Fritt fall - manuskript fra hildreheimen

   FRITT FALL

av

ukjent forfatter

Du faller gjennom tiden

Gjennom øyeblikk av evighet

vokser vissheten

om at tiden

ikke var

ikke blir

Tiden er

Nå

INN I DRØMMEN

Drømmen hadde vendt vrangsiden ut. Jeg ville våkne, men greide ikke å åpne øynene.

Regnet stod som en vegg utenfor huleåpningen. Jeg pustet tungt. Endelig i ly. Tordenskrallene rullet mellom fjellene. Selv om det var lyse dagen, måtte jeg knipe igjen øynene hver gang det lynte.

Det så ikke ut til å slutte å regne med det første. Ingen vits i å tenke på hjemveien. Buksen klistret seg til kroppen. Da var det der! Det kalde gufset. Inne fra mørket bak meg kom det. Huden nedover ryggen nuppet seg, og det klissvåte nakkehåret reiste seg. Jeg frøs. Ikke fordi jeg var kald, men fordi det var noen der inne. NOEN! Noen som stirret på meg. Aldri i livet om jeg våget å snu meg!

I drømmen prøvde jeg å skrike, men fikk det ikke til. En kald hånd la seg over munnen min, og jeg fektet vilt. En gjennomtrengende lyd skar i ørene.

"Ta det med ro, Pete. Du sovnet visst litt. Om en times tid lander vi på Gardermoen. Jeg bare tørket deg i ansiktet med en våtserviett. Du svetter jo!"

Like etter må jeg ha sovnet igjen, for drømmen fortsatte. Denne gangen fra begynnelsen.

Kapittel 1

Forvirret så jeg meg rundt. Fest setebeltene-skiltene lyste opp, og gjennomtrengende lyder fikk flyet til å dirre. Flyvertinnen gikk raskt frem og tilbake i midtgangen. Jeg kastet et blikk ut av vinduet. Bare grå bomull. Et lynblink tvang meg til å knipe igjen øynene. Da jeg åpnet dem, var grantrærne rett under. Spisse, grønne spyd som pekte rett mot meg. Flyet lå i sving og magen min vrengte seg. Så flatet det ut, farten økte. Noen kraftige hump, og motorbremsene slo inn.

Norge, tenkte jeg. Dette er Norge, landet som oldemor og oldefar reiste fra for lenge, lenge siden. Hva så? sa det inne i hodet mitt. Norge er vel ikke annerledes enn Montana hvor vi bor!

Inne i terminalbygningen kom trettheten sigende. Det var minst en kilometer å gå for å få tak i koffertene. Iallfall virket det sånn. "Tante Agathe venter på oss," pustet pappa. Jeg småsprang ved siden av mamma. "Hun har gjort i stand et rom til oss på gården der hun og onkel Roland bor. Det er forresten samme rommet som oldemor delte med søsknene sine da hun var barn."

Hva brydde jeg meg om onkel og tante og oldemor? Jeg begynte alt å kjede meg. Fire uker kom til å bli lenge. Altfor lenge! Jeg stønnet. "Er du syk?" spurte mamma. "Jeg kjenner meg ikke helt bra," løy jeg. "Det ordner seg nok når vi kommer ut i frisk luft," beroliget pappa.

Ute i ankomsthallen så vi etter tante Agathe. Det var fullt av mennesker som tråklet rundt og lette etter kjente. En liten dame med grått hår og store tykke briller kastet stadig et blikk på noe hun holdt i hendene. Deretter stilte hun seg på tå og så seg omkring. Pussig dame, tenkte jeg. Plutselig vinket hun til mamma og kom småløpende.

Tante Agathe trippet rundt og hilste på oss, en etter en. Selvsagt måtte hun klemme meg så jeg nesten fikk dånedimpen. Da hun strøk meg over kinnet, stinket det lavendelsåpe i mer enn ti minutter.

"Hei! Er det du som er Pete? Så hyggelig å treffe deg! Nei, så koselig at dere kom hit. Vi har tenkt på dere, Roland og jeg, at nå var det sannelig på tide at dere kom til Norge. Og så stor Pete er blitt!"

Hun så på meg med et skarpt blikk. "Sist Thomas og Evelyn var på besøk var du snaut året gammel. Kom! Jeg har bilen stående rett utenfor."

Hun tok meg i hånden. Mamma og pappa kom etter med koffertene. Tante Agathe stoppet ved en stor svart Volvo stasjonsvogn. Hun trykket på nøkkelknippet. Varsellysene blinket et par ganger før hun åpnet bakluken. Jeg fikk sitte i forsetet. Det likte jeg. Selv om det luktet lavendelsåpe. Som regel er den faste plassen min i baksetet.

Morgentåken var i ferd med å bli spist opp av sollyset. Noen steder var den mørke granskogen innhyllet i et lysende gråullent teppe, andre steder stod grantoppene som spir og pekte opp i en blek, blå himmel. Solen skar meg i øynene, og jeg måtte skygge for med hånden.

Vi satt og halvsov i bilen, alle unntatt tante Agathe som kjørte. Skogen ble tettere og tettere. Av og til var det en lysning hvor det lå noen hus. De slanke furustammene blafret forbi som sprossene i et gjerde. Øyelokkene begynte å sige ned av den ustanselige skiftingen mellom lys og mørke.

Lyden av grus under bilhjulene vekket meg. Vi hadde tatt av fra hovedveien så jeg da jeg vred på hodet. Skogen var annerledes her. Liksom mørkere. Store mosekledde steiner lå slengt omkring som om noen hadde kastet dem utover. Det måtte nettopp ha regnet, for mosen lignet en vev dekket av skinnende edelsteiner. Det glitret i rødt, grønt, gult og blått. Trolsk var det.

"Nå er vi der snart!" Tante Agathe snudde seg mot meg. "Du har visst sovet?" "Ja," sa jeg og strakk på bena. "Jeg så på alle trestammene, og plutselig var vi her."

"Jeg tenker Roland har frokosten klar til oss. Der bor vi, rett bortenfor svingen. Bak bjerketrærne." Hun pekte.

Den smale grusveien svinget seg oppover en langstrakt gressvoll. Under et grønt torvtak lå en lav brunsvart bygning. "Steinsrud," slo tante Agathe fast. "Her har slekten vår levd helt fra gammeltiden. Slekten din også," la hun til Hun tutet to ganger før vi svingte opp på den hellelagte plassen foran huset. En mann kom ut. Han hadde svart skyggelue, en blå trøye uten krage og en slitt, mørkebrun skinnvest. Han var den kraftigste mannen jeg noensinne hadde sett. Han så ut som han var skåret ut av en kjempestor trekubbe. Det måtte være onkel Roland.

"Goddag," sa han og gikk frem og håndhilste på mamma og pappa. Jeg stod litt bak. "Nei, er det deg, Pete!" utbrøt han smilende og nesten knuste hånden min. "Vi har sett frem til at dere skulle komme. Nå skal jeg ta ut bagasjen av bilen og bære inn på rommene vi har gjort i stand til dere. Følg etter meg." Onkel Roland løftet koffertene som de ikke veide noen ting, og mamma og pappa fulgte etter.

Jeg valgte å bli igjen ute. Været var strålende. Jeg gikk litt nedover gressvollen og la meg ned. Her var vi altså. Jeg brakk av et strå og begynte å tygge på det. Helt, helt stille var det. Jeg kunne knapt huske at jeg hadde hørt så få lyder noen gang. Hjemme var det bestandig noe som brøt stillheten. Det luktet sommer. En svak duft av løvetann måtte ha nådd andre enn meg. Da jeg spisset ørene, kunne jeg høre en svak summing. Så ble det stille. I øyekroken så jeg en humle som rotet rundt midt i en gullgul løvetann. Det summet litt igjen før den rakk frem til en ny blomst.

Jeg sukket. Dette kom til å bli kjedelig. Gørr kjedelig! Ingen barn. Ingenting å gjøre. Fire uker kom til å bli lenger enn en evighet. "Pete!", var det noen som ropte. Jeg kvapp til. "Pete!!" Jeg så meg omkring. Oppe ved huset stod tante Agathe og vinket. "Kom, så skal du se hvor du skal bo. Thomas og Evelyn har pakket ut av koffertene. Bli med meg, så skal jeg vise deg til rette." Motvillig kom jeg meg opp og fulgte etter. Selvsagt greide jeg å snuble i dørstokken inn til rommet. Tante Agathe lo litt for seg selv. "Ja, du er ikke den første, og du blir sikkert ikke den siste som snubler her. Husene var slik før i tiden. De bygde så høye dørstokker for at ikke varmen skulle slippe ut av rommene. I de andre værelsene har vi satt inn vanlige dører, men vi tenkte at her iallfall skulle vi prøve å la alt være slik det var. Her er, så vidt jeg vet, ingen ting forandret siden din tipptippoldemor levde."

Jeg så meg rundt. Veggene var av tykke ubehandlede tømmerstokker, og det hang noen gamle skap på veggene. Under det eneste vinduet i rommet stod et enkelt bord med flere skuffer i. Tante Agathe la merke til at jeg så på bordet. "Det bordet har vært her i huset så lenge noen kan huske. Det var din tipptippoldemor som fikk det da hun gikk for presten. Det spesielle med det er at ingen av skuffene lar seg åpne. Nøkkelen er blitt borte, og vi har ikke hatt hjerte til å bryte dem opp og ødelegge bordet. At det er noe i skuffene, vet vi. Noe skramler der inne hver gang vi flytter på det, men noen hemmeligheter skal det vel være i et gammelt hus?" Hun så på meg med et blikk jeg ikke helt kunne tyde. Jeg nikket.

Tante Agathe skrittet over den høye dørstokken. Jeg så meg rundt. Rommet var stort. Sengene stod innved to av veggene. På en måte var de bygget inn i veggen. Det var forheng ned fra bjelker i taket som kunne trekkes for slik at sengene ikke syntes. Bordet gjorde meg nysgjerrig. Jeg dro litt i skuffene. Så røsket jeg til. Nei, skuffene var ikke til å åpne.

Hva kunne tante Agathe ha ment med å se på meg på den måten? Det var et enkelt bord. En slitt bordplate. To skuffer med treknotter til håndtak. Under var det også en treplate festet med trenagler, men det var noe på baksiden som gjorde meg nysgjerrig. I en liten sprekk mellom bordplaten og bakstykket var det et eller annet. Lommekniven hadde jeg heldigvis med meg. Det tynneste bladet burde gå. Etter mye lirking så jeg at det var et papir, et gulnet gammelt stykke papir. Sakte fikk jeg pirket det fram.

Skriften var gammelmodig og vanskelig å lese, men det stod et tall der: 1849. Jeg stavet meg frem. Et vers var det. Et kort vers:

Ringen var min

Ringen er din

Juninatten er kald

naar Maanen er halv

Fra Ringen kan ingen rømme

Den faar du at se i Drømme

Det var det hele. Jeg la papiret under hodeputen før jeg gikk inn i stuen til de andre. Der hadde tante Agathe og onkel Roland satt frem mat på bordet. Først nå merket jeg at jeg var sulten. Onkel Roland la hånden på benken. "Sett deg her Pete. Ved siden av meg. Nå skal det smake med mat, tenker jeg. Etterpå blir du med meg ut, så stikker vi bort til nabogården. Der har de to barn, en gutt og en jente omtrent på din alder. For du vil vel ikke gå her sammen med oss alle disse fire ukene kan jeg tenke?"

Jeg nikket og hev innpå fire brødskiver nesten fortere enn jeg greide å tygge. Kanskje det ikke ville bli så treigt å være her likevel?

Kapittel 2

Onkel Roland pekte. "Der borte er Steinrønningen. De grå husene borte under fjellet. En gang i tiden var det en av døtrene her på Steinsrud som fikk den plassen da hun giftet seg, men jeg vet ikke så mye om det som var før i tiden. Vil du høre mer, får du snakke med Agathe. Hun har greie på det meste som er å vite om de som har bodd her i trakten."

Nedenfor og bortenfor vollen var gresset høyt. Lenger ned gikk et lite bekkefar hvor jeg måtte løfte armene for ikke å komme borti brenneslen. Varmen var fuktig og fylt av sommerlukter. T-skjorten klistret seg til ryggen. Onkel Roland pustet tungt i de siste bakkene opp til husene. Det var stille. Merkelig stille. "Du får banke på, du," sa onkel Roland. Nølende gikk jeg frem. En hestesko dinglet i et tau på døren. Jeg løftet den ut fra døren og lot den falle. Smellet var høyere enn jeg hadde ventet, og jeg hoppet et par skritt tilbake. Innenfra hørtes noen lyder. Så ble døren åpnet, og et hode stakk ut gjennom dørsprekken.

"Hei!" sa jeg. "Jeg er på ferie og skal være her i fire uker. Tante og onkel sa at du og søsteren din bodde her, og at vi kanskje kunne bli venner?" Et hode til dukket opp. "Klart vi vil leke med deg! Vent litt så tar vi på oss sko og kommer ut."

Uten at jeg hadde lagt merke til det, var onkel Roland forsvunnet samme vei som vi hadde kommet. Akkurat da tenkte jeg ikke mer over det. Jeg gledet meg til å få to nye venner og slo meg bare ned på en gammel kvernstein og ventet.

Steinen var god og varm å sitte på, og den hadde et mønster av striper som gikk ut fra midten. "Er den mannen gått nå?" Jeg hadde ikke merket at noen var kommet ut og kvapp til da noen snakket til meg. "Ja, han gikk hjem tror jeg." Jeg kunne ikke annet enn å legge merke til at gutten pustet lettet ut. Han rakte frem hånden. "Jeg heter Jens," sa han og pekte. "Dette er søsteren min. Hun heter Hilde."

De lignet på hverandre. Begge hadde lysegult hår. Jeg kjente inni meg at jeg kom til å like dem. "Er det noe spesielt med onkel Roland?" lurte jeg på. "Dere liker ham ikke?" Hilde vred på seg. Jens så ned i bakken. "Noen netter ser vi et merkelig lys borte på Steinsrud. Vi hører ulver som hyler og andre lyder som vi ikke vet hva er. Da låser vi dørene og trekker for gardinene. Det er helt sikkert ikke noe spesielt, men vi liker det ikke. Derfor går vi heller en omvei når vi skal til hovedveien enda den snareste stien går gjennom tunet der nede."

Jeg så på dem. "Hvis dere vil, kan dere bli med meg bort til Steinsrud. Da vil dere se at det ikke er noe farlig der. Dessuten er det en hemmelighet som jeg har lyst til å vise dere."

Jens ristet på hodet. "Kanskje senere. Kan du ikke heller blir her?"

"Hvis dere lover å bli med meg i morgen, så. Jeg kan love dere at tante Agathe og onkel Roland er snille og greie. Hvorfor skulle de gjøre dere noe?"

"Kors på halsen! Vi lover, men ikke om kvelden?" Hilde så spørrende på meg. Jeg nikket. "Sistemann til furua er en treiging!" ropte Jens og satte av gårde. Jeg og Hilde etter. "Du jukser!" stønnet Hilde da vi la oss over ende og hev etter pusten. "Nå er det ikke så langt igjen," svarte Jens og så på meg. "Rett under fjellet her er det en grotte. Tjuvhola kaller vi den. Åpningen er liten, men hulen går langt inn i fjellet. Ingen av oss har vært der inne, men kanskje du tør? Bestemor har sagt at i gamle dager bodde det folk der inne, men det er så lenge siden at bestemoren hennes også bare hadde hørt om det."

"Kom, la oss gå inn der," svarte jeg kjekt. "Den som ikke tør, er en feiging!" Riktig så kjekk var jeg ikke da vi kom til huleåpningen. Fjellet reiste seg rett opp fra steinuren, knudrete og svart. Hullet i fjellveggen var ikke større enn at en måtte krype på knærne for å komme inn. Der jeg satt på huk, kjente jeg kaldgufset mot ansiktet. Luften hadde en svak eim av mugg. Det var ikke mulig å se lenger enn et par meter inn. Jeg så meg rundt. "Gi meg den pinnen som ligger der," sa jeg til Jens. Rognekjeppen han ga meg var lang og tynn. Forsiktig stakk jeg den inn. Tre meter. Fire meter. Fem meter. Ingen ting å kjenne. Jeg prøvde til sidene, så opp i taket. En raslende lyd hørtes, og noe kom flygende ut. "Flaggermus!" skrek Hilde. Jeg slapp kjeppen som hadde jeg brent meg og la på sprang. Jens og Hilde etter.

"Ingen ting å være redd for," utbrøt jeg og kjente kaldsvetten renne fra armhulene enda det var varmt. "Hvorfor løp du da?" hikstet Jens andpustent. "Jeg skvatt bare litt," sa jeg. "Skal vi gå tilbake?" "Nå har du sett hulen," svarte Jens. " Vi kan ikke gå innover uten å ha lommelykter. Det er like greit å vente til i morgen, er det ikke?" Jeg nikket. Lysten til å gå inn i mørket var som blåst ut. Likegyldig trakk jeg på skuldrene. "Som dere vil. Greit for meg."

Vi gikk nedover gjennom krattskogen. Da matklokken ringte nede på Steinsrud, merket jeg at jeg var sulten. Jeg sa ha det til Jens og Hilde og avtalte å ta med lommelykt dagen etter. På vei nedover stien kjente jeg en sitrende glede over sommeren, solen, varmen. Og lyset.

En blek, nesten usynlig halvmåne stod rett over den taggete randen av grantopper da onkel Roland tente opp i peisen. Jeg satt i en kubbestol og så hvordan han stablet opp veden. Først to solide bjerkevedskier med noen sammenkrøllede aviser mellom. Deretter et nytt lag av små vedskier på tvers og så et nytt lag på tvers over det igjen. Da tante Agathe kom inn med kaffen, spraket det fra peisbålet.

De la visst ikke merke til meg i kubbestolen. Jeg var søvnig etter middagen og satt med halvt lukkede øyne under et mykt og varmt ullteppe. Stemmene kom til meg som den fjerne duren fra en stri elv på vei mot havet. Noe tante Agathe sa vekket meg: "Pete ble visst interessert da jeg viste ham det gamle skrivebordet inne på det gamle soverommet. De to skuffene i det er umulige å få opp. Det jeg skulle si, er at det er en historie knyttet til det skrivebordet. Ja, ikke akkurat til skrivebordet, men til den som eide det. Min tippoldemor brakte det til gården. Det ble sagt om henne at hun var trollkyndig og hadde forbindelse med de underjordiske. På den tiden hadde folk respekt for både huldrer og tusser. De som ikke tok hensyn til småfolket, kunne det gå ille. Besteforeldrene mine sa at det en gang var en mann som het Kristen på nabogården her. Ja, det bruket ble like etter lagt inn under Steinsrud. På lørdagskvelden pleide han å måke i fjøset for at kyrne skulle ha det rent og fint når søndagen kom. Det han ikke enset og ikke ville vite noe av, var at de underjordiske, haugafolket, akkurat da pleide å dekke et gildt bord under fjøset. Når det led på kvelden, bar de frem de kosteligste retter. Haugafolket prøvde å stoppe måkingen. De både dunket i veggene og huserte i fjøset, men ingen ting hjalp. Kristen trodde det han hørte hadde sin naturlige grunn. At folk var på ham for å snakke ham til rette, hjalp heller ikke. Kristen trodde ikke, eller ville ikke tro på dem. Så skjedde det som måtte skje. En mørk høstnatt hørte gårdfolket at det knitret og spraket fra fjøset. Alle dyrene hadde på merkelig vis kommet ut i friluft, men låven stod ikke til å redde. Hvis vi graver i bakken rett ovenfor her, vil vi finne brannrestene etter det gamle fjøset. Selv strøk Kristen med i brannen. Han trodde at det fremdeles var noen kyr igjen inne i flammene og løp inn. Folk sa at haugafolket hadde tatt hevn. Etter det er det aldri blitt måket i fjøset på Steinsrud etter middagsleite på lørdag, og folk og fe har fått være i fred siden."

"Det er også andre historier her fra Steinsrud," fortsatte onkel Roland. "Det lever ennå folk som vet å fortelle at Steinsrud en gang i tiden, før det kom mennesker hit, var en alvegård. Derfor var det ingen lett oppgave for kristenfolk, da de kom til denne plassen, å rydde jord og skaffe seg en levevei. I mange hundre år gjorde småfolkene mange pek mot bonden her på gården. Det var ikke før tipptippoldemoren til Pete ble konfirmert at dette forandret seg. Det er en lang historie," sa han og gikk for å legge mer ved på peisen.

Det var da han oppdaget meg. "Du har ikke lagt deg ennå? Da er det sannelig på tide. Du må være stuptrett du som har reist så langt. Marsj i seng! Bare kle av deg, så skal jeg følge deg inn." Han viste meg sengen. "Dette er sengen tipptippoldemoren din lå i da hun var så gammel som deg. Kom her, så skal jeg bre over dynen. Sånn ja. Sov godt og drøm søtt."

