En hjertesak - kapittel 1

”I am a Jew! Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions? Fed with the same food, hurt with the same weapons, subject to the same diseases, healed by the same means, warmed and cooled by the same winter and summer as a Christian is? If you prick us, do we not bleed? If you tickle us, do we not laugh? If you poison us, do we not die?”

William Shakespeare: The Merchant of Venice, 1596-97

EN HJERTESAK

Kapittel 1

Bankdirektør Preben Albriktsen pustet ut mens han med et hvitt silkelommetørkle strøk bort svetten fra pannen. Sommeren hadde festet et klamt grep på Oslo. Likevel var det ikke derfor han kjente seg svett og uvel. En jernhånd klemte til og sendte stikkende smerter ut i hele brystregionen. Folk som passerte forbi, ble uklare og utydelige. Lommetørkleet gled ut av hånden ned på den dampende asfalten hvor restene av en ettermiddagsbyge var på vei tilbake til skyene. Var det ikke en ledig benk å sette seg på? Jo, der under trærne skimtet han en. Han vaklet til siden og seg ned på den blanklakkerte trebenken. Godt at benken hadde ryggstø. Knyttneven løsnet grepet rundt hjertet da han lente seg tilbake. Folk kastet likegyldige blikk på ham. En fyllik, tenkte de vel mens de hastet forbi.

Øynene gled igjen, og den kom som kastet over ham. Angsten. Angsten for å dø! En bølge skylte ham ut på dypt vann. Han kjente hvordan han krympet,  ble sugd inn i et tomrom. Bevisstheten var et svart hull, og han, Preben Albriktsen så lyset forsvinne på veien nedover!

Det var ikke første gangen han ble minnet på at dagene ikke var uten ende. Derfor bet angsten så hardt. Men han ville ikke forlate dette livet. Ikke ennå. Etter at Elisabeth døde, hadde barna bare ham. Dorthe var blitt 22, men Erik og Marianne var ennå ikke ferdige med videregående skole. Han ville gjøre alt for å se barna vokse opp. Iallfall nesten alt.

Angsten kom i bølge etter bølge. Det måtte ha syntes utenpå ham at han ikke var helt frisk, for en eldre dame kom bort til ham. Han merket ingen ting før hun ristet ham i skulderen

”Skal jeg hente hjelp? Er De syk?”

Først da kom han til seg selv. Så ned i svart asfalt. Sanset han satt på en benk under sommergrønne trær. At han fremdeles levde.

Han ville ikke dø! Preben Albriktsen lukket øynene, lot tankene kroppsliggjøre seg og flyte mot det skrøpelige organet som pulserte innenfor brystveggen. Omtrent seksti ganger i minuttet trakk hjertemuskelen seg sammen i et krampaktig rykk og pumpet blodet ut i kroppen, og gjorde at han kunne rette blikket mot løvtaket og se livets lys sildre og blinke gjennom den grønne flaten der oppe.

Hva var det Dorthe, den eldste datteren, hadde sagt? At det var vanskelig å få tak i et hjerte som passet. Som ikke ville bli frastøtt av kroppens egne forsvarsverker. Han måtte bare vente på at noe skulle dukke opp. En dag? To måneder? Legene kunne ikke gi svar. Han var dømt til å vente. Underordne seg systemet. Hadde han bare trodd på forsynet. På Gud. Da kunne han kanskje slått seg til ro med en mening større enn det å leve sitt eget liv.

Så hadde en av sykehuslegene henvendt seg til Dorthe privat. Det var muligheter, hadde han sagt. Han visste om private sykehus i utlandet som drev med organtransplantasjoner. Hadde hun ikke lest i avisene om fattige indere som fikk operert ut en nyre mot betaling? Et friskt menneske greide seg godt med en nyre. I USA eller Japan, eller i Norge for den saks skyld, ventet menn og kvinner på friske organer. Markedet kunne løse mennesker fra lidelser, gi dem et bedre liv. Selvsagt kostet det penger, men et liv kan ikke alltid måles i penger, kan det vel? Sa legen og sådde et frø i Dorthe.

Denne samtalen fant sted samme dagen legevisitten hadde avsagt dommen: Preben Albriktsens dager var talte, og han kunne ikke regne med å oppleve neste sommer med det samme hjertet i kroppen.

Dorthe hadde ikke nevnt muligheten for å tre ut av køen som sneglet seg mot krematoriet før i dag. Nå satt han her på benken. Dødens venteværelse. Hva skulle han velge? Egentlig var det ikke noe valg. Det sa seg selv. Han ville leve. Ingen tvil om det. Men det var denne samvittigheten, dette rottegnaget som var der hele tiden. Hvilket menneske ville gi fra seg et hjerte? En nyre var greit nok. To nyrer var egentlig en for mye. Greit med en ekstra som backup, men de fleste kunne leve et langt og lykkelig liv med en nyre.

En donator kunne nok si ja til å skille seg av med en nyre, men hva med et hjerte eller et annet livsviktig organ? Hvem ville frivillig gi fra seg hjertet og endatil få betalt for det mens vedkommende var i live? Han kunne ikke forestille seg at mange ville gå med på noe så makabert. Tanken på å få et nytt hjerte implantert fra et menneske han ikke visste noe om, tiltalte ham heller ikke. Vel var han tilhenger av teorien om at det var et marked for alle varer, men det fikk være visse grenser. Men så var det alternativet! Kirkegården kunne være et trivelig sted for rusleturer når solen varmet, men tanken på å ligge to meter under torven fikk ham til å fryse.

Stiv i kroppen reiste Preben Albriktsen seg møysommelig fra benken i skyggen og gikk sakte ut i solen. Han ble stående ved fortauskanten og vente på en ledig drosje. Litt etter gled en hvit Mercedes ut av trafikkstrømmen og stanset foran ham. Drosjesjåføren skjøv bakdøren opp. Tungt gled han ned i baksetet. Sa adressen hjem. Kastet et blikk tilbake og så en svart sky av uforbrent diesel drive som en skygge inn mellom trærne.