”Hvor blir det av homo sapiens (det tenkende menneske)?”

mens panikken (eller er det den kamuflerte humoren?) brer seg. Jeg tenker på svineinfluensaen (eller mexico-influensaen som den heter blant rett-troende som ikke kan spise svinekjøtt.

I Egypt skal nå landets 300.000 griser slaktes (!!!) for at den ”urene” smitten ikke skal gå fra gris til menneske. Dette er ikke annet enn storslagen humor som fort kan endres til virkelig katastrofe. Hva gjør myndighetene dersom titalls millioner vanlige egyptere smittes av dette ”urene” viruset? Humoristen og realisten i meg aner en uventet løsning på konflikten mellom jøder og arabere…

Andre steder i verden går man nå tom for munnbind på tross av at helsemyndigheter forsøker å si at feilaktig bruk av slike bind (dvs den måten folk flest bruker munnbind) fører til økt smitterisiko. Dette er ikke annet enn stor humor, om enn ufrivillig sådan.

Mens jeg er inne på humor: Det var den historien om bergensmannen som spurte en østlending (tror jeg):
”Hvilken dag er det i dag?”
”Det er søndag”, fikk han til svar.
”I denne uken?” måtte han spørre.
??? var svaret han fikk.

Noen vil kanskje mene at enten er mannen fra Bergen dum som et brød (unnskyld til brødet!) eller så forsøkte han seg med humor?

Slik er det imidlertid ikke. Bergensmannen befant seg faktisk i Thailand og var nettopp kommet hit.. Her, og i flere andre land i Asia er faktisk søndag den FØRSTE dagen i uken (i Norge er søndag den SISTE dagen i uken). Mannen fra Bergen (intelligente som folk fra Bergen er!!!) ville bare sjekke om alle de utrolige historiene han hadde hørt om østlendingene kunne stemme…

Homo sapiens kan derfor se ut til å befinne seg i Bergen.

Uansett: Lenge leve humoren! Hvordan skulle vi greid oss uten den?

”Hanggliding! på Khao Sadao”

For første gang har jeg sett en pilot fly hangglider her i Thailand. Som nevnt i går er startplassen ideell, og det er bilvei helt opp. Vinden økte på utover ettermiddagen på lørdag slik at det ble for kraftig til å fly paraglider. Det var termikk iblandet ren vind, men termikksyklusene var ikke spesielt kraftige. Kort og godt FORHOLD.

Jeg ble litt betenkt da jeg hørte at det var elevens første høydetur. Riktignok fløy han paraglider, men likevel…

Han løp veldig bra og hadde en nesten perfekt start. Så ble det en del styr med elevselen der ute. Han kom seg ikke i liggende stilling før han hadde plundret lenge. Termikken var så kraftig at han ble slengt hit og dit, og han hadde rett og slett ikke kontroll. En gang ble han dreid inn mot terrenget, men fikk vrengt vingen ut. Det ble bedre da han kom i liggende stilling. Landingen var grei.

Alt i alt skal det være omtrent 20 HG-piloter i hele landet. Kanskje jeg burde tenke på å ta med meg den gamle La Mouetten ned hit og la den gå av med pensjon her? Men å fly distanse i Thailand er ikke lett. Det kan se ut som det er mange landingsplasser fra lufta. Når man kommer nærmere, er imidlertid det meste plantet til. Noen ganger er det ikke mulig å se om et jorde er brukbart eller om det er planter der. Med PPG og PG er det mye lettere å lande sikkert.

”Paraglidertreff Khao Sadao i helgen”

Det var et stort treff med innlagt konkurranse på Khao Sadao i helgen. Khao Sadao ligger noen mil utenfor Khorat ikke så langt fra Khao Phrik som står på flystedlisten i Thailand.

Selv hadde jeg tenkt å kjøpe en sele med montert fallskjerm her, men det var bare seler uten fallskjerm til salgs, så det ble med tanken.

Det var drøyt 70 piloter påmeldt i konkurransen, men en god del flere som bare frifløy. Det var også piloter fra Australia, New Zealand, USA og Frankrike her.

Selve flystedet med start og landing hører til de bedre jeg har sett. Starten var gresskledd og 2-3 piloter kunne legge ut ved siden av hverandre. Fjellsiden nedenfor var jevnt bratt uten hindringer. På sidene buet det svakt utover. Et så godt som ideelt startsted etter min mening. Landingen var 220 meter rett nedenfor. Ikke så veldig stor, men greit å lande her med hangglider også. Ingen hindringer rundt som kunne skape turbulens ved vind.