Dynen var lett og myk, helt annerledes enn jeg var vant til hjemmefra. Et stearinlys kastet skygger rundt i rommet. Uten at jeg hadde merket noe, var mamma kommet inn i rommet. Skyggen hennes var hva jeg så først, en kjempestor svart skygge som vokste helt opp til taket. Hadde ikke mamma lagt hånden på pannen min, hadde jeg skreket.

"God natt," sa hun og ga meg en klem. "Vi voksne sitter opp og prater en stund til. Du får sove god. Ser deg i morgen til frokost." Dermed gikk hun ut. Lyset lot hun brenne. Det blafret og sendte opp noen tynne, svarte sottråder da hun lukket døren forsiktig inntil.

Jeg trakk dynen oppunder haken. På den andre siden av døren hørte jeg de voksne snakke. Dersom jeg anstrengte meg, kunne jeg så vidt høre hva de sa. Lyset brant rolig nå, og jeg så meg rundt. Store, tykke tømmerstokker var lagt oppå hverandre helt opp til taket. Spredt rundt på stokkene var det svarte flekker med forskjellig form og størrelse. Mamma hadde fortalt at de var merker etter kvistene som stod ut fra trestammen da treet var levende. Spesielt la jeg merke til noe som lignet et ansikt på en stokk like inntil sengen. Mens jeg så på dette ansiktet, begynte øyelokkene å flimre. Om det var lyset som sluknet vet jeg ikke, men plutselig var det mørkt rundt meg.

Skogen stod tett og svart. Langt borte skrek en kattugle. Hooo. Hoooo. Hohohohohohooooo. Jeg var alene. Helt alene. Bare lydene rundt meg og jeg og den mørke skogen. Mens jeg drømte, visste jeg det var en drøm, men det var så virkelig! Bak de tunge skjeggete grangrenene var det noe lysende som beveget seg. Nå skriker du, tenkte jeg, men inne i meg ble jeg ikke redd. Tvertimot var det et sug, en dragning mot lyset.

Ubevegelig stod jeg der, frosset fast i den myke mosen. Lyset kom nærmere, tok form av en kvinneskikkelse. "Pete. Er det deg, Pete?" hørte jeg inne i hodet. Det forundret meg ikke det minste at stemmen kom innenfra, for jeg visste jo at jeg drømte. "Pete. Er det du som ligger i sengen min i natt?" Jeg nikket, og skikkelsen kom nærmere. Et kaldt vindpust strøk meg over pannen.

En kvinne stod foran meg. Hun hadde langt lyst hår og et hvitt linnet svøpt rundt kroppen. "Da er det deg jeg har ventet på. Jeg merket at du håndfor skrivebordet mitt, og at du fant trylleverset. Hør:

Ringen var min

Ringen er din

Juninatten er kald

naar Maanen er halv

Fra Ringen kan ingen rømme

Den faar du at se i Drømme"

Jeg kjente at jeg skalv. Det strømmet kulde fra kvinnen der hun stod der rett foran meg. Hun strakte frem en hånd og holdt den over hodet mitt. Jeg følte meg lettere enn luft og begynte å sveve uten at jeg hevet meg over bakken, men jeg visste at jeg drømte og ble ikke redd. "Følg meg," sa kvinnen og vinket til meg. "Følg meg, og jeg skal vise seg noe." Det hvite linnetet bølget svakt foran meg, og jeg fulgte etter uten å berøre bakken jeg gikk på. Det forundret meg ikke at vi beveget oss slik.

Vi fløt mellom trærne. Grenene som var i veien, kjente jeg bare som et svakt pust når jeg passerte gjennom dem. Der skogen sluttet, kjente jeg meg igjen. Det var der jeg hadde vært tidligere på dagen. Kvernsteinen lå på samme stedet. Vi tok en sving innom husene, sikkert bare for at jeg skulle kjenne meg igjen.

Deretter forsvant vi igjen inn i skogen. Vi fulgte den samme stien som Jens, Hilde og jeg hadde sprunget oppover. Da visste jeg hvor vi skulle og merket at hårene reiste seg på hodet og kjente frysninger oppover nakken. Grotten! Kvinnen førte meg til grotten. Jeg forsøkte å stritte mot. Jeg ville snu, men føttene fikk ikke kontakt med bakken. Det var ikke jeg, men hun som gikk foran, som styrte skrittene mine.

Et svart hull åpnet seg i bergveggen foran meg. I gresset lå den lange kjeppen der jeg hadde sluppet den. Kvinnen stoppet. Tok meg i hånden. Hun bøyde nakken og førte meg innover i huleåpningen. Enda det var stupende mørkt, kunne jeg se der inne. Noen meter inne åpnet det seg en stor sal. Innerst inne brant det et lys som ikke var et lys. Flammen stod rett opp fra svarte berget. Dit førte kvinnen meg. Hun tok hånden min. Løftet den over flammen. Holdt den der. Jeg lukket øynene og åpnet munnen for å skrike, men flammen brant ikke. I stedet grep hånden min om en nøkkel. Metallet var isnende kaldt.

Kapittel 3

Jeg våknet og så meg rundt. Øynene mine falt på en lysende flekk på gulvet og vandret derfra mot sprekken i gardinene hvor solstrålene slapp gjennom. I hodet mitt surret drømmen, virkeligere enn rommet jeg lå i. Bare Jens og Hilde ville bli meg opp til grotten!

Utenfor soverommet kom det lyder. Noen tappet vann. Litt etter begynte det å lukte kaffe. Jeg hørte tante Agathe lure på om Pete var oppe. Det var alt langt på dag, sa hun.

Fem minutter senere hadde jeg slukt frokosten. Med en stor svart Maglite med fem batterier i hånden småsprang jeg bakkene opp til Steinrønningen. Jens og Hilde ble ikke akkurat i fyr og flamme da jeg fortalte om kvinnen i drømmen. Hilde sperret opp øynene og ble blek, men de sa at de godt kunne følge meg opp til grotten. Dessverre, sa de, hadde de ikke batterier til sine egne lommelykter.

Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jo nærmere vi kom fjellveggen som tårnet seg opp over tretoppene, jo lenger etter ble de. Vel fremme ved grotteåpningen snudde jeg meg. Ingen var å se. Om litt så jeg en bevegelse i underskogen, og halvt skjult bak et lite hasselkratt ble de stående. "Vi venter her," hørte jeg Jens si. "Dere skal få låne lommelykten," ropte jeg tilbake. "Jeg kan ikke gå inn dit alene."

Jeg så at de nølte. "Hva bryr vel vi oss om noen flaggermus," sa jeg. "Det er en helt vanlig hule. Ikke noe spesielt ved den. Sannsynligvis er det ingen verdens ting der inne. Kom igjen!"

Så stod vi der. Foran det svarte hullet i berget. Det kalde draget fra åpningen fikk meg til å tenke på eventyr mamma hadde lest før jeg lå og skulle sove, men dette var ikke berget det blå. Fjellveggen reiste seg svart og truende over oss. Bare himmelen høyt der oppe var blå.

Vi gikk inn. Holdt hverandre i hendene. Jens gikk bakerst og lyste for at alle skulle se. Ingen flaggermus forstyrret oss denne gangen. Jeg snublet bare i en stein. Da jeg reiste meg for å gå videre, holdt Hilde meg igjen. Jeg så meg tilbake, og ble blendet av maglitestrålen. Raske skritt forsvant, og så stod jeg der alene i et mørke som jeg kjente var i ferd med å sluke meg. Angsten kom krypende mot meg fra alle kanter. Det prikket i kroppen, og alle tanker og følelser raste inn i et stort svart hull bakenfor øynene inne i hodet et sted. Jeg åpnet munnen for å slippe ut et skrik. Var det ikke fordi jeg var stiv av skrekk, hadde jeg seget ned på gulvet i grotten.

Så delte mørket seg. En liten luftning strøk mot huden. Kanskje hadde jeg lukket øynene. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at der, foran meg, brant et lys. Flammen var svak, men blafret ikke. Nederst var den svakt blåaktig før den gikk over i gult. Flammen brant rolig. Varmen fra den la seg som et fløyelsteppe rundt meg. Det var som i drømmen, bare at jeg kjente bakken under bena. Forsiktig følte jeg meg frem med føttene med øynene festet på den blågule flammen som kom ingensteds fra. Akkurat som i drømmen kom den rett opp av svarte fjellet.

Jeg lukket øynene og strakte frem hånden. Da jeg åpnet dem, var det stummende mørkt, og jeg holdt noe i hånden som hadde form av en nøkkel. Nøkkelen! Jeg hadde funnet den! Angsten som nesten hadde forsvunnet da jeg så lyset, raste av meg som snøen av et grantre når solen og sønnavinden plutselig bestemmer at vinteren er over.

Hva gjorde det vel at det var mørkt? Dessuten var det ikke så mørkt! Når jeg så meg rundt, kunne jeg skimte veggene i grotten. Det måtte være minst ti meter opp til taket. Jeg skjermet for øynene for ikke å bli blendet og gikk mot åpningen.

Lyset løftet ikke mørket av skuldrene mine, for jeg opplevde ikke lenger mørket som en tung bør: Lyset og mørket var ikke annet enn to sider av samme virkelighet. Dessuten hadde jeg nøkkelen i hånden.

I gresset utenfor grotten lå en svart lommelykt. Jeg tok den opp og trykket på avknappen. Ingen å se. Jeg ropte. Noen svarte langt unna, men de som svarte kom ikke nærmere, så jeg tok til å gå nedover. Jens og Hilde ventet på meg i skogkanten ovenfor Steinrønningen. Jeg la merke til at Jens hadde skiftet bukse. "Jeg ble så redd inne i grotten at jeg gjorde i buksa," sa Jens da han så blikket mitt. "Vi var på vei oppover for å lete etter deg da vi hørte noen rope."

Jeg holdt opp nøkkelen. "Hvis jeg ikke tar feil, vet jeg hvor denne passer. Kom, så går vi ned til Steinsrud." Jeg merket at både Jens og Hilde ble lettet. Da vi kom ned på tunet, hørte vi en bil kjøre nedover grusveien. Jeg ropte på mamma og pappa, men ingen svarte. Det var like greit, for dette hadde de voksne ikke noe med. 

Vi skrittet over den høye dørstokken. Bordet stod midt i rommet. Jeg stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet i den ene skuffen og vred om. Låsen knirket. Ivrig åpnet jeg skuffen. Den var tom. Men det var en skuff til. Det var fra den tante Agathe måtte ha hørt lyder når hun flyttet på bordet. Forsiktig dro jeg skuffen ut. Innerst inne i venstre hjørne lå en flat eske. På lokket var det skrevet et tall. 1849. Lokket på esken var hengslet. På den andre siden var det festet med en liten knepplås. Et lite trykk med pekefingeren gjorde at lokket, som var fjærbelastet, spratt opp. På innsiden var det skrevet et kort vers. Verset  hadde jeg sett før:

Ringen var min

Ringen er din

Juninatten er kald

naar Maanen er halv

Fra Ringen kan ingen rømme

Den faar du at se i Drømme

Jeg skalv på fingrene. Esken var fylt med fin saueull. Vi visste hva som lå i esken. Likevel gispet vi da vi så ringen. Den var av det guleste gull, og det gnistret av den. Ringen var så stor at den kunne tres inn på armen. Vi stod rundt bordet og så. Jeg tok Jens og Hilde i hendene og spurte om de kjente noe. "Det er en fin armring," sa Hilde, "men jeg vet ikke om jeg liker den." "Dette er vår hemmelighet," sa jeg og trykket dem i hendene. "Dette sier vi ikke til de voksne."

Hva det kom av visste jeg ikke, men jeg kjente en merkelig lettelse da lokket kneppet i. Det var som en sky drev bort fra solen og fuglene igjen begynte å synge da jeg la esken under hodeputen. Noe var ikke lenger som før.

Kapittel 4

Solen nærmet seg tretoppene i åssiden da matklokken på Steinsrud ringte til middag. Tante Agathe ymtet frempå at det var sengetid idet vi gikk fra bordet, og når jeg kjente etter, var jeg faktisk dødtrett. Etter en snartur på badet snublet jeg i dørstokken, før jeg stoppet og lot hånden gli over bordplaten. Deretter gikk jeg bort til sengen, brettet dynen til side, lettet på hodeputen og la meg ned på sengen. Mer husket jeg ikke før morgenlydene fra kjøkkenet vekket meg. Bortsett fra drømmen. Hvis det var en drøm!

Den hvitkledde kvinnen fra natten før var så virkelig at jeg måtte knipe igjen og åpne øynene flere ganger for å forsikre meg om at hun ikke var der. Hva jeg husket, var at hun hadde dukket opp av ingenting. Med ett stod hun foran bordet og trakk ut den venstre skuffen der jeg hadde funnet den lille esken. Hun åpnet etuiet og holdt gullringen over hodet. Så gikk hun mot sengen hvor jeg lå.

Hun festet øynene på meg før hun dro ringen over håndleddet sitt. Så leste hun verset som stod på innsiden av lokket. Frysningene kilte oppover ryggen. Den hvitkledde kvinnen bød meg stå opp av sengen. Forbløffet kjente jeg at jeg ikke hadde vilje til å stå imot. Hun tok meg i hånden. Førte meg bort til et speil som jeg ikke hadde lagt merke til på veggen. Speilet gikk fra gulvet nesten til taket.

Mens vi stod der og stirret inn i våre egne speilbilder, så jeg bildet av meg selv bli uklart og begynne å vibrere. Kvinnen førte hånden min gjennom speilet som var det luft. Deretter gjorde hun tegn til at jeg skulle gå inn i speilet. Selv gikk hun først. Jeg så henne på den andre siden som var det ikke noe skille mellom oss. Et skritt over rammen, og jeg var selv på den andre siden og så tilbake inn i rommet. Uten at et ord var blitt sagt, visste jeg at virkeligheten var mer enn hva jeg så rundt meg. Den hvitkledde kvinnen hørte til på den motsatte siden av speilet.

Da kvinnen merket at jeg hadde forstått budskapet, ledet hun meg samme vei gjennom speilet, førte meg til sengen, bredte dynen over meg og lukket øynene mine med fingertuppene. Før jeg sovnet trakk hun av seg armringen og la den under hodeputen.

Ved frokostbordet neste morgen la tante Agathe merke til at jeg så trett ut. "Har du sovet dårlig?" spurte hun. Jeg svarte som sant var at jeg hadde drømt, men ellers kjente jeg meg ikke trettere enn jeg pleide å være. "Har dere forresten et kart over området rundt her?" spurte jeg. "Jeg kunne ha lyst til å bli litt kjent, kanskje fiske litt. For det er sikkert noen fiskevann rundt her?"

"Sier du det?" svarte onkel Roland. "Er du interessert i å fiske? Joda, vi har jo noen vann like i nærheten. Om det er mye fisk der, vet jeg ikke, men det er iallfall mulig å få noe. Vi har et kart borte i bokhyllen." Jeg satte meg godt til rette i sofaen. "Nå skal vi se," sa han og brettet ut kartet. "Hvis du går rett sydover og følger den stien her, vil du komme til et lite vann. Dauingtjern. De tynne blå strekene du ser omkring vannet er myrområder. Dauingmyrene blir de kalt. Hvorfor vet jeg ikke, men en skal være forsiktig når en går der. Selv har jeg gått gjennom til skrittet flere ganger, men det har bestandig vært i kveldingen når det ikke har vært mulig å se hvor det er blautmyr. Dersom du vil ha fiskestang, har jeg noen stående borte på låven. Det er lettest å bruke mark. Det finner du i dyngen bak låven. Bli med, så skal jeg vise deg."

Noen lange bambusstenger lå oppe på bjelkelaget inne på låven. Snøret var festet i tuppen og tvinnet rundt stengene. "Jeg løper opp til Jens og Hilde og spør om de vil være med," sa jeg til onkel Roland. "Gjør det, du," svarte han.

De to på Steinrønningen ble ikke akkurat stormende begeistret da jeg sa at jeg hadde lyst til at vi skulle fiske i Dauingtjern. "Dauingtjern," sa de. "Har ingen fortalt deg om det?" "Nei," svarte jeg. Onkel Roland sa bare at det ikke var så mye fisk der, men noe var det sikkert, sa han." "Det er ikke noe å bry seg om!" Jens trakk på skuldrene. "Folk snakker om så mye."

"Fiskestenger har vi på Steinsrud." Jeg stod alt på spranget.

"Da finner vi mark i dyngen nedenfor det gamle fjøset her hos oss. Vent, så henter jeg en markboks og spade." Jens forsvant inn.

Jeg så på Hilde. "Har du hørt noe om Dauingtjern?" måtte jeg frempå. "Folk sier at det skal spøke der," svarte Hilde og så ned. "Det jeg vet, er at noen druknet der for lenge siden. De var på vei over myrene med hest og slede sent på høsten. Myrene hadde frosset til, trodde de, men så gikk de gjennom. Borte ble de. Dagen etter dro folk ut for å lete. De fant bare et stort, svart gjørmehull ute på myra. Det var ikke vanskelig å se hva som hadde skjedd. Navnet fikk myra først lang tid etterpå da mange mente de så ting der ute de ikke ville snakke høyt om."

Jens kom med en spade. En stund etter hadde vi fylt opp boksen med feit, sprellende mark. Jens og Hilde gikk inn og fikk på seg gummistøvler før vi dro ned til Steinsrud og hentet fiskestengene. Gummistøvlene mine stod inne på soverommet. Samtidig lettet jeg på hodeputen. Tanken på ringen hadde ikke streifet meg hele dagen, men et innfall fikk meg til å stikke den i lommen. Så gikk vi.

Heldigvis var det lite busker og trær den veien vi skulle. Det var flatt og myrete og noen skrantne furutrær her og der. Hadde det vært mer trær, ville vi fått problemer med de lange fiskestengene. Noen vann-nymfer med fløyelsblå, mørke vinger danset en spøkelsesaktig dans i sivet rundt de små vanndammene som vi stadig passerte. Luften var fuktig og varm. I det fjerne begynte noen skyer å bygge seg opp, men de var ennå ikke svarte på undersiden.

Kapittel 5

Dauingmyrene! Bare navnet sendte frysninger nedover ryggen. Støvlene sank ned i myk mose og slapp motvillig myra med sugende sukk. Morgendisen hadde ennå ikke sluppet taket her nede og gjorde at de grankledde åssidene bare delvis ble synlige. En sterk følelse av uvirkelighet klemte til rundt brystet mitt.

En lett bris laget av og til virvler i toppen av tåkesløret. Natteduggen perlet fra utallige edderkoppnett bortover hele myra. Vi hadde gått lenge uten å si noe da Jens stoppet og så seg tilbake. Han lente seg inn til en enslig tørrfuru. "Her begynner Dauingmyrene," sa han. "Bestemor som er død nå, fortalte av og til hva hun hadde hørt av sin bestemor. Da hun var liten, var det mange som mente at de underjordiske var med og styrte livet. De gangen trodde de at myrer og vann var steder hvor det var lett å komme inn i og gå ut av vår verden. Dauingmyrene var et slikt sted."

Jeg grøsset og så meg rundt. Det var nesten så jeg kunne se for meg gråkledde skapninger som tasset rundt før de hoppet ned i nærmeste myrhull og ble borte. "Men skal ikke vi fiske?" spurte jeg. "Hvor er det vi har Dauingtjern? Nå kan det vel ikke være langt igjen?"

Uten å si noe gikk Jens videre. Han gikk saktere nå og i sikksakk for å unngå de stedene hvor myra var bløtest. Jeg var mer opptatt av å se hvor jeg tråkket og støtte borti Jens da han stanset uten å si noe. Jeg så opp. "Er dette Dauingtjern?" spurte jeg. Jens nikket. Det var ikke store vannet. Som et øye lå det midt i myra og så opp i himmelen. Ikke en krusning brøt det svarte vannspeilet.

"Er det fisk her?" utbrøt jeg. Jens nikket igjen. "Stor fisk?" Jens så på meg og viste med hendene. "Så stor?" spurte jeg. Jens la pekefingeren på munnen. "Hysj, vi må være stille ellers kan fisken høre oss. Om dagen pleier den å stå rett under torven. Det er derfor vi har disse lange stengene. Da kan vi stå her inne og vippe marken rett utenfor torvkanten. Se her, så skal jeg vise deg." Han slengte ut marken.

Litt etter så jeg snøret stramme seg og lage en ripe i vannflaten. Så brøt en glinsende, gul fisk speilet, seilte i en bue gjennom luften og lå sprellende i mosen bak oss. En pen ørret. Den hadde store svarte og røde prikker helt ned til den gullgule buken. Jens ga den et slag over nakken med en trepinne. En tynn stripe blod rant ut gjennom munnen. "Her har du sorten," sa han. "Ikke stor, men resten av familien er der ute."

