville gå ut med det de visste, var det noen som satte foten ned. De to fikk valget mellom å tie eller å ta konsekvensene, som det så pent ble sagt. Arge tok avskjed. Etter mye om og men fikk Herbjørn Bø tilbake den samme jobben. Den stilltiende forutsetningen var at intet skulle sies om det som hadde vært. Ingen av dem var fornøyd med avtalen, men begge visste at de ikke ville oppnå noe med å gå offentlig ut med saken. Nå hadde tingene roet seg ned for begge to.

Havet lå stille og blankt så langt han kunne se. I horisonten lå tre seilbåter på rekke. De var så langt ute at han fikk en illusjon av at de fløt oppå vannet. Havranden lå der som en lysende strek. Der havet møtte himmelen lå et tynt lag av sølv og flimret i havdisen. Båtene hang på en måte i luften.

Sommeren før han forlot Norge hadde han lånt en lett utriggerrobåt av en kamerat og rodd utover mot Fuglehuk fyr ytterst i Oslofjorden. Da hadde han fått denne samme merkelige følelsen av uvirkelighet. Svetten rant, og han hvilte på årene. Fjorden lå blank som om høsten. Småøyene mot sørøst fløt plutselig på sjøen, og det var umulig å bedømme avstanden. Han satt alene ute på havet med 8 millimeter finer mellom seg og dypet, og virkeligheten begynte å flyte bort fra ham der ute. Han var på vei mot noe, men visste ikke hva.

Nå satt han her, og seilbåtene der ute hadde kurs fra land. Snart var bare mastene synlige. Hva var det Herbjørn Bø hadde sagt? Noe om en utlending, en mann fra Nepal, som var blitt anholdt på Rikshospitalet. Han lå på postoperativ avdeling og var i Norge på turistvisum. Det spesielle var at reisen og oppholdet var betalt av en av overlegene på sykehuset. Saken luktet, og nepaleren ville sannsynligvis bli sendt ut av landet så snart han var frisk nok. Mannen hadde fått fjernet en nyre, men ingen kunne eller ville si noe om hvor denne nyren hadde tatt veien. Herbjørn var sikker på at det var store penger som skiftet eiere. Om han ikke tok mye feil, ville saken bli henlagt. Da var det en ikkesak. Men var Arge interessert, kunne han nok hjelpe litt til. Det måtte i tilfelle være utenom tjeneste.

Mastene der ute hadde forsvunnet under horisonten. Arge reiste seg opp. Avgjørelsen var tatt. Noen bestemmelser drev seg frem selv. Det var som å dytte til en stein i fjellsiden. Var den først satt i bevegelse, gjorde tyngdekraften resten. Hadde han visst hvilket ras denne bestemmelsen skulle dra med seg, ville han trolig heller valgt å nyte solnedgangen til en hvitvin av edel årgang.

At han skulle være så fordømt moralsk, sluttet aldri å ergre ham. Likevel var det derfor han hadde valgt en karriere som politimann. Skjønt det var ikke riktig å snakke om karriere. Som politimann var han jo en fiasko. Ingen tvil om det. At han kunne rette ryggen, skyldtes bare pengene til Dona Maria. Penger av en så obskur opprinnelse at det ikke en gang var til å tenke på. Hvorfor skulle han plages med dette? Var det denne tømmermannen som ruslet rundt på jorden øst i Middelhavet for to tusen år siden? Eller var det et sykelig trekk hos ham selv, dette her, at han ikke ville skamme seg over levd liv når Døden skjøv døren igjen bak ham, og han kastet et blikk over skulderen og så sitt eget liv i et lynglimt?