Det er andre gangen jeg har sett paragliding her i Thailand. Jeg ble overrasket over at macho-tendensene her var langt mindre enn i Norge. Så vidt jeg kunne se, hadde alle gode starter. Noen tordenskyer bygget kraftig et stykke unna. Skyene begynte å slippe og vinden økte litt på. Umiddelbart ble konkurransen stoppet (det var bare 5-minutters turer med et par vendepunkter rett utenfor fjellsiden); det virket profesjonelt.

Om natten ble det et skikkelig tropisk uvær med kraftig vind, styrtregn og lyn og torden. Ikke så trivelig å overnatte i telt på starten selv om de fleste hadde plassert teltene under svære partytelt.

Bildene er fra startområdet. Ett av dem viser landingen nedenfor starten.

”Hvem tar ansvar?”

er tittelen på en kronikk av Johan P. Olsen - professor emeritus, Centre for European Studies, Universitetet i Oslo i Aftenpostens nettutgave fredag 24. april.

Saken gjelder en liten gutt i Kodal i Andebu som trolig ble slått i hjel av stefaren sin etter en periode med massiv mishandling. Faren ble dømt til 6 års fengsel, men dommen er ennå ikke rettskraftig.

Svaret er trolig at ingen tar ansvar for at det ikke ble grepet inn. De instansene og personene som har hatt med gutten å gjøre, vil trolig holde munn helt til folk glemmer...

Ingen kan bringe gutten tilbake i live, men det burde være et selvsagt krav at de som har vært involvert, går i seg selv og må svare for hva de gjorde feil slik at lignende ting muligens kan unngås neste gang.

Dette gjelder BUPA I VESTFOLD, PP-TJENESTEN I ANDEBU, DAVÆRENDE REKTOR VED KODAL SKOLE I ANDEBU (sluttet høsten 2004), STATSADVOKAT KJETIL OMHOLT, KOMMUNALSJEF I ANDEBU BJØRN AAMODT, SYKEHUSET I VESTFOLD og eventuelt andre.

Hvem kan ha tillit til disse instansene/personene om de ikke står offentlig frem og tar ansvar for det som gikk galt?

En utførlig rapport om saken kan du finne her: http://72.14.235.132/search?q=cache:Fgkd7QY3o_oJ:www.fylkesmannen.no/Andebu_kommune_-_Kodal_skole_eUsJH.pdf.file+rektor+kodal+skole&cd=3&hl=no&ct=clnk

Konklusjonen i tilsynsrapporten fra Fylkesmannen i Vestfold er denne:

”Konklusjon
Fylkesmannens konklusjon etter tilsynet er at flere av de ansatte ved Kodal skole ikke
overholdt plikten de har, i medhold av opplæringsloven, til å melde til barneverntjenesten.
Dette gjelder både rektor, kontaktlærer og assistent. Opplysningsplikten inntrådte med
tydelighet 20. eller 21. januar 2005.
Fylkesmannen er videre av den oppfatning at skolen burde tatt mer tak i de bekymringene
som enkelte hadde for gutten utover høsten 2004, da disse omfattet noe annet enn
spesialpedagogikk.
Fylkesmannen er videre av den oppfatning at kommunens system for kontroll av om
opplæringslovens bestemmelser ble fulgt var mangelfullt, da kommunen ikke hadde
sjekkpunkter for å avdekke uriktig regelverksforståelse og uriktig praktisering av rutiner på
den enkelte skole.”

”Jeg er redd for såkalt ”gode” mennesker”

og jeg synes det er litt trist at det er slik. Adolf Hitler stelte godt med hunden sin, Blondie. Josef Stalin elsket å la seg avbilde sammen med glade barn, ikke ulikt veldig mange ledere av forskjellig kaliber. I noen sammenhenger var de ”gode” mennesker.

Nylig hørte jeg om en lærer som var elsket av elevene sine, men som var et helvete hjemme. Det minner meg om at Rolf Kirkvaag (sjonkel Rolf) som de fleste i Norge har opplevd som en kjernekar (på radio og i TV), var en diametralt motsatt person hjemme - ifølge sønnen Trond Kirkvaag.

Vi vil gjerne tro at ting forandrer seg til det bedre. Det hjelper på så mangt å se positivt på tilværelsen. Det er NÅ vi lever. Alt var ikke bedre før; det er heller motsatt, mener nå jeg. ”Vi har aldri hatt det bedre enn nå” er et godt utgangspunkt for et godt liv, selv om det ikke er helt sant. Men det må ikke hindre oss i å se det som ikke er bra, selv om det er ubehagelig både å se det og si det.