Jeg gjorde klar fiskestangen, og trædde mark på kroken. Vi stilte oss litt fra hverandre så langt borte fra vannkanten som mulig. Ingen sa noe. Jeg slapp snøret ned omtrent en meter utenfor torven og så ringene bre seg utover mot den andre bredden. Ventet. Morgendisen var forsvunnet. En måltrost satt i toppen på et høyt grantre på andre siden av vannet og tok korte pauser i sangen. Den åpnet nebbet, strakte hodet oppover. Jeg så strupen vibrere mens sangen boblet mot himmelen.

Oppslukt av måltrostsangen skvatt jeg til da det rykket i stangen. Automatisk dro jeg til, og en blank fisk svevet gjennom luften og forsvant bakenfor meg. Den måtte ha falt av kroken for jeg var ikke kar om å finne den der hvor den skulle ligge. Jeg får lete etterpå, tenkte jeg. Den kan vel ikke være blitt helt borte.

Jeg vet ikke hvorfor, men tok meg i å kjenne på ringen i lommen. Uten å tenke tanken lot jeg den gli over håndleddet. Det tryggeste var vel å ha ringen på armen. Jeg trædde på en ny mark. Litt etter gjentok det samme seg. En pen ørret seilte i en bue over hodet mitt og ble borte. Men denne gangen skimtet jeg en skygge der bak meg, omtrent der fisken skulle ligge. Da jeg ikke fant ørreten med en gang, fortsatte jeg å fiske. Nå hadde jeg bestemt meg for å følge bedre med. Det kunne jo være en villmink som var blitt vant med å skaffe seg et lettvint måltid på denne måten. Var det en mink, skulle jeg ta den på fersken.

Hilde og Jens fikk også fisk så jeg. Det kunne ikke være mer enn en mink som holdt til rundt dette lille vannet. Iallfall virket det som den fant fisken som de slengte bak seg. Neste gangen det nappet passet jeg på å se bakover før fisken falt i bakken. Denne gangen var det en ørret som var innpå halvkiloen. Jeg så endatil de røde prikkene over hodet mitt. Hadde ikke den også forsvunnet, hadde jeg trodd det var noe i veien med øynene min. Bak meg stod tre gråkledde skapninger. Den største strakte armene i været og tok imot den sprellende ørreten. Så trampet han forsiktig i myra med den ene foten, og alle tre forsvant ned gjennom torven.

Jeg ble kald innvendig. Hva var det Jens hadde sagt om Dauingmyrene? Det var best å tie. Enten ville han og Hilde bli vettskremte, eller så ville de le av meg. Dessuten ville jeg fiske mer. Så langt hadde jeg ikke noe å vise til. Jens og Hilde hadde ikke sett til min kant, og siden jeg ikke hadde ropt at jeg hadde fått noe for ikke å skremme fisken, ville de ikke tro på meg. Av et oretre skar jeg en kvist med hank i toppen slik de andre hadde gjort. Den stakk jeg i myra foran meg for å ha noe å tre fisken på. Nå bestemte jeg meg for ikke å nappe så hardt.

Ørreten nappet villig vekk bare vi flyttet på oss. Det stod ikke mer enn en eller to på hver plass. Da vi hadde fisket oss ned til den andre enden av vannet, kjente jeg sulten gnage. Hilde fant ved til et lite bål. Jens gjorde opp tre ørreter. Stakk en pinne gjennom hver fisk langsmed ryggraden. Da det var et godt lag med glør, satte han fiskene til steking.

Vi la oss ned i lyngen. En stor sky i sør truet med å skygge for sola. "Merkelig," sa Jens tenksomt. "Merkelig hvor det ble av et par av fiskene som jeg var sikker på at falt ned rett bak meg. Da jeg gikk for å lete, var de søkk borte enda jeg så dem i luften."

"Har du noen anelse om hvor de ble av?" spurte jeg. "De må ha falt ned i et eller annet myrhull," mente Hilde. "Herfra og ut til vannkanten er det bare hengemyr alt sammen. Fisken må ha sprellet seg ned gjennom myra. Det går jo ikke an at den bare forsvinner sånn helt uten spor."

Jeg bestemte meg for å holde munn. De tre gråkledde skikkelsene jeg hadde sett, kunne like gjerne være innbilning. "Noen fisk fra eller til spiller vel ingen rolle. Vi har stekefisk og enda noen å ta med hjem."

Jens tok en av pinnene fra bålet og så etter om ryggbenet løsnet. "Fisken er ferdig," sa han, og renset dem raskt, dro av finnene og løsnet ryggbenet forsiktig. Etter å ha fjernet skinnet fordelte han fisken på noen brødskiver. Det ble to skiver til hver. "Mmmm," smattet han. "Finnes det noe bedre enn ørret så fersk at den spreller seg ned gjennom halsen."

Jeg tørket meg om munnen og sank tilbake i lyngen. Den svære skyen hadde vokst. Et vindkast forvandlet Dauingtjern til et anløpet sølvfat. Et tynt slør hang ned under en del av skyen. "Det trekker opp til uvær," mente Hilde.

Jeg helte ut marken og brukte markboksen til å slukke bålet. En sur røyk bredte seg utover, ville ikke stige til værs. Jens gikk først. Han ville at vi skulle følge samme veien tilbake for at ingen skulle tråkke gjennom i myra. Et sted foran oss stusset jeg over å se en svær, svart stubbe ute i et myrhull. Den hadde ikke vært der på fremveien, mente jeg. Et par gule flekker like i vannflaten fanget oppmerksomheten. Så skled Jens på en glatt trestokk og ramlet i vannet. Da skjedde det noe med stubben. Røttene begynte å røre i vannet bortover mot Jens, og jeg så at de fikk tak i ham under vann. Jeg fikk grøsninger. Stubben var ingen vanlig rot. Den hadde store, gule katteøyne som den holdt festet på han som plasket i gjørmen.

"Jeg sitter fast!" ropte Jens. "Hjelp meg. Kom og dra meg opp!" Det var tydelig han ikke skjønte hva som holdt på å skje. Skapningen hadde ligget og ventet på at vi skulle gå forbi. Nøkken som akte seg bortover mot Jens, lignet  på tegninger jeg kjente igjen fra eventyrbøker. Den laget høye gurglelyder og dype stønn. Heller ikke Hilde forstod hva som foregikk i vannet. Jeg så meg rundt og fant en lang stokk som jeg stakk og slo utysket med. "Se hva du gjør," ropte Jens. "Vær forsiktig."

Omsider trakk utysket seg tilbake og forsvant under vannoverflaten. Jens fikk tak i stokken og dro seg opp på tørt land. Han var gjennomvåt og full av gjørme. "Hva var det som gikk av deg?" spurte han. "Du virket jo helt gal. Kunne det være nødvendig å fekte slik med stokken?" Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Derfor sa jeg ikke noe. Han ville ikke forstått det likevel.

Vi hjalp ham med å tømme gummistøvlene for vann og vri opp yttertøyet. Langt unna hørte vi at det tordnet. Ingen grunn til å somle. Jeg gikk bakerst, litt etter de andre. Dauingmyrene! Det gikk opp for meg hvor de hadde navnet fra. Hvite knoklete hender vokste opp gjennom mosen og grep etter støvlene til Hilde og Jens. Jeg hørte fingrene skrape mot gummien og det svake svuppet når taket glapp. Langsmed den utydelige stien stod dauinghender og svaiet. Et knapt hørbart sus nådde ørene mine: "Blod! Blo-od! Blo-o-od!"

Vel over myrene, satte Jens seg ned på en stein ved stien. "Jeg må ha fått et gnagsår på hælen," mente han, "eller så har det kommet en kvist ned i støvelen." Han lirket gummistøvelen forsiktig av. Bak på hælen var en stor rustrød flekk. "Merkelig," sa Jens. "Plutselig var det noe som sved nede i sokken. Ikke ligner det på et vanlig gnagsår heller." Jeg sa ikke noe. For meg så det ut som noen hadde laget et dypt klor med skarp negl.

Et svakt sus drev gjennom granskogen da vi kom ut på kanten hvor vi kunne se nedover mot Steinsrud. Regndråper laget mørke flekker på steinene, først noen få, så flere. Engmarikåpebladene samlet blanke sølvperler som vokste seg større og større nede ved bladstilken. Et dolkestikk av et lyn flerret himmelen i to, og tordenen rullet som kampestein i dalsidene. Var det onkel Roland der nede på Steinsrud? Eller var det en annen grufull skapning jeg hadde sett? Akkurat nå ville jeg ikke vite det.

Før tordenskrallene hadde rullet fra seg, lå gullarmringen i lommen. Jo, det måtte være onkel Roland! Ved Steinrønningen tok Hilde og Jens stien til venstre. Regnet var varmt, og det var ikke før klærne begynte å klebe seg til kroppen og gjorde det tungt å gå, at jeg kjente jeg var drivende våt.

Onkel Roland lysnet opp da jeg viste ham ørreten. "Hva var det ikke jeg sa," utbrøt han. "Det er bra med fisk i Dauingtjern. Hadde dere en fin tur?" Jeg nikket. "Det eneste var at Jens var uheldig og falt i et myrhull. Men vi greide å trekke ham opp selv om han nesten satt fast." Onkel Roland så på meg. "En skal passe seg når en går i hengemyr. Sagnet sier at Dauingmyrene ugjerne gir fra det de suger tak i."

Pappa kom inn i rommet og beundret fisken. "Har du fått den?" spurte han. Jeg nikket. "Det var jammen litt av en regnskur. Jeg ble også kliss våt enda jeg ikke var lenge ute. Nå får du gå inn og skifte på deg. Du må ikke blir syk for oss, gutt!" Han ga meg et klapp på skulderen. "Ta deg en varm dusj, så skal jeg finne frem tørt tøy."

Først da de varme dusjstrålene prikket på ryggen, merket jeg hvor kald jeg var. Eller kanskje det bare var grøsningene når jeg tenkte på den skapningen jeg hadde sett ute på tunet før jeg dro av armringen. Kunne det være pappa? Nei, jeg måtte ha sett syner!

Det våte tøyet hengte jeg opp til tørk. Gullringen la jeg over i den tørre buksen. Å legge den under hodeputen tok jeg ikke sjansen på. Ingen andre enn jeg måtte vite hvordan den virket. Skulle jeg våge å si noe til Jens og Hilde? Kanskje. Det virket som de visste noe de ikke hadde lyst til å snakke om. Dersom de så den magiske ringen og hva den kunne se som hadde den på, ville de kan hende fortelle meg hvilke hemmeligheter de holdt for seg selv.

"Jeg stikker en tur opp til Steinrønningen," ropte jeg til tante Agathe. Hun stod på hodet i grønnsakhagen og luket ugress. Hva som var ugress var ikke lett å se, for det var så mange vekster der. Vekster jeg aldri hadde hørt om før. Urter kalte hun dem. Mamma hadde lurt hva hun brukte dem til, og tante Agathe hadde svart: "Til det meste." Ikke noe mer, og mamma hadde nikket som hun skjønte.

Gresset var fremdeles vått etter regnværet, så jeg gikk i gummistøvler. En dobbelt regnbue viste hvor regnværet hadde tatt veien. Bier og humler surret som for å arbeide inn pausen regnet hadde tvunget på dem. Neslesommerfugler og dagpåfugløyer virret omkring etter hverandre og hadde knapt tid til å slå seg ned på blomstene i engen. Alle hadde det travelt. Jeg også.  Jo, jeg ville gjøre det! Vise hva slags ring jeg hadde i lommen og hvilken kraft den hadde. Det fikk gå som det ville. Lettet over å ha bestemt meg for å dele hemmeligheten med noen, sprang jeg oppover bakkene.

Kapittel 6

Jens og Hilde var ute. Jens gikk i sandaler og hadde et stort plaster bak på hælen. "Vet du hvordan du fikk det gnagsåret?" spurte jeg. "Det var vel et eller annet skarpt nede i støvelen," mente Jens. "Vet du hva dette er?" sa jeg og trakk gullringen opp av lommen. "Alle kan da se hva det er," svarte han. "Det er ringen du fant i skrinet. Et helt vanlig armbånd, slik som damer pleier å pynte seg med. Det er ikke noe spesielt med det, er det vel?"

Jeg tidde, lukket øynene og tok ringen på armen. Da jeg åpnet øynene, hadde lyset forandret seg. Jeg vet ikke hva det var, men sollyset var liksom kaldere, mer blåaktig. En kuldegysning rislet nedover ryggraden. "Hva er det med deg?" spurte Jens og ristet meg i skulderen. "Du stivnet liksom til. Er du frisk?" Jeg rakk ikke å svare før jeg merket at Jens stivnet til. "Hva er dette for noe?" hvisket han. Hilde kom løpende til. "Hva er det dere snakker om, dere to?"

Vi stod der, vi tre, og holdt i hverandre. På en merkelig måte kjente jeg at vi var utenfor tiden, og jeg visste at de andre hadde det på omtrent samme måten. Det var Jens som brøt den blå stillheten rundt oss. "Nå skjønner jeg hva de snakket om, de voksne, når de fortalte om det som var i gamle dager. Se på Steinrønningen, husene der borte! Det er de samme husene, men likevel er de annerledes?" Jeg snudde meg rundt. Jo, det var ikke til å ta feil av. Bakenfor, på et vis, var en slags gråhet i tømmerveggene som om husene bestod av flere lag. Det var det samme jeg hadde sett ute på Dauingmyrene, en slags dobbelt virkelighet bortenfor her og nå. Jens og Hilde også! Det var noe gjennomskinnelig ved dem. Som de hadde en skygge rundt kroppen litt større enn dem selv. Jeg grøsset. Så de det samme som jeg?

"Bli med opp til grotten. Jeg har noe å vise dere," sa Jens. Mens vi gikk oppover, fortalte han sagnet om barna på Steinrønningen som forsvant inn i berget en midtsommernatt for lenge, lenge siden. "De var satt bort til nabogården fordi foreldrene ikke hadde mat til alle ungene på den vesle plassen. De var flere som gjette i skogen sammen da det hendte. Det var en kald og hustrig høstdag. De to barna fra Steinrønningen hadde dårlig med klær. De frøs og hadde det vondt denne dagen, og hjem kunne de ikke komme før kyrne skulle melkes. Da var det barna så tydelig hørte en bjelle opp ved berget. De tenkte det kunne være et av dyrene som hadde gått seg fast, men det var det ikke. Inne ved fjellveggen så de en liten flokk med svarte og hvite kyr. Feite og fine var de, og inne ved fjellveggen stod en lyshåret kvinne og lokket på dem. Med ett åpnet fjellet seg, og de så at det liksom lyste og varmet der innefra. Da kyrne gikk inn i berget, fulgte barna fra Steinrønningen etter. De ville så gjerne varme seg, sa de. Siden så ingen noe til dem. Det ble lett etter flere uker. De ringte med kirkeklokkene og skjøt med sølvkuler på stedet de hadde forsvunnet inn i berget, men ingenting hjalp. Ingen så barna noensinne igjen."

Jens stoppet og pekte. "Det var her de forsvant inn i fjellet. Der, i nærheten av grotten som vi gikk inn i. Det var grunnen til at vi skvatt sånn da flaggermusene kom ut første gangen du var her, og det var derfor vi ikke torde gå inn andre gangen."

Mens vi stod der og så mot det som en gang i tiden hadde vært en åpning i svarte fjellet, begynte bergveggen å åpne seg. Et svakt lys der inne fra ble sterkere etter som sprekken vokste. Jeg følte en svak luftning mot ansiktet idet noe passerte gjennom eller forbi meg. Hva det var skjønte jeg ikke, før jeg så tre barn på størrelse med oss selv gå mot fjellet. Der inne stod en lyshåret kvinne og vinket, og vi hørte kuer raute. Jeg kunne sverge på at det var min egen rygg jeg så, men det var jo umulig. De tre som gikk inn i åpningen, hadde annerledes, mer gammeldagse klær enn oss. Så var de borte, og fjellveggen var like hel.

Vi så på hverandre. "Jeg visste det," sa Jens. "Det var derfor jeg ville ha med dere opp hit, for å vise at vi har slekt på den andre siden. Underjordiske kaller folk dem, men de er ikke annet enn den andre siden av oss selv. Dere så det, dere også. De kom gående rett ut av kroppene våre."

"Det kan ikke være sant," hvisket jeg, men så tenkte jeg på skapningen som dro i beinet til Jens ute på Dauingmyrene. "Hvis det er sant, så må det være denne ringen som får oss til å se ting vi ellers ikke ville sett. Nå skal jeg ta den av meg. Følg med om dere merker noe."

Ikke før lå ringen i bukselomma før sollyset ble varmt og gult. Vi så forandringen alle sammen. Jeg strøk ringen på armen igjen. Det samme skjedde. Lyset fikk et blåaktig skjær, men Jens og Hilde merket ingen forskjell før jeg berørte dem. Så det var slik ringen virket.

"Hva gjør vi nå?" spurte jeg. "Går det an å spørre så dumt?" svarte Hilde. "Nå som vi kan ha det så spennende! Tenk på alt det vi kan oppleve når du har ringen på? Vi ser ting som folk ikke ser. Først tar vi en titt i husene på Steinsrud. Du husker alle historiene vi har hørt fra gamle dager på Steinsrud, Jens, gjør du ikke?"

Jens så ned. "Jeg vet ikke om jeg har lyst." Han skrapte med foten i grusen. "Du er en pyse," spyttet Hilde ut. "Du blir med, Pete? Gjør du ikke?" Jeg nikket. "Klart det," svarte jeg kjekt. "Kom, så går vi. Det er ikke noe gøy å bli stående her resten av dagen."

Vi gikk nedover. Jens bestemte seg for å bli med likevel. Ute på tunet på Steinsrud så vi to skapninger. Tante Agathe og onkel Roland? Eller var det ikke dem? Det var umulig å si. Kvinneskikkelsen holdt en hvit pose tett inntil kroppen. Vi gjemte oss bak noen granbusker ved siden av stien. Like etter kom de forbi. De var opptatt av å prate med hverandre og enset ikke oss. Heldigvis! De harde, kvekkende lydene hørtes ut som de kom fra dyr, ikke mennesker.

"Nå har vi snart taket på alle sammen," raspet mannsstemmen. "Det var heldig at Pete har fått god kontakt med disse barna på Steinrønningen. Av en eller annen grunn har visst de hatt mot oss helt siden de ble så gamle at de kunne stabbe rundt."

"Hysj!" kvekket kvinnestemmen. "Noen kan høre oss." Jeg hørte den raspende stemmen svare et eller annet, men oppfattet ikke hva den sa.

Hvor ofte hadde ikke mamma og pappa sagt om politikere og mennesker som bestemte over andre at de snakket med to tunger. Jeg skjønte med ett hva de mente. Onkel Roland og tante Agathe som var så snille og greie mot meg. For det måtte være dem? Alt dette var bare på overflaten. Lyset skjulte mørket. Tankene surret i hodet mitt. Hva var dette? Jeg husket en vinterdag hjemme. En isnende vind fra nord hadde feid høstbladene av trærne. Småinnsjøene hadde frosset til. Jeg hadde funnet frem skøyter. Utover den blanke isflaten gled jeg i god fart. At isen var sikker, var lett å se på alle boblene som var frosset fast. Så med ett var det ingen flere bobler, bare en mørk gjennomsiktig hinne. Jeg ante ikke hvor tykk den var. Ikke kunne jeg snu med en gang, for farten var for stor. Jeg gled og gled over mørket der nede. Så bare mitt eget speilbilde. Under meg knakte det. Like etter var jeg på sikker is.

Akkurat slik kjente jeg det der jeg lå ved siden av Hilde og Jens i granbuskene. Noen hadde pustet på meg fra den andre siden, og jeg visste de ville meg ikke noe godt. Vi lå helt stille. Så snudde Jens seg. "Så dere hvem det var?" Ingen av oss svarte. "Ta av deg ringen," ba han. "Jeg orker ikke alt dette." "I orden," svarte jeg, og trakk av armringen. Et øyeblikk holdt jeg den opp mot lyset. Skulle jeg kaste den langt vekk slik at den ble umulig å finne? Solen blinket i det blanke metallet før jeg lot ringen gli ned i lommen.

Kapittel 7

"Har dere hatt det fint i dag?" spurte mamma. Hun og pappa hadde på seg turklær og solide støvler. Jeg så på Hilde og Jens og nikket. "Vi bestemte oss for å gå en lengre tur siden været var så bra. Dere kan tro vi hadde en aldeles skjønn utsikt over fra en topp i enden av dalen. Hva var det nå den het igjen?" Hun snudde seg mot pappa. "Dreparstupet," svarte han og så ut i luften. "At jeg skulle glemme det navnet!" Mamma ristet på hodet. "Det var jo også et spesielt sted. Et lite platå, og så flere hundre meter rett ned. Mens vi lå der rett over avgrunnen, kom en flokk ravner flyvende. Uten en lyd, som de dukket opp ingensteds fra. Tante Agathe fortalte i går at toppen hadde fått navnet fordi mordere og gamle folk ble dyttet utfor der i gamle dager. Men at ravnene skulle sirkle over oss bare fordi vi la oss ned på kanten, syntes jeg var uhyggelig."

