En hjertesak - kapittel 2

Kapittel 2

Li Cheng visste han burde kjenne et moralsk ubehag. Det skremte ham derfor litt at han ikke følte noen ting. Li Cheng var lege. Førtito vintrer var gått siden han kom til verden i Wuhan. Øynene som speilet de tretten mennene som passerte forbi med bind festet i nakken, hadde sett mye lidelse og smerte. Li hadde vært til stede på lignende seanser mange ganger før.

Mennene ble tvunget til å knele. Tretten soldater fra Folkets frigjøringshær kom frem og stilte seg bak dem. På ordre trakk de pistolene opp av hylsteret, tok ladegrep. En ny ordre og tretten skudd lød nesten som ett. Forbryterne veltet fremover og ble liggende. Noen hadde kraftige krampetrekninger. Det var ikke uvanlig. En av Li Chengs oppgaver var å kontrollere at døden hadde inntrådt. En annen var å sørge for at likene ble behandlet etter direktivene fra en hemmelig avdeling som lå direkte under politbyrået. Når de kriminelle var frigjort fra sitt forbryterske liv, var det ikke annet enn rett og rimelig at de ytet litt i gjengjeld for å bygge sosialismen. Fiendene av sosialismen var mange nå i 2002, og Kina var i desperat behov for penger for å bygge opp en økonomi som kunne konkurrere og selge på det frie verdensmarkedet.

I en livskraftig åker var man nødt til å luke ut ugresset. Når kapitalistene befant seg innenfor Kinas grenser, var det ikke merkelig at menneskelig ugress dukket opp. Kortsiktige fristelser, nye behov og stor arbeidsløshet skapte mange forbrytere. Var det annet enn rett og riktig at man i sosialismens navn utnyttet det som var igjen etter dem og fjernet organer som kunne brukes om igjen, og som formuende personer i mange land var villige til å betale store penger for? Moralsk sett hadde det sine sider, men Li Cheng hadde lest så mye historie at han visste at det i Tyskland eksisterte firmaer som hadde skapt store deler av formuen sin ved, noe spissformulert, å koke såpe av jøder som Hitler-Tyskland gasset i hjel, i tillegg til en rekke andre aktiviteter som ikke tålte dagens lys.

Moral var på sin plass når den var med på å bygge sosialismen. Forbryterne som lå foran ham hadde fått det de fortjente. De hadde forbrutt seg mot sosialismen. Var det da annet enn rimelig at noe av det de etterlot seg, ble brukt til å bygge et bedre samfunn i Kina?

Likene ble lempet opp på bårer og brakt til likhuset. Li Cheng fulgte ettertenksomt bak soldatene. Arbeidet som ventet der inne var rutine, men det måtte gjøres raskt og fagmessig. Den store salen var fylt av to rekker med marmorbord som kunne heves til arbeidshøyde. Rundt hvert bord stod fem hvitkledde menn klare til å skjære ut de kroppsdelene som hadde markedsverdi, og legge dem til kjøling. Blodprøver var tatt på forhånd. I utlandet var beskjed gitt om de forestående organleveransene, og før mørket senket seg over Beijing ville kjølecontainerne være på vei til Europa og Amerika hvor alt var klargjort for de forestående operasjonene. Det gledet Li Cheng at de kapitalistiske landene på denne måten var med på å grave sin egen grav, for det var ikke småpenger folkerepublikken tjente på denne handelen. Før eller siden ville sosialismen seire, med god hjelp fra folk i Vesten som var redde for å dø. Det var han sikker på.

Lukten i likhuset var ikke behagelig, og Li  trakk seg tilbake til sitt eget kontor en etasje opp. Derfra, via datamaskinen, hadde han kontakt med de store sykehusene i Vesten. De registrerte sine behov på mottakerskjemaer som lå i en kinesisk database. Li Cheng var koordinator for giverskjemaene som ble fylt ut ved de fleste store sykehusene i Kina i forbindelse med eksekusjoner. Dermed var det en lett sak å koble mottakere og givere. Datateknologien gjorde at færrest mulig organer gikk til spille. Han strakte seg tilbake i stolen, og øynene falt på bildet rett imot. Bildet av Mao Zedong hadde hengt der  i flere tiår, og det syntes at veggen ikke hadde vært malt på lenge. Lyse, rektangulære flekker minnet ham om politiske ledere som hadde falt i unåde. Han tente en sigarett, blåste ut og fulgte røyken som snirklet seg opp mot taket og løste seg opp i ingen ting. Hva med ham selv? Kunne han se sine egne barn, hvis han og Wei Ling fikk noen, i øynene når de ble voksne og fortelle hva han hadde gjort disse årene?

En sviende smerte i fingeren rykket ham tilbake til virkeligheten. Irritert stumpet han sigaretten i marmoraskebegeret og vendte seg mot skjermen  til høyre for skrivebordet.