Når Condoleeza Rice som utenriksminister i USA har gitt tillatelse til vanntortur, såkalt water-boarding, slik det er kommet frem i offisielle amerikanske dokumenter, kvalifiserer det til straff. Da er hun, og de andre medansvarlige (de som har godtatt dette uten innsigelser og de som har utført vanntorturen) skyldige og burde straffes. Dersom det ikke blir tatt ut tiltale, er ikke det amerikanske systemet verdt to sure sild (uforbeholden unnskyld fra meg til silda!). Obama eller ikke Obama.

Når det nå pågår en rettssak i Norge hvor en stefar er tiltalt for å ha drept sin stesønn i Kodal, Andebu i Vestfold, er det mange som har unnlatt å si fra, og som på den måten er ”medskyldige”, om enn ikke i juridisk forstand. BUPA i Vestfold som ikke sa fra. Sykehusleger i Vestfold som trodde at guttens skader kunne være selvpåførte. Rektor på Kodal skole som unnlot å sende bekymret-meldinger fra lærere videre i systemet. Og sikkert flere andre.

Når Steinar Lem skriver om at innvandringen må begrenses (mer utførlig på http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=34&tekstid=2483), reiser mange bust i Norge. Det er såkalt ”gode” mennesker med rett politisk overbevisning som synes det går for langt å DISKUTERE dette! Steinar Lem synes det er galt at den ”muslimske faren” er et tema som skal overlates til Fremskrittspartiet (dette kuriøse partiet som oppstod i et glass eggelikør (et kvalmende fluidum mener JEG etter prøvesmaking)).

For meg ringer varselklokker når mange vil styrte Steinar Lem ut i det politiske mørke fordi han stiller spørsmål ved ”allmenne sannheter”, når det snart ikke går an å diskutere om den globale oppvarmingen er menneskeskeskapt (den kan jo ha naturlige årsaker), når den øverste politiske ledelsen i USA har godkjent tortur i forhør og når personer i helse- og skolesektoren i Vestfold lukker øynene for at et lite barn muligens blir slått helseløs og til slutt drept.

Det er da jeg blir redd for såkalt gode mennesker. Se også Harald Welzer på http://www.forskning.no/artikler/2008/oktober/199480

”Prostens gebiss”

Klokkeren: Jeg har oppdaget at prosten har gebiss!
Kirketjeneren: Hvordan oppdaget du det?
Klokkeren: Det kom frem under samtalen.

”Sosialantropologi 3 – something goes awry”

De er over alt. Hver eneste dag. Armene tynges av bæreposer, vesker, ting som fraktes innomhus. Strekker ikke armene til, brukes biler og andre transportmidler.

Vi er notoriske samlere. Jegere og samlere siden de tidligste tider; den gangen var det en nødvendighet for å overleve. Med frimerkesamlingen, samlingen av ølkorker, er det annerledes.

Hvilken mekanisme kan det være som gjør at vi finner slik glede ved å samle? Ved repetisjonsaktiviteter?

Som vanlig VET JEG svaret. Ingen grunn til å skjule DET! At svaret er så omfattende at det krever bindsterke verk, hindrer ikke MEG i å gi kortkortversjonen!

Enten vi liker det eller ikke, så ELSKER VI Å GJENTA ATFERDSMØNSTRE (men ikke lenger enn til vi har passert vår individuelle kjedsomhetsgrense). Noen reiser ”på hytta” hver eneste helg år etter år. Andre har andre særegenheter. Ingen av oss slipper unna. DET ER DETTE VI KALLER KULTUR sagt med en moderne vri! (Spør en oppegående politiker, og det meste er kultur – han vil ikke miste stemmer i det valget som nærmer seg)

Men noen ganger går det helt galt. Som i eventyret hvor kvernen står på havsens bunn og maler salt den dag i dag. Som i virkeligheten hvor mannen blir presset ut av huset sitt når samlingen tar overhånd.

BILDET TIL VENSTRE ER IKKE BARE SYMBOLSK: SOMETHING WENT TERRIBLY AWRY (my opinion) IN THE UNITED STATES! AND IT IS STILL GOING ON!! (Obama or whoever is president in the USA)

”Det var bare om natten”

at Nikodemus våget seg frem i dagslyset.

”Negativ trussel eller positiv utfordring?”