"Dere skulle ta dere en tur dit en dag," sa pappa, "men vær forsiktige. Gå ikke for nær stupet. Har dere forresten sett noe til onkel Roland og tante Agathe?" "Jeg tror de var rett her borte for litt siden," svarte jeg. "Hvis det var dem vi så, kan de vel ikke være langt unna."

"Kan du ta inn denne soppen, Pete," sa mamma og ga meg en pose full av hvit sopp. "Det er sjampinjong. Vi fant masse av dem i skogkanten rett her borte. Jeg tenkte vi skulle overraske onkel og tante med soppstuing til middag. Soppen er ferdig renset. Du kan bare sette en stor gryte på komfyren og skru platen på fullt, så kommer jeg inn om et øyeblikk."

Jeg fant en skarp kniv og skar soppen i biter. Den var fin og hvit og så delikat ut. Ikke luktet det noe spesielt av den heller. Gryten var allerede varm da jeg helte den første ladningen i gryten. Det freste og begynte å dampe med en gang. Mamma kom inn og tok over. Litt etter hørte jeg noen i vindfanget. Det var onkel og tante som tok av seg skoene. "Hva er det som lukter så deilig her?" spurte tante Agathe. "Sjampinjong," svarte jeg. "Stekt sjampinjong. Mamma og pappa fant massevis i skogen. Jeg skar den opp og la den i gryten."

Tante Agathe la hodet på skakke. "Kjenner du mange soppslag?" spurte hun. "Nei," svarte jeg som sant var. "Kantarell, piggsopp og røyksopp. Men den sjampinjongen var veldig fin, helt hvit." "Sier du det, helt hvit? Har mamma og pappa god greie på sopp?" "De bruker iallfall å ta en tur innom soppkontrollen hver høst, så jeg tror da det."

"Vel, vel. Det er altså slik det er, sa hun for seg selv." "Hva da?" spurte jeg. "Nei, det var ikke noe. Jeg bare tenkte litt høyt," sa tante Agathe og smilte for seg selv. "Når jeg tenker etter, er jeg ikke så begeistret for sopp at det gjør noe. Spesielt ikke sjampinjong, men det er sikkert andre som setter pris på slik fin sopp."

Vi gikk inn på kjøkkenet hvor mamma akkurat helte fløte over soppen i gryten. Det freste og dampet. "Nå er visst soppen snart ferdig. Vil du finne frem tallerkener til tante Agathe og onkel Roland. Har du lyst, er det litt til deg også, Pete?" Tante Agathe tittet opp i gryten, snuste. "Er du sikker på at dette er sjampinjong, Evelyn? Pete nevnte at soppen var helt hvit. Har ikke sjampinjong lyserøde skiver over hos dere i Montana? Det skulle vel aldri være hvit fluesopp dere har funnet?"

"Hvit fluesopp?" svarte mamma. "Nei, det kan jeg aldri tro." Tante Agathe så på henne: "Vi har dessuten aldri funnet sjampinjong rundt her i skogen. Hvit fluesopp dukker det derimot opp rett som det er. Nei, ta og kast alt sammen! Dersom ikke du og Thomas vil smake, da?" sa hun. "Fluesopp!" sa mamma. "Nei, det tar vi ikke sjansen på. Skal ikke den være veldig giftig?" "Dødelig giftig!" svarte tante Agathe.

"Vel, da har jeg vel ikke annet å gjøre enn å tømme den ut. Hverken Thomas eller jeg er så glad i sopp at vi vil ta sjansen på å smake. Dessuten er vi ganske mette. Det er ikke lenge siden vi spiste maten vi hadde med på tur. Gå ut med soppen du, Pete."

Etterpå slengte jeg i meg noen brødskiver før jeg løp opp til Steinrønningen. Jeg fortalte Jens og Hilde om sjampinjongen. "Du hadde flaks som ikke smakte på den," mente Hilde, "men det hadde ikke gjort noe om onkelen og tanten din hadde spist en skikkelig porsjon. Det hadde de fortjent. Jeg har aldri likt dem."

"Vet du hvilken dag det er i dag?" spurte Jens. "Nei," svarte jeg. "Det er dagen da sola snur. Akkurat i det øyeblikket sola snudde sa de gamle at vann ble til vin og så til eddik for til slutt å bli til vann igjen, men det hele gikk så fort at ingen merket det. Det er sikkert ikke så mye å tro på, men det skal være mye som skjer den natten."

"Hva så? sa jeg. "Det er bare gammel overtro. Hvem bryr seg om sånt? Ikke jeg i hvert fall!" "Å jo, det gjør du," svarte Jens. "Hvem var det som tok på seg armringen og viste hva den skjulte? Bare overtro, alt sammen! Du viste oss det vi hadde hørt i gamle sagn og historier. Du kan ikke trekke deg nå. I kveld, når de har lagt seg nede på Steinsrud, kommer vi og banker på vinduet ditt. Vi klipper opp noen gamle kamuflasjetelt som ligger på låven. Dem kan vi ta rundt oss slik at vi ikke blir så lette å se. Vi går opp til Steinrønningen.. Der har vi utsikt over Steinsrud. Jeg tar med en kikkert. Da kan vi se alt som rører seg nede på tunet. Ingen kan gå bort fra husene uten at vi ser det."

"Kan det være noen vits i," mente jeg. "Kan vi ikke heller ha det gøy i stedet for å luske rundt etter skapninger som bare vil oss ondt?" "Det er greit at du skal til Amerika om noen uker, men tenke på oss som skal være igjen her! Hva tror du at onkelen og tanten din kommer til å gjøre med oss om vi ikke klarer å stoppe dem? Gjør du ikke som vi sier, skal vi fortelle onkel Roland om armringen din. Gjett hva han kommer til å gjøre da?"

"OK, da. Jeg blir med dere. Men bank forsiktig på ruta, så klatrer jeg ut gjennom vinduet." Jeg skjønte det ikke var noen hensikt i å diskutere med Jens. Han kom ikke til å gi seg. "Da er vi nede hos deg ved halv tolvtiden i kveld hvis alt er rolig," sa Jens før jeg gikk nedover.

Etter kaffe og kaker den kvelden foreslo mamma at de voksne skulle ta et slag bridge. Mens de var opptatt av spillet, hadde jeg funnet en gammel bok om trollskap og overnaturlige vesener. At det var så mye folk hadde trodd på før i tiden, var en overraskelse. Litt etter sa jeg god natt, tok med boka og gikk og la meg. Det varte ikke lenge før det ble stille i stuen ved siden av. Jeg kledde på meg og krøp under dynen. Så var det bare å vente. Hvor lenge jeg ventet, vet jeg ikke sikkert. Jeg husker bare at huldrer, vetter, byttinger og alskens rare skapninger romsterte rundt i hodet mitt. Da det kneppet svakt på vinduet oppfattet jeg ikke først hva det var. En flatklemt nese mot vinduet trakk meg ut av fantasiene. Jeg kastet dyna til side. Så stod jeg på gulvet. Ringen lå i lomma. Der kunne den ikke ligge i natt. Jeg strøk den på armen.

Ikke før hadde jeg fått ringen på armen før speilet på veggen forandret seg. Det gikk en bølge over det, fra midten og ut til kantene akkurat som når en kaster en stein i vannet. Da bølgene la seg, kunne jeg se tvers gjennom det og rett ut. Først kjente jeg med hånden. Det var ikke annet enn kjølig luft på den andre siden. Deretter gikk jeg utenfor uten å føle annet enn en svak vibrasjon omtrent der hvor speilglasset hadde vært. Vel ute var tømmerveggen like hel.

"Her!" hvisket Hilde. "Ta på deg denne her!" Hun rakte meg en mønstret duk som var grønn, brun og svart. "Tre hodet inn i hullet i midten slik som vi har gjort." Jeg så på dem der de satt på bakken. I skumringen var det ikke lett å se forskjell på dem og andre ujevnheter bortover vollen. Et øyeblikk senere var heller ikke jeg til å skjelne fra bakken jeg satt på.

"Kom!" sa Jens lavt. "Vi går til Steinrønningen og venter der. Følg etter meg." Vi gikk en annen vei nå, en liten omvei. "I tilfelle andre er ute i kveld," sa Jens. "Vi vil ikke bli overrasket, vil vi vel?" Helt tilfeldig kom jeg til å kaste et blikk tilbake. Det kunne ikke være sant! Klart jeg hadde lagt merke til alle steinene som lå spredt utover vollen. Helt vanlige gråstein. Nå var de alt annet enn vanlige. Jeg plystret svakt. Jens og Hilde snudde seg. Steinene begynte å røre på seg. Det var noe under som svaiet mens det sakte hevet seg. Under hattene, for hatter var det, dukket det opp små skapninger av ulik størrelse. De hadde armer og ben akkurat som oss. De bare stod der som for å orientere seg. Plutselig stivnet de til. De hadde fått øye på oss. Hadde det ikke vært for at de virket vennlige i måten de beveget seg på, ville jeg blitt livredd.

"Javel," sa jeg. "Vi har følge i natt." "Det er tuftekallene," sa Hilde. "De er ikke noe å være redd for. Jeg tror de er her for å beskytte oss mot farer. Kom, vi fortsetter."

Nedenfor Steinrønningen fant vi en fin plass hvor det var tørt i gresset. Der la vi oss ned. Jens fant frem kikkerten, la den på en stein slik at han ikke trengte å holde den. Vi ventet. Tuftekallene var forsvunnet. Mens vi ordnet oss til, hadde de bare sunket i bakken, men det var trygt å se alle steinene som var spredt rundt oss der hvor det før ikke hadde vært en stein.

"Hva kan det være?" hvisket Hilde og dro meg i armen. Jeg så det, jeg også. Der borte på veien. Et svakt lys som flakket frem og tilbake fra den ene siden til den andre. Jens løftet opp kikkerten. "Det er bare en som sykler opp den bratte bakken der borte. Det er helt normalt. Sikkert bare en som skal hjem i kveld." Han snudde kikkerten mot Steinrønningen og ble stille. En lang stund.

Jeg holdt på å sovne da Jens skubbet i meg. "Se, det kommer noen ut på vollen. Det er to stykker. De stopper, ser seg tilbake. Nå løper de bort i skogkanten. Den ene av dem holder noe stort, blankt. En diger kniv! Det kan ikke være noen andre enn onkelen og tanten din. De skynder seg ned mot hovedveien. Der tar de til høyre opp bakken. Men hva er det de skal nå? De kryper bak noen små grantrær. Det ser ut som de gjemmer seg. Merkelig! Det kan da ikke være noen å gjemme seg for nå?"

"Syklisten!" hvisket Hilde. "Han kommer bortover og går av sykkelen i den bratte bakken. De gjemmer seg for at han ikke skal se dem. Gi meg kikkerten, Jens. De er så langt borte." I farten mistet Jens kikkerten ned på en stein så det singlet i glass. Dermed fikk vi ikke sett hva som hendte borte i veien. Da vi fikk summet oss, var det ingen ting å se. Alt var stille. Bare en enslig kattugle som ikke hadde funnet noen make i vår, tutet lavt av og til.

Noe mer hendte ikke den natten. Da det såvidt begynte å lysne, gikk jeg ned til Steinrønningen. Heldigvis stod vinduet til rommet mitt litt på gløtt, og jeg kom meg gjennom vinduet uten å lage en lyd. Litt etter lå jeg under dyna og kjente at jeg var forferdelig trett. Så husker jeg ikke mer før tante Agathe ristet i meg.

Kapittel 8

"Det er tid for å stå opp. Du må våkne!" "Hva er det?" mumlet jeg. "Vi skal snart spise frokost," sa tante Agathe og ristet på puten. Hun stoppet opp. Så på meg. "Er den din, denne her," sa hun og løftet opp gullringen. Det hadde jeg glemt. Jeg la den under hodeputen før jeg sovnet. "Ja," sa jeg, "Den er min." Hun snudde den i hånden. Ringen gnistret da sollyset falt på den. "Så den er din, denne ringen. Den må du vokte og ta vare på, Pete," sa hun. Ikke noe mer. Så smilte hun og blunket med det ene øyet. Hun visste noe om ringen. Hvorfor hadde hun ikke tatt den når hun hadde sjansen?

"Pete! Det er frokost!" Det var pappa som ropte.

I kjøkkenet hadde mamma og pappa stelt i stand til frokost. Mens vi satt og spiste, hørte vi en bil ute på tunet. Litt etter banket noen på døren. Onkel Roland gikk for å åpne. Utenfor stod en mann. "Å, er det lensmannen," sa onkel Roland. "Det er så, det," svarte mannen og gikk inn.

"Goddag!" sa han og så seg rundt. "Dere får unnskylde at jeg forstyrrer så tidlig på morgenen, men jeg er ute på et rutineoppdrag. Dere kjenner sikkert Kristian Åmot," sa han og festet blikket på tante Agathe og onkel Roland. "Han var i festlig lag nede i bygda i går kveld. Vi har sikre meldinger på at han syklet oppover veien her. Siden har ingen sett ham. Vi tenkte kanskje han hadde tatt turen innom noen kjente på veien?"

Jeg ble kald innvendig. "Nei," svarte onkel Roland. "Vi kan dessverre ikke hjelpe deg." Jeg skulle til å si noe, men tok meg i det. Jeg merket ikke selv at jeg la hånden for munnen før lensmannen så på meg. "Jeg ser dere har fått fremmedbesøk fra Amerika," slo han fast. "Hyggelig å treffe dere," sa han og håndhilste på mamma, pappa og meg. "Håper dere trives i bygda. Vel, jeg må dra videre. Skulle dere se noe til Kristian, får dere si fra." Han tok hånden til lua før han lukket døren etter seg.

"Kristian bor noen kilometer opp i dalen her," sa tante Agathe, da mamma og pappa så spørrende på henne. "Han er ungkar og deler hus med foreldrene sine. De hadde nok helst sett at han hadde giftet seg, men det er ikke så mange ungjenter å velge mellom. De fleste ungdommene reiser ut av bygda for å få arbeid. En kjekk kar er han iallfall. Han er innom her rett som det er, noen ganger bare for å slå av en prat, andre ganger for å hjelpe oss med litt arbeid. Vi får håpe han ikke har rotet seg opp i noe."

"Det ordner seg nok," mente onkel Roland. "Han har sikkert overnattet hos noen kjente på veien. Hvilke planer har så du for dagen?" sa han og så på meg. "Jeg har avtalt med Jens og Hilde," svarte jeg. Før jeg rakk å si noe mer, hørte vi det banke på døren. Det var lensmannen igjen. Tante Agathe gjorde tegn til at han skulle komme inn, men han ble stående i døråpningen og skygge for sola. "Jeg ville bare si fra at vi fant sykkelen til Kristian noen hundre meter lenger opp i veien. Den lå slengt i grøftekanten. Det kunne se ut som han hadde falt av sykkelen og slått seg. Vi fant noe som kunne se ut som blodflekker. Vi gikk noen hundre meter fra veien på begge sider, men det var umulig å se hvor han kunne ha tatt veien. Ingen svarte da vi ropte heller. Vi får prøve med hunder. Ja, jeg ville nå bare si fra slik at dere ikke trengte å bekymre dere."

Tante Agathe fulgte ham ut på tunet. Hun stod og pratet med lensmannen da jeg løp oppover til Steinrønningen. "Den mannen vi så sykle oppover i natt, har forsvunnet," var det første jeg stønnet frem da jeg kastet meg ned i gresset. "Lensmannen var innom og sa at sykkelen lå i grøfta. Han skulle få tak i hunder nede i bygda for å lete mer. Jeg tok med en kikkert."

"Vent litt, så kler vi på oss. Vi skynder oss ned før lensmannen kommer. Kanskje vi finner noe han ikke har fått øye på? Det står en gammel sykkel under låvebroen. Den kan du ta." Jeg fant frem til sykkelen, en eldgammel Diamant. Den var svart med tynne, blå striper i lakken. Det hadde sikkert vært en fin sykkel en gang. Nå hadde den sett sine beste dager. Dekkene kjentes faste ut. Det kunne ikke være lenge siden den hadde vært i bruk, men setet var litt høyt. På en tomkasse lå en skiftenøkkel. Seteskruen gikk lett å løsne. Noen hadde sikkert justert setet for ikke lenge siden. Jeg stod klar med sykkelen da Hilde og Jens kom ut. Så fort vi kunne tråkket vi nedover grusveien. Hilde holdt på å kjøre ut i den første svingen, men det gikk bra. Nede på hovedveien tok vi til høyre. Et lite stykke opp i bakkene ble det så bratt at jeg måtte gå av. De andre hadde gir og tråkket videre. "Her er det! ropte Jens. "Det er en stor, brun flekk i veikanten, og der nede ligger sykkelen. Hvis det er de folkene fra Steinsrud som snek seg ut i natt, som har gjort ham noe, må de ha dratt ham med seg et sted. De har sikkert ikke tatt ham med oppover bakkene. Enten har de dratt ham nedover eller inn i skogen. Vi setter fra oss syklene litt oppi her, og så begynner vi å lete."

Da vi kom litt høyere opp, ble det tydeligere hvor kupert terrenget var rundt oss. Det var småhauger nesten over alt, og tett bjerkekratt unntatt på toppene av haugene. Når vi så nedover, virket det som det måtte være lettest å slepe en mann etter seg på venstre siden av veien. På den andre siden skrånet det jevnt oppover. "Vi sprer oss," sa jeg. "Jeg har med en fløyte. Når jeg blåser i den, samles vi på den lille toppen hvor det står en tørrfuru. Dere ser den?" De nikket. Vi skiltes og gikk hver vår vei inn mellom bjerketrærne.

Hvor kronglete det var der overrasket meg. Hadde jeg visst hvordan trær og busker filtret sig inn i hverandre, ville jeg ikke gått inn dit. Å tvinge seg gjennom buskaset var nesten umulig. Heldigvis var sola oppe, ellers ville jeg helt mistet retningssansen. Tørrfuruen, som var så lett å se fra veien, bare forsvant mellom alt det grønne. Lukten av friskt, syrlig bjerkeløv kildret i nesen. Hvitveisen var i ferd med å blomstre av. Et hvitt teppe dekket bakken der hvor det var mest skygge. Jeg oppdaget fort at det var så tett med busker og trær at det ville være svært vanskelig å trekke en mann med seg innover der hvor jeg gikk. Da jeg litt senere hørte en bil nede på veien, fant jeg frem fløyten. Da bilen stanset, var vi samlet på haugen under tørrfuruen. Jeg rigget meg til med kikkerten, for vi hadde fin utsikt bort til veien.

Det var to biler. Den ene var en politibil. Lensmannen kom ut av den andre bilen. To menn kom ut av politibilen, åpnet bakluken og slapp ut to hunder som de festet i bånd. Raskt gikk de bort til sykkelen og lot hundene snuse på den og på den brune flekken i veien. Så slapp de hundene løs. Først sprang de litt frem og tilbake. Plutselig stanset den ene. Den andre virret frem og tilbake uten å feste seg ved noe spesielt. Den ene politimannen tok den i bånd igjen og bandt den fast til støtfangeren på lensmannsbilen. Så fulgte alle etter hunden som hadde fått ferten av ett eller annet. Jeg fulgte med i kikkerten. Det var tydelig at sporet gikk oppover bakken i høyre veikant. Så virket det som sporet bare forsvant. Hunden begynte å løpe rundt i større og større sirkler. Så tok den til å bjeffe. Den virket rådløs. Mennene stoppet opp. En av dem tok av seg luen og begynte å klø seg i hodet.

De var ikke lenger unna enn at Jens og Hilde kunne følge med i sporjakten med øynene. "Hunden har mistet sporet," sa Jens. "Det forsvant bare i løse luften. Jeg foreslår at vi går ned til veien og spør lensmannen hva de fant når de kommer tilbake til bilene."

Jens slengte seg på offroadsykkelen og ga på full fart nedover. Ved bilene tråkket han på bremsen og tok en råskrens så grusen sprutet før han vinglet inn til veikanten. Selv trillet jeg forsiktig ned bakken. Diamanten var litt for stor for meg. Dessuten var dekkene slitt. "Er det dere?" sa lensmannen. "Hva gjør dere her?" "Det samme som dere," svarte Jens. "Vi lurer på hvor det ble av Kristian Åmot. Det var Pete som fortalte oss, og så var det at vi så..." Jeg sparket ham på skinneleggen. "Hva var det dere så?" spurte lensmannen. "Vi så at dere kom oppover mens vi trillet syklene opp bakken, og så hadde vi tenkt å hjelpe dere. Vi tittet på dere i kikkerten, og da hunden ikke fant noe, ville vi gjerne høre hva dere har tenkt å gjøre." "Ja, den som visste det," svarte lensmannen. "Sporet bare stoppet helt plutselig. Enten må han ha forsvunnet i løse luften, eller så må han ha gått tilbake i samme spor. Vi får prøve å slippe hunden løs igjen og se om den kan finne et nytt spor. Stå stille nå, unger, så forsøker vi igjen."

Hunden snuste på sykkelen og den brune flekken. Lenken ble løsnet, men den stoppet ikke ved annet enn det sporet de hadde fulgt inn til venstre i skogen. "Da er det vel ikke mer vi kan gjøre," sa lensmannen. "Skulle dere komme over noen opplysninger, må dere kontakte oss. Hjemme har de telefonnummeret til lensmannskontoret. Ha det bra, unger!" Dørene smalt i bilene, og vi stod alene igjen på veien.

"Hva er det for en lyd?" spurte Hilde. "Det er vel bare bilene," sa jeg. "Nei, det er noe annet. Det kommer inne fra dalen." Hun pekte innover og oppover. "Få låne kikkerten," sa hun. "Vær forsiktig, så du ikke knuser den," sa jeg og la remmen over halsen hennes. "Det var det jeg tenkte," sa hun, etter å ha lett på himmelen en stund. "Ravner! Mange! De sirkler frem og tilbake over stupet der borte. Hører dere ikke?" Vi lyttet. Når vi holdt hendene bak ørene, fanget vi opp en svak korping. Det var ravn. Helt sikkert!

Vi visste hva det betydde. En eller to ravner som streifet omkring var normalt, men der hvor det var flere ravner samlet, der var det mat å finne. "Dreparstupet!" sa Jens. Det støkk i meg. "Vi sykler dit," fortsatte han. "Jeg vet om en snarvei, en sti vi kan sykle på. Den går nesten helt frem til stupet. Ingen vits i å prøve å komme frem under stupet. Der er det nesten ufremkommelig. Bare krattskog og steinur. Kom! Vi sykler!"

Oppoverbakkene dro pusten ut av meg. Leggmusklene dirret. De andre hadde sykler med gir, og jeg ble hengende etter, men da vi kom på flatene, gikk det bedre. Veien holdt seg til høyre i dalsiden litt innenfor kanten. Ravneskrikene bar høyt og tydelig gjennom luften. De svarte fuglene sirklet og sirklet. Noen ganger vred de på seg i luften og gikk kast i kast nedover for så å svinge seg opp igjen. "Der har vi stien," ropte Jens og bremset. "Her må vi ta det forsiktig innover." Det var greit for de andre som hadde lette gir. Steiner og knudrete røtter stakk opp over alt slik at jeg ikke fikk pedalene rundt. Jeg slengte like godt fra meg sykkelen og småløp etter. Det gikk akkurat like fort. Iallfall nesten.

"Ser dere noe?" ropte jeg da jeg kom frem. Hilde og Jens lå allerede på magen og så ned. De sa ingen ting. Bare lå der. "Er det noe, eller?" "Se selv," svarte Jens. Jeg akte meg forsiktig utover. La meg mellom dem. Jeg likte ikke å innrømme det overfor andre, men jeg hadde høydeskrekk. Det verste jeg visste var den sugende følelsen i magen når jeg så ut i løse luften. Selv i bratte slalåmbakker grep det suget fatt i meg. Jeg stakk nesetippen utfor kanten. Det svartnet for øynene. Først da Jens og Hilde tok tak i armene mine, torde jeg rette blikket nedover.

Under meg svevde ravnene som svarte kors mot steinura. Midt i sirkelen var det et eller annet som rørte seg, en slags uformelig masse. Ravnene skrek sine hese skrik, men slo seg ikke ned. Kikkerten var ikke nødvendig for å forstå hva det var som hadde fjetret Jens og Hilde. "Se selv!" hadde Jens sagt. Jeg så selv! Det kunne ikke være sant! Store, mosegrodde steiner var i bevegelse der nede. De vred på seg. Viste kraftige, hvitglinsende tanngarder idet de bet tak i og vred løs biter av den uformelige massen som ble dradd hit og dit. Ikke en lyd hørtes, bortsett fra ravnene som skrek mens de ventet på at det skulle bli noen rester til overs til dem.

"Hva er det de spiser på?" spurte jeg. "Jeg vil helst ikke gjette på hva det er for noe," svarte Jens. Jeg tiet stille. Det var egentlig ikke mer å si. Vi lå der og holdt hverandre i hendene. Jeg visste at dette kom jeg aldri til å glemme. Plutselig ble det stille der nede. Ingen bevegelse. Til og med ravnene sluttet å skrike. Sirklene deres ble større for etter hvert å løse seg helt opp. På strake, svarte vinger seilte de bort uten en lyd.

Kapittel 9

Vi sa ikke et ord der vi fulgte stien tilbake. Hilde og Jens trillet syklene. Jeg gikk etter. Gullringen kjentes tung rundt håndleddet. Det var først da vi kom dit hvor jeg hadde slengt fra meg sykkelen, at Jens åpnet munnen. "Vi sier ikke noe til lensmannen. Det er ingen som kommer til å tro oss likevel." "Nei," svarte jeg. "Det var ikke en gang en bit igjen til ravnene. Hva skal det tjene til å varsle lensmannen? Dreparstupet har fått sitt."

"Det tror jeg ikke," sa Hilde. "Dreparstupet har fått noe, men ikke nok. Hvis dette er trolldom, er ikke én nok. Sett dere ned og tenk over hva vi vet! Vi har en magisk ring som lar oss se det som ikke er synlig til vanlig. Dauingmyrene og Dauingmyrene er farlige steder, akkurat som Dreparstupet er det. Skapningene under steinene hjemme vil oss vel. Steinene under Dreparstupet er onde. Kristian Åmot er forsvunnet."

"Onkel Roland og tante Agathe møtte ham et eller annet sted på veien. Hvis det var dem?" tilføyde jeg. "Det er det vi vet." "Det er nok til at du bør bli med til Steinrønningen og overnatte hjemme hos oss," sa Jens. "Jeg skal spørre mor og far, selv om det sikkert er i orden. Vi sees senere i dag!"

Kanskje ikke så dumt, tenkte jeg for meg selv da jeg satte Diamanten fra meg på baksiden av våningshuset like ved vinduet til et av soverommene. Jeg stusset litt da øynene mine falt på en litt spesiell syvarmet lysestake i vinduskarmen, men tenkte ikke mer over det. Det var jo så mange gamle ting samlet på Steinsrud. 

Mamma og pappa syntes det var greit at jeg overnattet på Steinrønningen til over St. Hans, men jeg så på tante Agathe og onkel Roland at de ikke likte det så godt. Enda en god grunn til å sove et annet sted, tenkte jeg. Tante Agathe hjalp meg med å pakke de nødvendige tingene i en ryggsekk. "Jeg kan da gjøre det selv!" protesterte jeg, men hun ville absolutt hjelpe. Ringen hadde jeg passet på å putte i lommen. Jeg ville ikke at hun skulle ta i den en gang til. Så pass skjønte jeg da at hun hadde forstått det var en spesiell ring.

Jeg hadde ikke hilst på foreldrene til Jens og Hilde før. Litt rart egentlig, men de fortalte at de arbeidet nede i bygda på dagtid. Ingen av dem kom hjem før ved femtiden. De virket greie. De hadde litt rare navn, Grim og Alvhild, men jeg hadde lært at mange norske navn var spesielle.

Ved kveldsmaten begynte Grim å fortelle. "Du har sikkert hørt at Hilde og Jens er opptatt av tinge som hendte her i gamle dager, har du ikke, Pete?" "Jo," svarte jeg. "Tante Agathe vet også mye om det. Hun har ikke sagt så mye, men onkel Roland har fortalt hun vet det meste om gammeltiden."

"Agathe er en trivelig dame," slo Grim fast. "Hun har fortalt meg mange ting som jeg ikke visste om. Du vet sikkert at St. Hans er en spesiell natt?" Jeg nikket: "Sånn er det hjemme også." "Men du vet sikkert ikke grunnen til at mange i familien din reiste over til Amerika?" Jeg ristet på hodet. "Hekseprosesser!" sa han. "For fire hundre år siden var det mange som ble brent som hekser. Men selv om de sluttet å straffe hekser og trollmenn lenge før utvandringen til Amerika tok til, var det mange som ble beskyldt for å drive med trollskap. Ja, til og med i dag skal det være mange som driver med heksekunster, sier Agathe. Tipptippoldemoren din ble beskyldt for svartekunster. Da hun ble gammel nok, reiste hun til Amerika. Hun fikk barn der borte. Noen ganger kom hun tilbake til Steinsrud. Det var gjerne på sommerstid. Selv døde hun i Amerika. Barna og barnebarna holdt en viss kontakt med Norge. Da slekten her på Steinsrud ikke hadde arvinger til å overta gården, ble det slik at bestefaren og bestemoren din flyttet til Norge. Evelyn, moren din, valgte å bli igjen i Amerika, mens Agathe ble med foreldrene sine."

"Mamma har ikke nevnt noen ting om dette," sa jeg. Jeg ble nysgjerrig. "Vet du mer?" Alfhild sendte brødfatet. "Skal du ikke spise litt, Pete? Du har jo bare tatt en brødskive." Jeg forsynte meg med en skive, stakk kniven ned i honningkrukken og smurte tykt på. Honning er noe av et beste jeg vet.

"Det går mange historier. Så mange at skulle jeg ta dem alle, ville vi måtte sitte oppe hele natten. Du vet det er langt til folk her hvor vi bor. I gammeltiden var det enda lenger. Steinsrud var en alvegård. Det sier iallfall sagnet. Så var det en gang Hellig Olav kom ridende forbi. Han ble tatt vel imot av folket som bodde der. Det fortelles at han fikk en kvinne kjær på gården og ble der i flere netter. Før han dro derfra, strøk han en gullring av armen. Ringen skulle ha den evnen at den greide å binde de onde maktene. Fra da av ble det velstand på Steinsrud. Om dette er sant, vet jeg ikke. Det går utallige slike historier om helgenkongen. Olavskilder har vi utallige steder rundt i hele landet. Din tipptippoldemor skal ha vært den siste som hadde ringen. Hun tok den vel med seg til Amerika. Iallfall har ingen sett den siden."

"Hva var det med den ringen?" spurte jeg. "Var den av helt ekte gull?" "Sagnet sier så," svarte Grim. "Den skulle endatil være smidd av gullet som Sigurd Fåvnesbane røvet fra draken han drepte. Men alt dette er sikkert bare historier. Ikke noe å bry seg om for oss som lever i 1999."

Jeg lot hånden gli ned i lommen. Kjente det glatte gullet. Jens stirret på meg. Han åpnet munnen og skulle til å si noe. Gjett hva! Jeg rakk akkurat å sparke ham i leggen under bordet. "Pete....," sa han. "Ja, hva er det?" spurte jeg. "Ingenting," svarte han og så ned.

"Dere er kanskje ferdige med å spise?" spurte Alfhild og så rundt bordet. "Da tenker jeg vi rydder sammen og setter oss foran peisen. Vil du hente inn litt ved, Jens?" Jeg ble med ut i vedskjulet. "Du hadde ikke trengt å sparke så hardt," sa Jens. "Jeg skjønte hva du mente. At vi ikke må fortelle de voksne om ringen. Hjelp meg med å bære inn ved nå, vil du?"

Vi tok et fange hver og la fra oss veden i kopperkjelen like ved peisen. Grim stablet opp noen vedskier, puttet papir innimellom og tente på. Litt etter kom Alvhild inn med kaffe, saft og kaker. "Den ringen du snakket om," spurte jeg. "Vet du noe mer om den? Hva den kunne gjøre og sånn?"

"Hvorfor lurer du på det?" undret Grim. "Så vidt jeg vet er alt dette bare gamle historier som folk har fortalt til hverandre om kveldene når de har sittet slik som vi gjør nå. Men vil du høre mer, skal jeg gjerne fortelle."

"Fortell!" sa jeg. Uten at noen merket det, fisket jeg ringen opp av lommen og smøg den på armen. Mens jeg tok runden og skjenket i saft og kaffe, passet jeg på å ta på alle sammen sånn rent tilfeldig. Kakene gikk rundt, og alle forsynte seg. "Så du vil vite mer om makten til denne ringen som tilhørte forfedrene dine. Nå skal du høre. Sagnet sier at bæreren av ringen får makt til å styre de som vil ta ringen fra dens rettmessige eier. Mange har ønsket å eie ringen fordi de tror den kan gi store krefter, men så lenge eieren bærer ringen på kroppen, er det ingen som har sjanse til å få tak i den. En annen egenskap ved ringen er at den lar eieren se de kreftene som rører seg i naturen, troll, nisser huldrer og all annen trollskap." Grim så inn i flammene fra peisbålet. Ilden kastet skygger på tømmerveggene. I øyekroken skimtet jeg at noen av skyggene begynte å ta merkelige former. De lente seg inn mot oss som de fulgte med. Alle var kledd i grønngrå klær. Noen hadde lange, krumme neser. Andre hadde pukkel på ryggen. Alle var halvt gjennomskinnelige som om de ikke helt tilhørte vår virkelighet. Mens Grim fortalte, så jeg at de av og til nikket på hodet. De ville visst uttrykke at det han fortalte stemte. Der satt vi rundt peisbålet. Hele tiden rykket skikkelsene rundt oss nærmere og nærmere.

Til sist kunne jeg ikke dy meg. "Se her!" sa jeg. "Her er ringen du snakker om." Jeg holdt den over hodet med begge hender og stilte meg foran peisen. "Snu dere, så får dere øye på litt av makten til ringen." Der stod jeg mens alle snudde seg bort fra meg. Med ett var det som veggene i huset forsvant og taket begynte å stige. Ute fra mørket kom det lyder av alle slag. Øyne lyste som glødende kull der ute. Mørket der ute ble til et merkelig halvlys. Vi så gjennom berg og høye fjell hvor utallige skapninger drev på med sitt.

"Det er ringen," hvisket Grim, "ringen som gir makt over det som er skjult for øyet. Tanten og onkelen din har snakket om den ringen. Flere ganger."

"De ønsker seg ringen," sa Jens. "Av alle ting er det ringen de ønsker seg mest. Vi gjemte oss under noen grantrær. Da hørte vi hvilke planer de har. De bruker oss for å få makt over Pete og ringen. Dere skulle hørt stemmene, og hva de sa!"

"Det er helt sikkert tante Agathe og onkel Roland som har drept Kristian Åmot," tilføyde jeg. "Vi så dem samme kvelden. De hadde det travelt med å komme før ham ut på hovedveien, men så kom Jens til å knuse kikkerten, og vi så ikke hva som hendte. Det kan ikke ha vært noen andre enn dem."

"Det er snart midtsommernatten," sa Alvhild. "Den mest magiske natten i året ved siden av midtvintersnatten. Noe kommer til å skje ganske snart. Tante Agathe vet at du har ringen, gjør hun ikke, Pete?" Jeg nikket. "Siden du har vist henne ringen, kan det være at hun og onkel Roland pønsker på noe. Men hva? Det er ingen annen måte å finne ut det på enn å holde Steinsrud under oppsyn i nettene fremover."

Grim sa seg enig. "Men hva skal vi gjøre med ungene? De kan ikke være alene hjemme, mens vi er ute. Vil dere være med oss?" Vi så på hverandre og nikket. "Da er det bestemt! Finn frem varme klær og lommelykter. Jeg har et par gamle kikkerter på loftet. Det er ikke akkurat nattkikkerter, men det blir ikke så mørkt at det gjør noe på denne tiden av året, så det går bra. Går du og henter kikkertene, Jens? De ligger til venstre i den store kisten."

"Jeg blir med," sa jeg. Loftstrappen var bratt. Der oppe var det halvmørkt. Det knirket i gulvplankene. Slike gamle loft var noe av det verste jeg visste. Hvorfor skal folk rydde bort tingene sine på sånne steder hvor det er mørkt i krokene, spindelvev som henger fast i ansiktet og støv over alt? Jens åpnet kisten og tittet nedi. Jeg bøyde meg frem og kjente det stramme i halsen. Noen bak meg dro i genseren! Jeg fikk ikke puste, greide bare å få frem noen lyder av skriket som vokste i halsen og ville ut. Noen hadde ventet på oss der oppe på loftet!

Kapittel 10

Det tok evigheter før Jens snudde seg med kikkertene i hendene. Han så forbauset på meg før han begynte å le. "Du henger fast i en spiker. Er det noe å ta sånn på vei for? Stå stille, så skal jeg få deg løs."

Hva skulle jeg si? Jeg fant ikke på noe glupt. Derfor sa jeg ingenting. Vi stolpret oss ned loftstrappen. Jeg til slutt med en flau smak i munnen. "Der har dere kikkertene," sa Grim. "Da er vi klare til å dra. Vi trenger ikke mer enn varmt tøy og litt mat."

Så gikk vi. I stedet for å følge veien, fant Grim en sti som gikk innover mot Dreparstupet. Det var den stien som ble brukt i gamle dager før veien ble bygd. I halvmørket gikk vi gjennom bjerkeskogen. Jeg måtte se meg godt for, skulle jeg ikke snuble i alle trerøttene som gikk tvers over stien. Jeg følte at trærne ville stoppe oss. Det var sikkert innbilning. Likevel kjente jeg greinene skrape etter oss, og røttene vri seg på stien idet de forsøkte å gripe oss rundt bena.

Vi sa ikke mens vi gikk. Alle var opptatt av å komme fortest mulig frem. Ved det første utsiktspunktet stoppet Grim og Alvhild brått. Nede på veien beveget flere billys seg oppover. Frem til Dreparstupet var det omtrent en kilometer å gå. Det var ingen ting som sperret utsikten den veien heller. "Ta denne kikkerten, Pete, og følge med på det som skjer nede på veien." Ikke før hadde jeg lagt meg ned og fått stilt inn kikkerten, før bilene stoppet. Fem menn gikk ut. To av dem åpnet bakluken på bilene og hentet et par hunder. Bjeffene lød helt opp til oss. Det var omtrent på det samme stedet hvor sykkelen hadde ligget i veikanten.

Jens hadde den andre kikkerten. "Det skjer noe på Steinsrud," sa han. Noen kommer ut på tunet, og jeg kan ikke helt se hva det er. Det er to stykker av dem, og de går på to bein, men de lener seg så rart fremover. De vifter med noen svære kapper, og ... og de letter fra bakken. Det er to fugler, to svære, svarte fugler!"

"Hva er det du sier?" hvisket Alvhild. "To fugler! Sagnet! Det eldgamle sagnet om fuglenes herre fra Dreparstupet! To enorme ravner som fløy ut for å skaffe mat til ørn og ravn og andre rovfugler som strevde midtsommers med å finne kjøttmat til ungene sine. Gi meg kikkerten!" Hun rev kikkerten fra meg.

Da så jeg dem også. Jeg ikke bare så dem. Jeg følte dem også. Med tunge, sakte vingeslag kom de drivende oppover mot oss. Tretoppene rørte på seg da fuglene tok en sving og seilte langsmed kanten utover mot Dreparstupet. Der, utenfor toppen, la de seg i slakke sirkler og begynte å vinne høyde.

Langt under, nede i skogen, lyste det i lommelykter. Av og til hørte vi hundene bjeffe. Det var som de merket at det foregikk et eller annet der oppe. Hundene virket urolige og nervøse. Da hørte jeg et sus og så opp. En av fuglene hadde klappet vingene sammen og kom styrtende ned. Ned mot hundene. Den seilte lavt over bakken, tok den ene hunden i nebbet og begynte å stige. Oppe i luften skiftet den hundekroppen over til klørne og tok en sving høyt over Dreparstupet. Fra stor høyde slapp fuglen hunden rett ned i steinura under stupet.

"Ikke rør dere!" hvisket Alvhild. "Dersom fuglene ser oss, kan det være ute med oss. Se, nå begynner de å jage etter den andre hunden." Like etter hang den også i fugleklørne og ble sluppet i steinura. Dessverre for politimennene befant de seg ute på en stor slette uten mulighet for å søke ly. Da de to enorme fuglene tok opp jakten på mennene, lukket jeg øynene. Jeg ville ikke se mer. Da jeg så opp, var det bare tre menn igjen. Lyset fra lommelyktene hoppet frem og tilbake mens de som holdt dem løp gjennom bjerkeskogen mot bilene. Fuglene steg høyere og høyere til jeg ikke kunne skimte dem i halvmørket.