I ”virkeligheten” (dette begrepet som vi er eksperter på å fylle med det mest utrolige innhold) er det opp til oss å velge hvordan vi vil forholde oss til det som skjer rundt oss.

Tenk bare på hvilken forskjell det er på et halvtomt og et halvfullt glass? Forskjellen er kun i hodene våre!

Når du legger deg om kvelden, hører du til de som MÅ ta en titt under sengen fordi det KAN være noen der som vil ta deg når du sover? Eller strekker du deg ut i trygg forvissning om at alt er såre vel? Hvor spennende hadde det ikke vært om det VAR noe eller noen under sengen?

Mange sier at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner. Sikkert riktig det der. Men hvorfor ikke bruke mer oppmerksomhet om det som befinner seg mellom ørene?

Trykker JEG på de rette ”knappene”, blir jeg livende redd. For å bli overfalt på åpen gate, spesielt når mørket tetner til. For muslimske terrorister med bomber under flagrende gevanter. Og ditto kristne og politiske fundamentalister. Hva med asteroidene som truer med å treffe jorden hvert øyeblikk – hvem har kontroll med dem? Og isen på Sydpolen og Grønland bare smelter og smelter (eller er det omvendt?) – i mine verste mareritt kan jeg ikke svømme og vannet stiger. Og er det ikke i sengen de fleste dør? Et livsfarlig sted å oppholde seg.

Da er det jeg trekker pusten dypt og sier til meg selv: Atle, nå må du ta det med ro. Ingen grunn til å bekymre seg over tingene du ikke kan gjøre noe med. De er som myggstikk – lar du være å klø, forsvinner de fort. Det du kan og vil gjøre noe med, bør du i stedet se på som positive utfordringer

Lite evner vi som enkeltindivider å gjøre noe med de store tingene i denne verden. Går vi sammen for å gjøre verden til et bedre sted, blir resultatet svært ofte det motsatte: Det er en god grunn til å være redd for såkalt ”gode” mennesker, særlig de i politisk og religiøs ham.

Mange av dem har jeg nevnt før, og siden jeg ikke har munnskyllevann for hånden, unnlater jeg å ta navnene deres i munnen akkurat nå. Men jeg har nettopp bladd meg gjennom Olav den helliges saga, du vet han som innførte kristendommen i landet. Hadde det ikke vært for at det sies at hår og skjegg vokste etter at han var død og at Olavskilder med helbredende vann dukket opp både her og der, så ville han vel befunnet seg på et annet og brennvarmt sted i tiden som er gått etter at han ble drept på Stiklestad.

”Starttrening PPG, 40 kg, vindstille, 30 grader i skyggen”

og sol er en beinhard kombinasjon. Ble noen svettedråper, ja!

For det ER jo aldri helt vindstille når sola begynner å varme litt. Vinden skifter stadig vekk, slik at skjermen ikke går rett opp.

For min del VET jeg nå at jeg kun bør starte i fullstendig vindstille eller i noenlunde jevn vind av stabil retning. Når termikken begynner å melde seg på morgenen eller dabber av om ettermiddagen, blir vinden svært ofte for skiftende til å sikre et godt skjermopptrekk. En skjerm som begynner å vandre fra den ene siden til den andre når man løper i gang, kan være vanskelig å rette opp med fullt gasspådrag.

Ellers er startplassene ”mine” fulle av tapiokaberg nå og ikke brukbare for mitt formål. Det er tydelig at denne sektoren er påvirket av nedgangstidene. Prisen på tapioka levert fabrikk er nå så lav at man knapt nok får dekket utgiftene.

Utrolighetene har tatt en foreløpig pause, men ingen problemer er løst. Motsetningene er store, og den regjeringen som sitter nå kan neppe løse flokene uten å gå av og skrive ut nyvalg.

”Unntakstilstand i Bangkok og omegn”

KAN være opptakten til borgerkrig i Thailand dersom politiet og hæren ikke trår svært forsiktig i tiden fremover. Den demokratisk valgte statsministeren Thaksin Shinawatra ble styrtet i et ublodig militærkupp i 2006 mens han var i utlandet. I 2008 ble det igjen demokratiske valg og Thaksins tilhengere kom på ny i regjeringsposisjon. Motstanderne (de som stod bak militærkuppet og stengte hovedflyplassen i Bangkok ved årsskiftet) manøvrerte slik at to statsministre ble avsatt. Abhisit (motstander av Thaksin) er nå statsminister. Thaksins tilhengere vil at han og regjeringen skal gå av fordi de urettmessig tilrev seg makten.