"Nå er det trygt," sa Grim. "Fuglene kan ikke se oss lenger. Vi går hjem." Langt der nede på veien sveipte to sett billys frem og tilbake i svingene. De beveget seg sakte nedover før de til slutt forsvant i retning bygda.

Ingen sa noe da vi gikk tilbake, men alle tittet opp mot himmelen av og til. "Blir dere med opp til Steinsrud?" spurte jeg Jens og Hilde. "Vi titter inn gjennom vinduene for å sjekke om onkel Roland og tante Agathe er der."

"Det kan være farlig," mente Alvhild. "De store fuglene kan vende tilbake når som helst hvis det var fra Steinsrud de kom. Dere må være forsiktige."

Vi ble enige om at Grim og Alvhild skulle vente i skogkanten. Deretter listet vi oss over tunet. "Se!" sa Jens. "Ytterdøren står åpen." Vi ventet en stund. Alt var stille. "Vi går inn," sa jeg. "Vi tar av oss støvlene og setter dem utenfor. Kom, vi legger dem her bak hushjørnet."

Døren var akkurat så mye oppe at vi kom inn. "Nå var vi heldige," sa jeg, "for den knirker." Vi listet oss inn på sokkelesten. Noen glør ulmet rødt i peisen. Alt så ryddet og ordentlig ut. "Se, det lyser!" hvisket Hilde og dro meg i armen. "Det er på kjøkkenet," hvisket jeg tilbake. Jeg stakk hodet inn døråpningen. Ingen der inne. Så skjøv jeg døren helt opp, og vi så hvor lyset kom fra. Borte ved ett av vinduene stod en syvarmet lysestake med hvite vokslys. De tre øverste lysene brant med klar flamme. Foran på bordet lå en stor, rød bok oppslått. Nysgjerrig gikk vi nærmere. Jeg hadde aldri sett boken før. Der stod vi alle tre, mens de tre lysene blafret hver gang jeg vendte en side.

Øverst til høyre på hver side var et årstall skrevet med snirklete tall. 1349 var skrevet på den første siden. Skriften var rar og knudrete. Nesten umulig å lese. Det var en tegning av en armring i full størrelse. "Ringens bok," sa jeg. "Dette må være ringens bok. Var det ikke på den tiden Svartedauden kom til Norge?"

"De kan ikke ha dødd ut på Steinsrud slik de gjorde på mange andre gårder," mente Jens. "Kanskje det hadde noe med ringen å gjøre. At det var en ring som hadde kraft. Bla fremover! Det er sikkert lettere å lese skriften når vi kommer lenger utover."

Vi bladde fremover. Etter hvert ble det lettere å tyde ordene og finne mening i det som var skrevet ned. Boka fortalte om de som hadde bodd på gården opp gjennom tidene, om uår og kronår og dagligdagse hendelser. Frem til utvandringen til Amerika startet, hadde århundrene brakt velstand til gården. Ringen forsvant fra gården omtrent på den tiden da tipptippoldemoren min reiste. Det var da forfallet tok til. Vi leste om alle som hadde lett etter den, men vi kunne ikke se at noen hadde funnet den.

Med ett blafret det i lysene. Vi hørte noen åpne ytterdøren helt opp, deretter lyden av skritt. "Hva gjør vi nå?" hvisket Hilde. "Den eneste utveien er gjennom vinduene, og de øverste haspene sitter så høyt at vi ikke når dem." "Vi må gjemme oss," sa jeg, "men hvor?" Vi hadde ikke enset det før nå. Metallringen midt på gulvet. Kjellerlemmen! Før Jens fikk tak i ringen hørte vi at den knirket! Sakte åpnet den seg. Det måtte være der de oppbevarte poteter og annet som ikke tålte frost. Men det måtte være noen der nede! Hvordan kunne ellers lemmen bli skjøvet opp? Uten at vi visste det, rygget vi inntil veggen. Skrittene i rommet ved siden av fortsatte, men hvem brydde seg om det nå?

Vi hadde sett dem før! Tuftekallene! Kjellerlemmen åpnet seg helt, og der var de. Gråkledde, skjeggete. De vinket. "Kom! Kom!" Jens var først ned i kjelleren. Til slutt trakk jeg lemmen etter meg. Like etter lød tunge skritt rett over. "Men det er jo ikke mørkt her," sa jeg. "Nei," svarte tuftekallene. De hadde en rar, hes stemme. "Vi har lys," sa de og pekte. Rett opp av steinene vokste gule flammer, akkurat som i grotten tidligere. "Ringen!" sa de. "Ringen!". En av dem tok tak i armen min og holdt den bort til steinveggen i kjellerrommet. Så, uten at jeg skjønte hva som hendte, skjøv han armen min rett gjennom steinene. Hverken jeg eller de andre trodde det vi så. Tuftekallen gjorde det samme om igjen. Så pekte han inn i kjellerveggen og skjøv meg først. "Nei!" skrek Hilde. "Det er ikke mulig! Det går ikke an å gå gjennom stein!" Jeg grep henne og Jens i hendene. Vi gikk innover som i tett tåke. Såvidt det var, kunne jeg skimte hånden foran meg, men det var ingen motstand. Litt etter kom vi ut i bakken nedenfor huset. En av tuftekallene kom springende med støvlene våre. Vi snudde oss og så lysene brenne i kjøkkenvinduet. Noen skygger gikk omkring der inne, men det var umulig å se hvem eller hva det var. Sakte seg tuftekallene ned i jorda. Vi sprang ned bakken og fant Alvhild og Grim i skogkanten. 

Grim og Alvhild ville først ikke tro hva vi fortalte. Ikke før jeg viste dem at vi kunne gå gjennom vegger da vi kom innomhus på Steinrønningen. "Følg etter meg!" sa jeg til Hilde og Jens, tok dem i armene, og så gikk vi rett gjennom murveggen ved siden av peisen. Da vi kom inn igjen gjennom døren, var murveggen like hel. "Nei, det kan ikke være mulig," sa Alvhild. "Det er ringen sa jeg. Tuftekallene viste oss at det gikk an, og så bare gjorde vi det." Ingen sa noe på en lang stund.

Grim brøt stillheten. "Nå er det på tide å spise aftens," mente han. "Dere er sikkert sultne etter alt som har hendt." Mens vi satt der ved aftensbordet ringte telefonen. "Det var lensmannen," sa Alvhild. "Jeg sa vi hadde sett det som hadde hendt. De har tilkalt forsterkninger fra Forsvaret. I morgen skal det komme styrker fra luftvernartilleriet med kanoner slik at fuglene kan skytes ned. Lensmannen sa at de ikke hadde hatt en sjanse til å gjemme seg unna når fuglene, eller hva det var, angrep. Han ville bare si fra slik at vi ikke ble redde hvis det ble mye bråk utpå dagen," sa hun.

"Jeg tror jeg må legge meg," sa jeg. "Jeg ble så forferdelig søvnig." "Vi legger oss vi også," sa Jens og Hilde. Ikke før hadde jeg lagt hodet på puten, før alle lyder tonet ut. Det ble en merkelig natt. Aldri hadde jeg drømt slike merkelige drømmer. Og det rare var at da jeg våknet stod de for meg enda klarere enn mens jeg drømte.

"Det var den samme kvinnen som viste meg hvor nøkkelen til skuffene i bordet var," sa jeg til Jens og Hilde da jeg reiste meg opp i sengen om morgenen. "Hun hadde på seg en hvit kjole. Jeg drømte syv forskjellige drømmer, men alle hadde en sammenheng. Landskapet vi beveget oss gjennom var disig, for det var tidlig om morgenen, tror jeg. Likevel husker jeg akkurat hvor vi gikk. "Til sankthansnatten må dere finne syv ting," sa hun. "Den første er en spydspiss smidd av myrmalm. Den som blir stukket av spydet, reiser seg aldri mer." Hun strakte hånden ut, og jeg så en mann væpnet med sverd, spyd og skjold. Ut av skogen kom et utyske og fektet med et stort sverd. Mannen stakk med spydet og da utysket falt i bakken, brakk spydskaftet. Den merkelige skapningen ble steinet ned like ovenfor Steinrønningen uten at spydspissen ble fjernet.

I den andre drømmen førte hun meg til en kilde i skogen. Det var en helt vanlig kilde. Ingen ting var spesielt ved den. Vannet boblet opp fra bunnen på flere steder. Klarere vann har jeg aldri sett. Hun tok vann fra kilden og strøk over øynene mine, og plutselig så jeg gjennom alle ting. "Hent vann fra klarhetens kilde," sa hun.

I den tredje drømmen fulgte vi bekken som rant ut fra kilden til den kom ned til et lite tjern midt ute i en myr. Hele tjernet var dekket av nøkkeroseblader, og over alt blomstret hvite nøkkeroser. Store, hvite, spissbladete blomster med gule støvbærere i midten. Noen var i knopp. Andre hadde sprunget ut. "Dette er uskyldens blomster," sa hun. "Ta med deg noen når du går forbi her i dag. Den som tar imot dem, kan bare gjøre gode gjerninger."

I den fjerde drømmen var vi på Dauingmyrene. Stien hun fulgte gikk i sving rundt vannhull og bløte steder. Vi stoppet der jeg så nøkken i et myrhull. "Ta med deg et glass og fyll det med gjørme," sa hun. "Den gjørmen kan du smøre på føttene. Da vil myra skal bære deg, uansett hvor bløt den er."

I den femte drømmen stod vi ved kanten av Dauingtjern. Vannflaten ble bare brutt av bobler som steg opp til overflaten. På avstand lignet ringene fiskevak som bredte seg utover. "Fyll et glass med vann og sett det over der hvor bobler stiger opp," sa hun. "Vent til glasset er fylt med myrgass før du skrur lokket på. Gassen får onde vetter til å vike."

I den sjette drømmen førte den hvitkledde kvinnen meg til grotten. Der inne brant en ild rett opp fra berget. Hun tok en stein opp, holdt den over ilden til den begynne å brenne. Så la hun hånden over steinen slik at flammen slukket. Hun ga meg steinen og viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg førte hånden over steinen, og den begynte å brenne på nytt. "Alt uvesen skyr denne ilden," sa hun.

I den syvende drømmen var vi under Dreparstupet. Hun strøk meg over øynene med vann fra kilden. Med ett kunne jeg se en stor, blank bergkrystall inne i fjellet. Uten å tenke over hva jeg gjorde, stakk jeg hånden tvers gjennom fjellet og holdt krystallen opp mot lyset. Sola glimtet i den blanke steinen. "Det du ser på gjennom denne steinen, vil forsvinne om det ikke er av det gode," sa hun. "Alle disse syv tingene skal du finne i morgen og bringe med deg til Dreparstupet på midtsommernatten."  "Dette var det jeg drømte," avsluttet jeg.

Jeg så på Jens og Hilde. "Blir dere med?" spurte jeg. "Jeg vet ikke om jeg tør gjøre alt dette alene." "Klart vi blir med," svarte Hilde. "Ikke sant, Jens?" Jens nikket. "Den første jobben blir den tyngste, vil jeg tro," mente han. "Steinrøysen er ikke av de største. De som ligger nedover jordene er enda større. Navnet på Steinrønningen har ikke kommet av seg selv. Det er ganske mye stein som er ryddet vekk fra jordene."

"Har vi ikke en gammel metalldetektor liggende på låven?" spurte Hilde. "Jeg mener vi har brukt den før noen ganger. Dersom ikke spydet ligger for dypt, kan vi sikkert finne ut hvor i haugen det er lurt å starte." Vi løp opp på låven alle sammen. "Her er den," sa jeg. "Vi har batterier inne," mente Jens.

"Den virker!" ropte jeg da vi litt etter prøvde den på noen bruskorker som vi grov ned i bakken. "Da setter vi i gang!" Jeg gikk først rundt haugen. Så gikk jeg systematisk over bit for bit. Det pep stadig vekk, både kraftig og svakt. Hver gang den ga lyd fra seg, merket vi av stedet. Etter hvert ble det ganske mange merker. "Vi tar de stedene hvor det er sterkest utslag først, men vi må starte ut fra midten," mente Jens. "Her piper det mest," sa jeg og begynte å grave.

Etter å ha holdt på en halvtimes tid, reiste jeg meg opp. "Dette går ikke. Det piper så mange steder at vi kommer til å grave opp hele haugen før vi finner spydspissen. Vi må finne vann fra kilden først. Hvis vi gnir det over øynene, kan vi se tvers gjennom haugen og finne spydet sa raskt som bare det."

"Klarhetens kilde. Var det den som lå oppe i skogen," spurte Jens. "Ja," svarte jeg. "Det er ikke langt å gå. Det skal være et dyretråkk innover mellom trærne, for rådyr og elg pleier å gå dit for å drikke vann. I drømmen fulgte vi etter noen rådyr." "Da må det være her," mente Hilde. "Se, de tynne rognekvistene er bitt tvers av!" Jeg gikk først. Litt annerledes var det enn i drømmen. Stien var trang, og til å begynne med var jeg uforsiktig med å slippe kvistene jeg bøyde til side. "Du gjorde det med vilje!" skrek Jens etter tredje gangen. "Du slipper grenene for at jeg skal få dem midt i ansiktet. Bare vent, så skal du få igjen!" "Unnskyld," sa jeg og slapp en ny gren rett over nesen hans før jeg la på sprang. Han løp etter for å ta meg. Jeg fikk en dult i ryggen da jeg bråstoppet foran en dam. "Her er kilden! Det må være den! Den er ikke helt som i drømmen. Litt større. Men vannet pipler opp akkurat som jeg husker. Se hvordan sanden blir virvlet opp fra bunnen. Og så klart vannet er!"

"Fyll opp glasset!" sa Jens og rakte meg et litersglass med skrulokk. Etter at jeg hadde skrudd på lokket, foreslo jeg at vi skulle prøve om vannet virket. "Gni dere med vannet i øynene, så skal dere se noe rart," sa jeg og holdt glasset frem. "Neimen, det er noe av det merkeligste jeg har opplevd!" utbrøt Hilde. "At det går an! Alt blir jo nesten gjennomsiktig. Og enda rarere. Jeg kan kjenne inne i hodet mitt hva dere tenker. Så du vil at jeg skal svømme ut og hente de nøkkerosene i tjernet, Pete? Nei, det kan du jammen gjøre selv. Jeg har ikke lyst til å svømme ut i det gjørmete tjernet. Det var bra snikete!"

Den hvitkledde kvinnen hadde ikke nevnt ett ord om at vannet virket på den måten. "Ja, det stemmer," svarte jeg. "Det var faktisk akkurat det jeg tenkte. Men jeg ser du egentlig mener du ikke vil fordi du ikke har med deg badedrakt. Det ordner vi greit. Jens og jeg kan bare stå med ryggen til eller gå inn i skogen, hvis det er det du vil."

"Vi blir enige om hva vi gjør når vi kommer ned til tjernet," slo Hilde fast. Vi fulgte bekkesiget nedover. Etter noen hundre meter åpnet skogen seg, og der lå tjernet akkurat som jeg husket det fra drømmen. Speilet lå der, svart og stille. Vi gikk ned til bredden. Et lite svaberg stakk ut i vannet. Utenfor var det brådypt. Ingen gjørme. "Ta med deg tre hvite nyutsprungne nøkkeroser," sa jeg. Jeg trengte ikke en gang å spørre. Jeg kjente inne i hodet at dette ville hun ordne selv. "Vi går opp i skogkanten her og venter."

Vi hørte henne svømme utover. Etterpå var alt stille en lang stund. Så kom det noen lyder nede fra vannet. Like etter hørte vi Hilde skrike. "Det er noe her! Kom og hjelp!" Vi sprang nedover alt vi orket. Jens snublet og ble liggende langflat. Det var såvidt jeg klarte å hoppe over ham. Ved tjernet var ingen å se. Rådvill speidet jeg utover tjernet og langsmed land.

Kapittel 11

"Ser du henne ikke?" spurte Jens. "Jeg er her borte," ropte Hilde. "Kan en av dere gi meg håndkledet som ligger på fjellet?" Siden jeg var nærmest, tok jeg det. Ikke før hadde jeg tatt det i hånden, før jeg slapp det som hadde jeg brent meg. Noe rørte seg der inne. En kjempediger padde spratt ut, og jeg skrek. Hilde lo så hun holdt på å dette over ende. "Jeg visste ikke at du var sånn pyse. Og så bare en padde, da! Det så ut som du trodde det var den fortrollede prinsessen eller noe sånn. Du skulle sett deg i speilet!"

Den ekle padden gjorde et par hopp før den dukket i tjernet og forsvant. "Vannliljene fikk jeg dessverre ikke tak i, for jeg ble så opptatt av å fange padden. Det tok litt tid å få tak i den. Det var så mange padder som svømte rundt der ute, og jeg visste ikke riktig hvilken jeg skulle velge. Du svømmer sikkert ut og henter vannliljene, du Pete."

"Jeg skulle gjerne gjort det, men det er for dypt. Jeg kan ikke svømme, nemlig," forsøkte jeg meg. "Den må du dra et annet sted med. Jeg hørte nemlig moren din si til tante Agathe at du var med på svømmelaget på skolen. Du har paddeskrekk, ikke noe annet!"

"Så har jeg vel det," sa jeg oppgitt. "Men nøkkerosene må vi ha. Du får plukke dem, du som ikke er redd for paddene!" Jens og jeg la oss ned og ventet. Vi så opp på skyene som skiftet form før de forsvant bak trærne over og bak oss. Hilde pustet tungt mens hun rykket av nøkkerosestilkene. Hun la en svær bukett fra seg inne på fjellet før hun tullet seg inn i håndkledet. "Det skulle være mange nok," mente hun. "Vi plukker ut de fineste. Det var tre stykker du skulle ha, ikke sant?" "Jo," svarte jeg. "Vi setter dem i vann når vi kommer opp til Steinrønningen.

Vel tilbake på Steinrønningen ga Alvhild og Grim oss et kart hvor de hadde merket av hvor vi ikke måtte gå ute på Dauingmyrene. Dessuten var det noen kors tegnet inn der hvor folk hadde forsvunnet i myra. Kartet var gammelt, men det var forstørret opp for at det skulle være lettere å bruke det. Myrhullet hvor jeg hadde sett nøkken, var merket av med to kors. Vi tok med oss to glass med skrulokk.

Armringen hadde jeg på meg for at vi ikke skulle råke ut for det samme som sist. Merkelig nok var det ikke noe å se på veien utover Dauingmyrene. Kanskje det skyldtes at været var så strålende? Iallfall så vi ikke noe unormalt. Å fylle glasset med gjørme gikk lett, men å finne en plass hvor det steg opp nok myrgass til å fylle et helt glass, var vanskeligere. Mens jeg stirret på et punkt hvor det steg opp fine, store bobler, var det jeg så hvor de kom fra. Jeg ropte på Jens og Hilde. "Nøkken!" hvisket Hilde. "Han ligger der nede og fiser. Han ser på oss." Ingen av oss var i tvil. Han lå der og stirret på oss med gule, vidåpne øyne.

"Dere to holder øye med ham til jeg får fylt glasset," sa jeg. Jeg fylte glasset med vann, snudde det og holdt det rett over der luftboblene steg skjelvende opp mot vannspeilet, en etter en. Flere minutter tok det før vannet var presset ut. Med åpningen under vann skrudde jeg lokket fast til. Det siste jeg så av nøkken, var et kaldt, gult blikk.

"Nå må vi til grotten for å hente ilden som brenner der inne. Kanskje vi kan ta den i et glass, også. Siden den ikke brenner med en flamme som avgir varme, er det ikke sikkert den trenger luft," mente jeg. "Vi går vel dit alle sammen?" Hverken Jens eller Hilde protesterte. Da vi stod utenfor, smurte vi oss over øynene med kildevannet. Nå var vi ikke nødt til å gå gjennom grotteåpningen. Vi gikk tvers gjennom fjellet og inn i den store hulen. Det var ikke mørkt der inne, men et slags grålig lys. Ingen av oss ble overrasket da vi så den hvitkledde kvinnen stå der inne og holde ilden mellom hendene. Den brant opp fra en stein hun rakte frem mot meg. Uten å si et ord ga hun meg ilden. Deretter forsvant hun rett inn i fjellveggen. Vi så henne gå lenger og lenger innover gjennom berget.

Jeg kjente etter med hendene om flammen varmet, men den var kjølig som en lett sommerbris. Den varmet ikke i det hele tatt. Jeg holdt en annen stein borttil, og den tok fyr som om den var av knusk. Jeg puttet steinen med flammen opp i glasset uten at det skjedde noe. Heller ikke da jeg skrudde på lokket, skjedde det noe. Flammen brant like sterkt. "Denne ilden vil beskytte oss mot alle onde makter. Det sa kvinnen i drømmen. I morgen natt, sankthansnatten, vil vi se om den virker."

"Kan ikke vi også forsøke å gå gjennom fjellet, slik kvinnen gjorde da hun forsvant," foreslo Jens. "God ide," sa jeg. "Det var sikkert ikke uten grunn at hun gikk innover der. Kanskje hun mente at vi skulle følge etter? Vi kan iallfall prøve."

Det ble en merkelig tur. Til å begynne med så vi ikke annet enn fjellet som bølget som tåke foran oss. Lenger og lenger innover bar det. Så begynte det å åpne seg svære rom, det ene større enn det andre. Noen steder lå det gull og sølv i dagen som strenger i det grå. Lenger inn satt gråkledde menneskelignende vesener. De lignet mest nisser. Noen hamret på blankt metall. Andre meislet ut blanke, glitrende steiner av berget. Av en eller annen grunn begynte veien vår å svinge og stige oppover. Vi fulgte liksom en forutbestemt rute. Stor var forbauselsen vår da vi kom ut i dagen ved foten av en bratt fjellvegg. Nedenfor veltet en svær steinur nedover. Jeg så mot sola som stod høyt på himmelen. Etter å ha gått inne i mørket, var lyset så sterkt at jeg måtte snu meg bort. Det glimtet til i bergveggen. En svær krystall reflekterte lyset. Å få den løs var umulig. Først da jeg lot hendene gli bak den i det faste fjellet, løsnet den. "Se!" sa jeg og holdt den over hodet.

"Det er en bergkrystall!" ropte Jens. "En av de største jeg har sett!" Sollyset ble spredt i alle retninger mens jeg holdt den over hodet. Høyt der oppe skrek et par ravner. Vilt og skjærende. Et kaldt skrik som tapte seg i ingenting. Like etter hørte vi vingesus. "Der kommer de," skrek Hilde og trakk oss inntil fjellveggen. Vi lente oss innover, og fjellet bare ga etter. Utenfor så vi ravnene flakse uten å skjønne hvor vi var blitt av.

"Vi må forsøke å gå tilbake omtrent samme veien som vi kom," mente Hilde. "De ravnene var ute etter noe. De så bergkrystallen. Det er jeg sikker på."

Jeg nikket. "Bergkrystallen er farlig for ondskapen. Dersom vi ser på det onde gjennom den, vil det forsvinne og bli borte. Kanskje det virker omvendt også, slik at det gode forsvinner dersom øyet som ser tilhører et ondt vesen."

Vi gikk tilbake gjennom de samme salene. Dvergene enset oss ikke da vi passerte. De var opptatt med arbeidet sitt. Langt borte øynet vi en svak, lysende prikk. Den siktet vi oss inn mot. Jeg visste ikke hvor lenge vi hadde gått. Tiden stod på en måte stille inne i berget, men det virket som vi hadde gått langt. Så stod vi der. Inne i grotten hvor ilden flammet opp av steinen.

Jens var først ut av grotteåpningen. "Her ute er det helt stille og fredelig. Ingen ravner. Ingen som er ute etter oss." "Kom ut dere også, så skynder vi oss ned til Steinrønningen. Mamma og pappa blir kjempeoverrasket når de ser de tingene vi har fått tak i." "Vi glemte spydspissen," sa jeg.

Vi sprang nedover og stoppet først ved steinrøysen. Vi gned vann i øynene og fant spydspissen nesten helt oppe i dagen. Inne på rommet til Jens og Hilde tok vi frem alt vi hadde funnet og la det ut over på bordet. Det var den gamle spydspissen og de hvite nøkkerosene. Så var det flere glass med forskjellig innhold. Vannet fra kilden, gjørme fra Dauingmyrene, myrluft og ild fra grotten. I midten plasserte vi den store bergkrystallen. Den lå der for seg selv og blinket som den ventet på at noe skulle hende.

Rett etter kom Grim og Alvhild inn. "Hvor har dere vært så lenge?" sa Grim. Han var sint. Øyenbrynene var trukket sammen over nesen. Jeg pekte på bordet og fortalte. "Da skal dere se vi har hellet med oss i kveld." Han smilte. "Vi må kanskje legge en plan for hva vi skal gjøre? Jeg henter inn noen ekstra stoler. Så setter vi oss rundt bordet her."

Noen timer senere satt vi utenfor Steinrønningen og spiste. Været var strålende. At rørte markjordbær på brødskiven var så godt, visste jeg ikke. Etterpå gikk jeg ned til Steinsrud. Der hadde de akkurat satt seg ut. Et fat med påsmurt mat stod på det hvite trebordet, og onkel Roland var inne for å hente teen på kjøkkenet. Jeg fortalt hvilke planer jeg hadde for kvelden. Mamma og pappa skulle en tur ned til bygda, hadde de bestemt. Onkel Roland og tante Agathe skulle være hjemme, sa de. Jaså, sa jeg til meg selv, så dere skal være hjemme. Skal vi tro på det? Høyt spurte jeg hva de hadde tenkt å gjøre. "Vi tar det med ro her i kveld," svarte tante Agathe. "Vi har ryddet ut en del ting fra låven. Det er nok til et stort bål utpå kvelden en gang. Har du lyst, må du gjerne komme ned sammen med Jens og Hilde?" "Nei," svarte jeg. "Jeg tror ikke det blir tid til det." Så lett spill skal dere ikke få, tenkte jeg for meg selv. For å være hyggelig sa jeg: "Men det kan jo hende vi kommer innom likevel. Vi får se. Ha det bra så lenge!"

Da jeg kom opp til Steinrønningen, stod alt på hodet. Jens og Hilde løp omkring. De ropte og lette. "Hva er det for noe," spurte jeg. "Mor og far ble bare borte," sa Hilde fortvilet. "De skulle en tur i fjøset, sa de, men de ble så lenge. Da vi gikk for å finne dem, var de der ikke, og døren var lukket fra utsiden."

"Da kommer de sikkert snart tilbake," mente jeg. "Folk forsvinner ikke bare på den måten. Det går ikke an."

Kapittel 12

"Så du det lynet?" ropte Hilde. "Det virket som det gikk rett i bakken." Vi rettet øynene sørover. Ventet. Langt borte buldret det svakt. "Det er langt unna," mente Jens, "ikke sikkert det kommer hit."

Jeg grøsset. "Det er Sankthansnatten," sa jeg, "natten da de onde maktene slippes løs. Hør hvordan tordenen ruller mellom fjellene. Jeg skulle ønske vi kunne være hjemme i kveld. Hva har vi egentlig der ute å gjøre? Vi kan like godt være her hvor vi er trygge."

"Enig," sa Hilde. "Hvordan skal vi kunne utrette noe når mamma og pappa ikke er med oss?"

Telefonen ringte. En gang. To ganger. Jens løftet av røret. Det var lensmannen. "Er det Jens jeg snakker med? Jeg har en beskjed fra moren og faren din. Dere må komme ned på lensmannskontoret alle tre. Det er viktig. Noe mer kan jeg ikke si akkurat nå."

Jens så på oss. "Kan jeg få snakke med mamma eller pappa? Jeg vil gjerne vite helt sikkert at de er der før vi sykler nedover." Like etter hørte jeg Alvhild snakke. "Det er meg, Jens. Dere lurte sikkert på hvor vi ble av? Skynd dere ned hit, så skal jeg fortelle."

"Hørte dere?" spurte Jens. "Vi sykler ned til lensmannen. Det er helt sikkert bedre å være der enn her."

"Jeg tar med meg alle tingene vi fant," sa jeg. "Har dere en gammel ryggsekk som jeg kan legge dem i? Vi kan ikke la alt dette ligge igjen når vi er borte." "Vi har noe oppe på loftet, tror jeg," sa Jens. "Vent litt, så skal jeg se etter." Vi hørte han romsterte der oppe. Litt etter kom han ned med en gammel, grå ryggsekk. "Her har du den," sa han.

Grusveien var tørr og grå. Det var bratt nedover. I den andre svingen ble farten for stor. Hilde og jeg klarte å bremse, men Jens mistet styringen. Han kom litt for langt ut på veikanten og raste ut i buskene. Heldigvis gikk det bra.

Litt etter slengte vi fra oss syklene i sykkelstativet utenfor lensmannskontoret. Jens og Hilde løp inn. De stod et øyeblikk før de fikk øye på Alvhild og Grim som satt ved et bord innerst i rommet. Så sprang de over gulvet og klemte seg inntil foreldrene. Jeg ble stående og kjenne meg litt utenfor.

Det var jeg som først la merke til lensmannen. Han stilte seg midt i rommet og kremtet. "Vil dere bli med meg inn på kontoret. Jeg tror vi har noe viktig å snakke om," sa han. Der inne var to halvsirkelformede bord skjøvet sammen. Seks stoler stod rundt bordet. Da alle hadde satt seg, ble det stille. "Jeg har pratet med foreldrene deres," sa han og nikket til Jens og Hilde. "De har fortalt meg en hel del ting som jeg ikke visste. Jeg beklager at jeg ikke tenkte på å gi beskjed hvor foreldrene deres var. Det de fortalte var så interessant at vi helt glemte å varsle dere. Men de har altså vært her nede hele tiden. Sammen har vi laget en plan for hva vi skal gjøre i kveld og i natt. Jeg forstår at du, Pete, har funnet en del gjenstander som kan være til nytte?"

Jeg nikket. "Jeg har dem med i sekken," sa jeg og holdt frem ryggsekken. "Vi tenkte det var best ikke å la dem ligge igjen på Steinrønningen. " "Riktig tenkt," svarte lensmannen og smilte. "Med hjelp av det du har i sekken, mener jeg vi skulle ha gode muligheter til å ta knekken på de som har Kristian Åmot, to hunder og to politimenn på samvittigheten. Hvis de da har noen samvittighet! Vi har brukt tiden til å legge en plan. Nå skal dere høre."

Nesten to timer senere kom en lensmannsbetjent inn med påsmurte rundstykker, brus til oss og kaffe til de voksne. "Nå tenker jeg det skal smake med litt mat!" sa lensmannen. "Dessuten har vi en lang natt foran oss. Er det noen som ikke vet hva vi skal gjøre?" Han så seg rundt. Ingen sa noe. "Da får dere bare forsyne dere."

"Nå må dere spise, unger! Vi har en lang natt foran oss!" Grim sendte fatene rundt og sluttet ikke med maset om å spise før det ikke var mer igjen.

Utenfor hørte vi klapringen fra flere helikoptre. "Vi har hatt kontakt med Forsvaret," forklarte lensmannen. "Da har vi iallfall en mulighet til å sikre oss mot fuglene som angrep oss sist. Senere får vi flere forsterkninger. Vi vil ikke at noe mer skal gå galt. Dessuten vil vi ringe opp onkelen og tanten din med jevne mellomrom slik at vi vet når de forlater Steinsrud. Da blir styrkene fra Forsvaret satt i høyeste beredskap."

"Vi drar ut til Dauingmyrene," sa jeg lavt. "Hilde, Jens og jeg. Hvis vi tør." Jeg hadde ikke sagt det til Hilde og Jens før nå. De skvatt litt. De ville nok helst holde seg hjemme slik som jeg. "Vi blir med deg," sa Hilde. "Vi kan ikke bli boende på Steinrønningen med slike naboer i nærheten. Det er dem eller oss!"

Lensmannen festet blikket på et kvistmerke i bordplaten. "Det er bra dere ser det slik," sa han. "Etter det som har hendt, er det ikke trygt å bo her i dalen. Jeg er enig med dere. Det er dem eller oss. Slik jeg og politimyndighetene har vurdert det, burde det ikke være problemer med å håndtere denne situasjonen. Dersom noen beveger seg ut fra Steinsrud i kveld, sender vi opp tre lysraketter. Dere kommer aldri til å være lenger unna enn at dere hører smellene og ser lysene. Da har vi folk i beredskap til å ta seg av dem, både helikoptre og andre ting.

"Mamma og pappa skulle ned i bygda i kveld," sa jeg. "De skulle feire Sankthans der. De kjører av gårde i bilen om en times tid. Det var iallfall det de sa til meg. "Fint du sa det," svarte lensmannen. "Vi slipper dem gjennom og konsentrerer oss om onkelen og tanten din. Da får dere ha lykke til. Vær forsiktige!"

Vi gikk ut på tunet. Så ned til Steinsrud. Gresset ute på vollen rakk til midt på leggen. Det trengte å bli slått. En myk kveldsol la et gyllent strøk over den grønne vollen. Mørke skyer strakte sine fingre mot himmelen langt unna. Værmeldingen hadde varslet torden utpå kvelden, men skyene løste seg opp i kantene, så Grim mente det var utsikter til en fin kveld.

I retning Dauingmyrene steg kveldsdisen i svake kruseduller som løste seg opp når de kom over tretoppene. Det var dit vi skulle.

 Kapittel 13

Vi gikk ikke fort. Hvorfor skulle vi det? Ingen av oss så frem til denne Sankthansnatten. "Har du med deg alt?" spurte Jens og pekte på ryggsekken. Jeg nikket. Vi gikk en stund uten å si noe. "Er du sikker på det? spurte han igjen. Furuskogen begynte å bli glissen. "Vi tar en liten pause før vi går ut på myra," sa jeg.

"Her kan vi sette oss," sa Jens og pekte på en stor tue med røsslyng. "Her er det iallfall tørt." Jeg åpnet sekken og tok ut alle tingene som lå oppi. Det var fire glass. De hvite nøkkerosene lå i en plastpose med vått papir rundt stilkene. Bergkrystallen var pakket inn i blått silkepapir. Spydspissen lå løs. Jeg stakk den ned i torven. Hadde det ikke vært for at de andre også hørte det, hadde jeg trodd det var innbilning. Et dypt stønn ristet bakken vi stod på. "Var det et jordskjelv?" spurte Jens.

"Jeg vet ikke," svarte jeg, og pekte på alle tingene som lå i lyngen. Jens strakte frem armen og skrudde opp lokket på et glass. "Vi må smøre gjørme under støvlene så vi ikke synker ned i myra. Ta frem glasset med vann fra klarhetens kilde og myrgassen, mens jeg går bort i skogen og finner et skaft som vi kan sette på spydspissen."

Hilde satt med kartet i fanget. "Hei! Her var det noe merkelig. Har noen av dere sett det før? Hvis vi trekker linjer mellom Dauingtjern, Dreparstupet og Steinsrud, så er de hjørnene i en trekant med like lange sider. Det var pussig! Jeg lurer på om det kan bety noe?"

"Nå går vi," sa jeg og festet spydspissen på skaftet som Jens hadde renset for bark. "Sett dere ned, så skal jeg smøre gjørme under støvlene. Her er vann til å stryke over øynene. Armringen har jeg på meg. Er dere klare?"

Jeg pustet dypt før jeg skrittet i vei. Svupp, sa det. Svupp, svupp. Det virket ikke som myra var noe annerledes å gå i. Jeg hadde hørt om magiske trekanter, femkanter og syvkanter, at den såkalte kraften var sterkere i hjørnene. Men sterkest var den i midten. Hva var det som var i midten? Jeg sa til Hilde at vi fikk se på kartet senere.

"Hvor er det vi skal?" spurte Hilde. "Myra er stor. Vi kan ikke gå over alt. Vi må velge ut noen steder." "Det er iallfall ikke noen vits i å fortsette bortover denne stien," sa Jens. "Vi velger heller ut de våteste plassene på myra og går dit. Vent, så klatrer jeg opp i en tørrfuru og ser. Her hvor vi står nå, er det ikke annet å se enn lyngtuer." Litt etter ropte han ned til oss. "Det går en tydelig vannvei bortover der. Noen steder er det vanndammer, men for det meste er det bare litt mørkere grønt. Det er der vi må gå. Når jeg tenker på kartet, er det flere av stedene som var merket med kors, som ligger bortover langsmed den veien." Han skled ned furustammen og stod på bakken ved siden av oss. "Kom. Jeg går først!"

Vi fulgte etter. Hilde i midten og jeg bakerst. Jeg hadde sekken på ryggen og spydet i høyre hånd. "Vent!" ropte jeg. "Det er noe som ikke stemmer. Hvor er det blitt av alle dauinghendene jeg så her sist? De kan ikke bare ha forsvunnet.

Hilde så ned. "Hørte dere ikke det stønnet da Pete stakk spydet i bakken? Det må være det. Hva var det den hvitkledde damen sa? Var det ikke noe om at den som blir stukket av spydet, aldri reiser seg mer?"

"Da kan vi vel gå trygt videre," sa jeg. "Hvis vi har tatt knekken på det som skjuler seg i jorda, må vi ta de skapningene som gjemmer seg i vann. Hvor var det vi støtte på nøkken, han som holdt på å ta Jens? Var ikke det like ved stien? Vi går dit!"

Torven gynget da vi stoppet ved kanten av dammen som var dypere enn jeg hadde trodd. I dypet kunne vi skimte to gule lysende punkter. Alt for langt til at jeg kunne nå dem med spydet. Kanskje han der nede hadde merket at vi var på vei, at vi hadde fått dauingene til å forsvinne i jorda. Jeg fikk en ide. "Jens!" sa jeg. "Kan ikke du plukke den gule nøkkerosen der inne ved land?" Jeg pekte. Da han lente seg fremover, dyttet jeg ham i baken med foten, og han tippet fremover og ut i vannet med et plask. Han harket og hostet da han kom opp. "Det var dårlig gjort. Du gjorde det med vilje."

"Ja," sa jeg.  "Du skal lokke nøkken opp til overflaten. Når han ser deg sprelle, vil han prøve å ta deg slik som sist. Lat som ingenting, og prøv å kave deg inn til land, men bruk litt tid." Det begynte å boble der nede. Store, blanke bobler sted til overflaten med kortere og kortere mellomrom. Så ble Jens trukket under. Han rakk ikke en gang å skrike. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å sikte med spydet rett mellom de gule øynene og hoppe uti. Hilde skrek. Jeg merket at spydet traff noe. Så begynte det å boble og syde under meg, og jeg ble løftet opp til overflaten av en strøm av luft. Jens var ved siden av meg. Hilde fikk tak i spydet og trakk først meg, så Jens opp av vannet. I mosen lå to plommestore gullklumper. Opp fra alle myrhullene rundt oss dampet og boblet det.

"Hva var det som hendte?" spurte jeg. "Da du stakk nøkken, må du ha tatt livet av alle vannvettene," mente Hilde. "Jeg hørte halvkvalte gurglelyder over alt rundt meg der hvor vi ser det ryker nå. De to gullklumpene hang fast på spydspissen da du kom opp." Jeg veide gullklumpene i hendene. De var tunge. "Legg dem i sekken," sa Jens. "Kanskje kan vi få bruk for dem."

Da jeg gikk de få skrittene bort til sekken, ble bena revet bort under meg. Jeg prøvde å ta meg for, men da jeg åpnet hendene, glapp gullklumpene og plasket ned i vannet. Jeg så dem forsvinne nedover og bli borte. "Hva var det du gjorde?" ropte jeg til Hilde. "Slutt å tøyse!" svarte hun. "Det var du som plutselig gjorde et hopp. Du skulle sett hvor komisk du var. Var det opptaksprøven til klovneskolen du forsøkte deg på?"

"Veldig morsomt," sa jeg. "Veldig morsomt! Narr meg ikke til å le. Det var du som spente bein, ikke sant?" "Nei," sa Jens. "Du bare datt. Det var ingen av oss som gjorde noe."

"Vi får ikke tak i de gullklumpene nå!" Jeg stirret ned i vannet. I dypet innbilte jeg meg å skimte noe gult, men jeg var ikke sikker. "Vi greier ikke å dykke så dypt, så de får bare være der nede. Ikke har vi bruk for dem heller. De er bare tunge å drasse på. Hva gjør vi nå?" Jeg vendte meg til Jens og Hilde.

En lynkile dundret i bakken og spjærte en tørrfuru bare hundre meter fra oss. Det begynte å ryke og litt etter så vi rødgule flammer slikke opp fra roten. "Her har vi ikke mer å gjøre," svarte Jens. "Vi går mot Dreparstupet."

I det fjerne hørte vi merkelige klagende lyder. Vi stoppet nesten før vi hadde begynt å gå. "Ulver!" slo Jens fast. "Jeg har hørt dem ule før oppe i fjellsiden her." "Det er ikke ulv her," protesterte jeg. "Kanskje en enkelt slenger, men ikke så mange. Vi er ikke ved svenskegrensen. Det må være noe annet." "Varulv," sa Jens og snuste ut i luften. "Har du ikke hørt om varulv?" Jeg hadde da det, svarte jeg, men de eksisterte bare i fantasien til folk så vidt jeg visste. "Har du ikke sett andre ting som du ikke trodde på før?" spurte Jens og stirret på meg med mørke øyne. Jeg stirret igjen. Jeg ville ikke tro på det, men jeg visste at han snakket sant. Det måtte være varulv. Vissheten dukket opp ingen steder fra, og den brant som ild i hodet mitt.

Der ulte de igjen. Det var flere av dem. Nå kom lydene fra en annen kant. Flokken beveget seg fort. "Hvem kan det være som tar på seg ulveham om kvelden og natten?" spurte jeg. "Det er det vi skal finne ut," svarte Jens. "Vi har ingen grunn til å frykte dem. Vi har steinene som brenner i glasset der. Bare vi holder oss samlet, er det ingen som tør nærme seg den ilden. Ikke varulver iallfall."

Jeg fylte tingene opp i sekken. Spydet bar jeg selv i hånden. Glasset med de brennende steinene ga jeg til Jens. Det var begynt å skumre. Vi bestemte for å gå oppover mot Dreparstupet. Mot det stedet hvor vi hadde hørt ulvene hyle. Vi var redde, men innerst inne visste jeg at vi ikke hadde noe å frykte. Jens og Hilde følte det samme, trodde jeg.

Vi kom til en kløft hvor fjellet stupte bratt ned på begge sider. Jeg hadde aldri sett den kløften før, men Jens og Hilde kjente til stedet. "Det er en gammel dyregrav lenger inn," sa Hilde. "Vi brekker av tynne kvister og dekker dem til med løv og gress. Den er et par meter dyp, og dersom ulvene faller ned der, er det ikke så lett for dem å komme opp. Skynd dere og få tak i kvister!"

Heldigvis hadde jeg med en skarp kniv, så det gikk lett å skjære tynne rognegreiner. Vi dro dem etter oss inn i kløften. Der var dyregraven. Sidene var bratt. Det var tydelig at det ikke var lenge siden graven hadde vært i bruk. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått dekket til hullet. Jens satte hendene for munnen og begynte å ule. Like etter svarte det ikke langt borte. Jens satte hendene for munnen igjen. Denne gangen svarte det enda nærmere. Vi hørte det romstere borte i underskogen. Plutselig stod de der bare tretti meter unna. Flokken stoppet opp og stirret mot oss. Det var fem dyr. Store og raggete. Det var ulv. Varulv. "Vi løper," hvisket Jens. "Hvis vi løper nå, følger de etter. De er så tett sammen at alle vil ramle i dyregraven. Nå!"

Vi sprang og hørte vill uling bak oss. Så knakk det i kvister, og ulingen stoppet brått. Vi snudde oss. Ingen ulver å se. Vi gikk forsiktig mot dyregraven og tittet ned. Der var de. Jens åpnet glasset og tok ut den ene flammende steinen. Han holdt den over varulvene der nede, og flammen luet opp med et blålig lys. Dyrene krøp sammen. Fem par øyne lyste gult imot oss. Jens beveget flammen over ulvene, og noe rart skjedde. Plutselig ble de utydelige i konturene, og rett foran øynene på oss ble de bare borte.

"Hvor ble det av dem?" spurte Hilde. Hun slapp pusten ut med et dypt sukk. "Jeg tror de forsvant ut av denne verden," svarte Jens etter en stund. "Vi kommer ikke til å bli plaget mer av dem." Han la steinen ned i glasset. Skrudde lokket på igjen. "Tid for å fortsette. Vi går gjennom kløften her. Snart er vi ute i skogen igjen. Da er det bare strake veien dit vi skal."

"Hysj!" sa jeg. "Jeg hørte noe! Bak oss!" Mer rakk jeg ikke å si. Vi hørte det alle sammen. Lyden av løpende dyr. "De er etter oss!" skrek Hilde og begynte å løpe. Det var umulig å stoppe henne. Jeg kjente at jeg ble redd selv og begynte å følge etter henne. Snart sprang vi alt vi kunne. Kvistene slo mot ansiktet og gjorde oss bare enda reddere. Varulvene, tenkte jeg. Panikken grep meg.

En tørrkvist viklet seg inn i skolissene, og før jeg visste av noe som helst, lå jeg på stien og sprellet. Rett etter var den over meg. En ru tunge skrubbet oppover kinnet. Så var det bare elghunden på Steinrønningen som hadde slitt seg og fulgt etter oss. Jeg la armene om halsen på den og pustet ut. Jens og Hilde skjønte først ikke hva slags dyr som stod over meg, og jeg måtte rope før de våget å nærme seg.

"Neimen er det deg, Gråtass!" ropte Hilde da hun kjente hunden igjen. "Som du skremte oss. Vi kan vel ta med oss Gråtass opp til Dreparstupet," spurte Hilde. "Nei, det går ikke," sa jeg. "Den kommer til å røpe oss ved å gi lyd når det skjer noe. Vi må ta den med tilbake til Steinrønningen eller binde den her."

"Sånn er det," sa Jens og støttet meg. "Jeg kjenner Gråtass så godt at jeg vet at han kommer til å bjeffe dersom han merker noe uvanlig. Elghunder er slik," forklarte han meg. "De er trent opp til å bjeffe når de treffer på elgen. Vi går til Steinrønningen med en gang. Der er mor og far og lensmannen. De får passe på at Gråtass ikke rømmer en gang til."

Det tok sin tid å traske tilbake. På tunet var det enda stillere enn da vi gikk derfra. En merkelig svoveldunst hang i luften. Døren til våningshuset var oppe. Da vi kom nærmere, så vi at den bare hang på det øverste hengslet. Gråtass ble urolig og begynte å pipe. Jens gikk inn og lot Hilde holde hunden. Like etter hørte vi et skrik inne fra huset.

Kapittel 14

Så ble alt stille. Vi stod utenfor og ventet. "Det var ingen der," sa Jens. Han stod i døråpningen og hang med hodet. "Bord og stoler var veltet, og ting lå utover gulvet. Det eneste jeg fant var noen svarte fjær som lå i et hjørne." Han holdt opp et knippe fjær.

Hilde begynte å grine. "Det er ravnene," hikstet hun. "De svære ravnene som tok hundene og politimennene. De har kommet seg inn i huset og tatt mamma og pappa." Jens prøvde å trøste henne, men det virket ikke som han trodde på det selv. "De har sikkert kommet seg unna. Hvordan skulle de svære fuglene ha greid å komme seg inn her og fly ut med voksne mennesker i klørne? Vi finner dem nok igjen. Det er iallfall ingen vits i å la Gråtass være igjen her. Jeg gir ham mat og vann, og så går vi tilbake."

Vi så på Gråtass slafse i seg en boks hundemat. Han var sulten. Jens fant frem brød og litt pålegg som han puttet i sekken. "Vi kan vel trenge til mat, vi også," sa han. "Vi får spise senere når vi har tid. Gråtass må vi binde på låven."

Det var ikke tid til å spise. Mørket begynte allerede å sige på. Iallfall begynte det å bli mindre lyst, men det var mer på grunn av skydekket som kom vestfra. Eller kanskje det skyldtes at vi var redde, at vi ble var mørket inne i oss, angsten som benyttet enhver sjanse til å komme frem fra krokene hvor den gjemte seg.

"Nå går vi," sa jeg. "Vi har med oss det vi trenger, og det begynner å haste, tror jeg, skal vi rekke frem til Dreparstupet før det begynner å lysne igjen. Du tar spydet, Jens. Det har vist hvilken kraft som ligger i det. Du, Hilde, får glasset med ilden. Da skulle du kunne verge deg mot ondskapen. Selv skal jeg bære bergkrystallen. Men før vi går, stryker vi oss over øynene med vann fra klarhetens kilde. Kom hit, så skal jeg gjøre det."

Jeg åpnet glasset, fuktet hånden og strøk Jens og Hilde over ansiktet. Så gjorde jeg det samme på meg selv. Ute på tunet kom en uggen følelse sigende over meg. Den fikk meg til å gyse av kulde. Jens pekte opp mot de svarte skyene i vest. "Se på de fuglene som ligger der oppe og sirkler," sa han.  Mens vi stod og stirret på vesthimmelen, brøt kraftige hestevrinsk gjennom kveldsstillheten. Tunet på Steinrønningen var fylt av svarte hester, så mange at det var umulig å telle dem. På hestene satt svartkledde menn. I hånden holdt de lanser eller lange spyd. En av rytterne så ut til å være lederen. Han pekte med lansen opp mot Steinrønningen. Så hørte vi et hornsignal og flokken satte seg i bevegelse mot oss.

"Løp!" sa jeg. "Vi må komme oss vekk. Løp gjennom skogen opp til grotten. Der står skogen så tett at det er umulig å komme frem med hest. Iallfall klarer de ikke å komme så fort frem som oss. Spring først dere som kjenner veien bedre enn jeg!"

Jeg måtte holde armene foran ansiktet for å ta imot kvistene som Hilde skjøv til side. Bak oss hørte jeg klapringen av hestehover. Så ble det stille før det begynte å knekke i grenene bak oss. Vi krøp inn i grotten og la oss på magen så langt inne at de der ute ikke kunne se oss. En etter en kom de fram på rekke. Lederen red frem og tilbake mens han ventet på at alle skulle komme gjennom krattskogen.

Hadde jeg ikke sett det med mine egne øyne, ville jeg fornektet at det var sant. Lederen som var kledd i svart og var større enn de andre, gjorde tegn med spydet sitt. Han pekte mot grotten hvor vi lå gjemt. Plutselig begynte alle å krympe, både hester og folk. Kappene flagret, men det var ikke vinden som gjorde det. Alle tok til å forandre seg. Kappene ble forvandlet til vinger, og før vi visste ordet av det, tok en flokk kjempeflaggermus til vingene. Hele tiden krympet de og ble mindre og mindre. De sirklet rundt mellom trærne før de fløy rett mot grotten hvor vi lå gjemt. Vi rakk ikke å gjøre noen ting, så bare hvordan de kom over hodene våre og forsvant innover i mørket.

"Hva gjør vi nå?" spurte Jens. "Vi går innover i fjellet," svarte jeg. "Jeg har armringen, så dere kan bare følge meg. Det er ikke verdt å ta sjansen på å gå veien gjennom skogen. De flaggermusene holder seg inne i grotten. De kan ikke komme videre. Vi har jo sett at grotten ikke går videre fra det store rommet rett innenfor her. Kom!"

Jeg holdt armen foran meg og gikk inn i fjellveggen som var den av luft. Litt tyngre var det å gå. Vi måtte legge oss litt forover, omtrent som om vi gikk i motvind. Plutselig datt jeg fremover og fikk så vidt tak med hendene. Foran meg stupte fjellet bratt ned. Jeg lå på en liten hylle og stirret ned i noe rødglødende langt nede. Bak med snublet Hilde og falt over meg. Hun var på vei nedover da jeg fikk tak i jakkeermet hennes og greide å holde henne fast. En spjærende lyd hørtes. Jakken holdt på å revne. "Hjelp!" skrek jeg. "Jens! Kom og hjelp!"

Kapittel 15

Småstein begynte å rase ned i hodet til Hilde. Jeg var i ferd med å skli ned sammen med henne. Jens kastet seg over bena mine og holdt fast, men han greide ikke å komme frem og hjelpe med å få tak i Hilde. Lysende prikker danset foran øynene mine. Så forsvant vekten fra hendene mine. Hadde hun ramlet ned? Da jeg så opp og til siden, stod den hvitkledde kvinnen der ved siden av Hilde. Før jeg rakk å se nærmere på henne, løste hun seg opp og forsvant i ingenting.

Vi så ned i dypet. Langt, langt der nede boblet og sydet det, og et rødt, varmt lys skiftet farge hele tiden. "Lava," sa Jens. "Det er flytende lava. Jeg visste ikke at det fantes i fjellet her i Norge, men det er langt ned. Kanskje tusen meter. Det er så vidt jeg kjenner varmen her vi står.

Langs dypet var det en hylle som fulgte kanten nedover. Den gikk så langt det var mulig å se. "Nedover den veien skal vi," sa jeg og pekte. Hvis hyllen bare stopper et eller annet sted, går vi inn i fjellet igjen, men det er lettere å gå der hvor vi kan følge en vei. I tilfelle det blir for varmt får vi gå inn i bergveggen igjen."

Jeg forsøkte å være rolig, men inne i meg var jeg som et ospeblad. Bare å sette det ene benet foran det andre gjorde meg sliten. Heldigvis skrånet berghyllen nedover. Jeg prøvde å la være å se til høyre der det stupte rett ned. Vi holdt oss så nær fjellveggen som det var mulig alle sammen. Av og til steg dampskyer opp fra dypet og etterlot seg en kvalmende, stikkende lukt. Etter hvert hjalp det ikke en gang å holde lommetørklær foran nese og munn.

"Jeg greier ikke mer," sa Hilde. "Jeg tror jeg besvimer snart hvis vi ikke kommer oss vekk fra denne dampen." Igjen lente vi oss mot fjellveggen som sakte ga etter og åpnet seg for oss. Denne gangen gikk Jens foran og førte an gjennom tåkeheimen der inne. Vi passerte et sted vi hadde vært før hvor nisser og gnomer var opptatt med sitt. De enset ikke oss, eller lot som de ikke så oss.

"Tør vi gå gjennom her?" spurte Hilde. "Finn frem de hvite nøkkerosene," sa jeg. "Plukk av kronbladene og gi dem til alle vi går forbi. Da kan de ikke gjøre oss noe om de aldri så mye vil." Jeg stoppet og bøyde meg ned slik at hun fikk lettet på sekkelokket. "Del ut blomstene nå, så går vi tvers gjennom disse store hallene. Ikke se dere tilbake. Vi bare går så fort vi kan til vi kommer til den andre enden."

Vel fremme ved fjellveggen i motsatt ende strakk jeg bare armen frem og vi gikk inn i berget. "Det kommer noen etter oss," mente Jens. "Ikke snu deg!" sa jeg. "Bare fortsett å gå og lat som ingen ting." " De nærmer seg," sa Jens andpusten. "Gå fortere," sa jeg og begynte å småspringe. Snart løp vi alt vi kunne gjennom berget. Nå kunne jeg tydelig høre skritt bak oss. Mange skritt. En hel hærskare var det som kom løpende etter oss.

Det var sollyset som stoppet oss. Plutselig var vi ute under åpen himmel. Vi måtte ta hendene for øynene. Så kraftig var lyset at vi ikke kunne se for oss i det hele tatt. Vi ble stående og knipe igjen øynene mens de bak oss stormet forbi. Det var gnomer, nisser og vesener som jeg ikke ante fantes.

Først hørte jeg bare rop, skrik, lyder og kraftige vingeslag. Det hele gikk så fort at før jeg hadde vennet meg til lyset, var det slutt. De som kunne gå, trakk seg inn i berget igjen. Nedenfor fjellet vred digre steiner på seg. De holdt på å fortære hva som var igjen. To svære, svarte fugler forsvant nordover.

Vi så oss om til alle kanter. "Jeg tror det er trygt nå," sa Jens. "Ser dere den stien som slynger seg oppover mellom trærne? Den går opp til toppen. Bratt er det nok, men ikke verre enn at vi klarer det bare vi tar det med ro. Kommer vi bare inn mellom trærne, er det ikke lett å få øye på oss ovenfra."

"Er det ikke sikrere å prøve å finne frem inne i fjellet?" sa jeg. "Her kan jo alle se oss. Iallfall hvis de står oppe på Dreparstupet eller er i luften." "Nei," mente Jens. "Går vi veien inne i fjellet, kan vi ikke være sikre på hvor vi kommer frem. Vi har ingen holdepunkter der inne og kan like gjerne komme ut et helt annet sted. Det er raskere å gå oppover her. Dessuten har fuglene fløyet sin vei, ikke sant? Hva skulle vi engste oss for da?"

"Javel, da. Vi gjør som du sier hvis Hilde er enig med deg." Jeg så på henne, og hun nikket. Motvillig slengte jeg sekken på ryggen og gikk etter de andre inn i bjerkeskogen som kronglet seg oppover fjellsiden. Nå hadde det for alvor begynt å mørkne. I øst var himmelen mørkere blå. En kald trekk dro nedover i bjerkekronene og fikk meg til å skjelve av frost. Vi gikk oppover uten å snakke med hverandre. Satte den ene foten foran den andre og slet oss opp stien som gikk i sikksakk. Flere ganger løsnet steiner ovenfor meg, og jeg måtte hoppe til side for ikke å bli truffet. Vi var slitne lenge før vi kom til toppen, og ingen av oss fulgte med på det som foregikk rundt oss.

Vel oppe la vi oss bare rett ned og pustet ut. Det var Hilde som hørte dem først. Skrittene. Ikke tunge skritt. De var lette og kattemyke. Snikende. Da vi så opp, var det for sent. Jeg åpnet munnen for å skrike, men klarte det ikke.

Plutselig falt alle brikkene på plass. Jeg så alle sankthansbålene langt der nede i bygda. Det var der de skulle vært, mamma og pappa. Så var de her. De var her likevel! Jeg kjente dem nesten ikke igjen, men hele meg visste det var dem. De gikk i myke mokasiner og hadde hetter som skjulte ansiktet, men måten de beveget seg på, røpet at det var dem. Og vi som trodde det var tante Agathe og onkel Roland!

De holdt Jens og Hilde der på kanten av stupet. Hva de gjorde med dem, ville jeg ikke se. Jeg stappet tommelfingrene i ørene og klemte fingrene for øynene. Jeg hørte bare noen hyl som ble svakere og svakere og som stoppet helt da to dumpe lyder kom opp der nede fra. Så kom skrittene mot meg. De myke skrittene som jeg hadde hørt så mange ganger like før jeg pleide å falle i søvn.

Jeg sprang. Jeg sprang alt jeg kunne. Helt til jeg ikke kom lenger. At det hadde tatt til å regne, merket jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan, men på et eller annet vis fant jeg frem til en hule. Kanskje var det tordenværet og det plutselige regnet som gjorde at jeg kom unna. Jeg vet ikke. Jeg la meg ned, helt utslitt.

Da jeg kom til meg selv, var det lyst. Det så ikke ut til å slutte å regne med det første. Ingen vits i å tenke på hjemveien. Jeg stivnet til. Bak meg hørte jeg noen puste tungt og de samme myke skrittene. Uten å se meg tilbake sprang jeg ut av hulen. En stein gjorde at jeg snublet. Jeg skulle til å ta meg for, men det var ikke annet enn luft å ta i. Jeg falt. Jeg falt og falt. Jeg skrek.

UT AV DRØMMEN

Jeg kjente et kraftig dunk. Rundt meg hørte jeg kraftige vindlyder. Jeg skrek. Noen holdt meg over munnen. Forvirret slo jeg opp øynene. Marerittet klemte luften ut av meg.

"Sov du, Pete?" Det var mamma som spurte. "Du er jo helt svett! Har du drømt?" Jeg mumlet noe og vred meg i flysetet. Lettet kjente jeg marerittet løsne klørne rundt hodet mitt. "Vi går snart inn for landing på Gardermoen. Flyvertinnen slo opp setet ditt. Det var nok derfor du våknet så brått. Om noen minutter er vi i Norge. Været kunne vært bedre. Vi fløy akkurat gjennom en tordensky."

Jeg så ut av flyvinduet. Under meg blinket små vann. Skogen rundt var frodig og grønn. Innimellom var det lysegrønne ensfargete felt, men ikke så store som hjemme. Jeg måtte ha sovet lenge. Uvilkårlig gned jeg søvnen ut av øynene, men bildene fra drømmen forsvant ikke. Så la flyet seg over i en kraftig sving, og jeg så granskogen rett under meg. Hadde jeg ikke opplevd noe lignende før? Jeg slo tanken bort da flyet rettet seg opp og tok bakken med et dunk.

Vi var fremme. I Norge. "Du gleder deg vel til å hilse på onkel Roland og tante Agathe?" sa mamma. "De bor på en bondegård langt ute i skogen." "Ja," sa jeg, ikke helt våken ennå. "Bare hold deg inntil oss. Det er et stykke å gå for å komme til bagasjen, sa tante Agathe da jeg snakket med henne i telefonen." Mamma gikk fort, og jeg måtte småspringe for å holde følge med henne. Jeg hadde ikke lyst til å bli borte mellom alle de andre som skulle hente koffertene sine. "Du kommer til å like deg på Steinsrud. Sist du var der, var du så vidt ett år gammel, men du trivdes da også. Særlig likte du tante Agathe."

Jeg svarte ikke noe særlig på det mamma sa, og etter hvert sluttet hun å fortelle hvor fint jeg kom til å få det. Hvorfor visste jeg ikke, men jeg ble tausere og tausere ettersom vi nærmet oss transportbåndene hvor koffertene kom inn fra flyene. Da vi passerte tollen, sa jeg ikke et ord.

Ute i ankomsthallen ble jeg med ett bare stående. En liten dame med grått hår og store, tykke briller holdt noe som måtte være et fotografi i hendene. Stadig vekk stilte hun seg på tå og så seg omkring. Blikket hennes møtte mitt. Så kom hun småløpende mot meg.

Jeg kjente blodet forsvinne fra hodet før jeg satte i å hylskrike.......