Det vi ser er kort sagt en politisk kamp mellom eliten, de rike og middelklassen i Thailand og resten av Thailand. Det blir neppe noen løsning på konflikten før den nåværende regjeringen går av og det blir nyvalg. Forutsetningen for en løsning er at begge sider da respekterer valgresultatet og i hovedsak lar uoverensstemmelsene utspille seg på parlamentarisk nivå.

Inntil det blir en politisk løsning på konflikten vil det nok være mest fornuftig å legge planlagte reiser til Thailand på is dersom man har mulighet til det.

HVORDAN BILDET TIL VENSTRE ER KOMMET INN, ER FOR MEG EN GÅTE!!!

”Ulike interesser må man kunne si”

En rusletur på Hat Sai Khao (strand sand hvit) på Ko Chang vekker undringen hos meg (nå er jo jeg skrudd sammen slik at jeg undrer meg over det meste…).

Vi ”strandkrabber” driver sannelig med ulike aktiviteter. De virkelige krabbene ser (for meg) ut til å være nærmere naturen der de graver sine hull og former sanden til kuler som de triller ut. Så blir det høyvann og frukten av arbeidet blir visket ut. Ved lavvann er de i gang igjen.

De tobente er opptatt av andre ting. Enten går de frem og tilbake på stranden tilsynelatende formålsløst mellom soloppgang og solnedgang. Mange går frem og tilbake i gatene som selger de samme varene som du finner på de fleste turiststedene rundt omkring i verden. Noen legger seg pladask i solen og blir liggende der med små avbrekk når de dypper seg i sjøen. Engelskmenn med hudfarge som blåsur melk om morgenen forlater stranden med en rødfarge som kommer til å plage dem i flere netter og dager fremover.

Noen tvangsjoggere av utenlandsk opprinnelse subber forbi i sakte tempo og ser ut som de lider. Andre sitter pal stille og tvinger seg gjennom noen mursteiner av kriminalromaner hvor løsningen stort sett er gitt på forhånd (med visse variasjoner).

Krabbene holder på med sitt.

Over oss brenner en glovarm tropisk sol og holder et øye med det som skjer i strandkanten.

”Bombet sønder og sammen under Vietnam-krigen”

Denne lille øya noen mil syd for Ko Chang var droppsted for amerikanske bombefly som kom tilbake fra tokt uten å ha sluppet sin dødelige last. Dersom de kunne ha problemer med å rekke tilbake til flyplassen, ble bombene rett som det var sluppet her.

Sist søndag dykket jeg rundt denne øya og undret meg over hvorfor det så ut som et steinbrudd under vann. De blindgjengerne som er igjen, er overgrodd av koraller. Noen hadde også lagt tre udetonerte 100 millimeter (øyemålsanslag) artillerigranater pent på en stein. Jeg valgte å la dem ligge…

Så nå er PADI-sertifikatet mitt ”vedlikeholdt”, men egentlig foretrekker jeg snorkling. Da kan man stoppe hvor man vil og beundre en korall, en sjøanemone eller følge etter en fisk uten å måtte se hvor det blir av den/de man dykker sammen med.

Mulig det blir en tur til Sattahip om ikke lenge. Der er det en marinebase, og vi kjenner noen som arbeider i marinen som også flyr paramotor. Der skal det være noen øyer som er sperret for sivile hvor det er bra med koraller. Får se.

”Noen visdomsord på veien”

hvor den måtte gå. Her er noe for de som sår hat og høster hat (blant annet politikere og religiøse fanatikere). Også noe for journalister og andre ordgytere som dynger oss ned med unyttige ord. Pluss noen mer allmenne visdomsord.

”Oops! Der gjorde visst aprilsnarren et krumspring”

mens jeg var bortreist. Slikt kan skje når man ikke passer på, og det er 1. april. Jeg måtte kontakte det lokale museet og be dem dementere at det blir utgravninger i Vågå denne sommeren. Altså ingen grøfter på landingen på Rikssenteret til sommeren. Verken du eller jeg trenger å gjøre endringer på den delen av ferieplanene som berører flyging i Vågå.

”PROBLEMER PÅ RIKSSENTERET? HAR SEKSJONEN FÅTT BESKJED”

om at det planlegges arkeologiske utgravninger ved Rikssenteret i sommer?

En arkeologvenn har underhånden fortalt meg at det for en del år siden ble foretatt undersøkelser med georadar og magnetometer i Vågå-området med tanke på å finne rester etter bebyggelse som ble ødelagt under storofsen i middelalderen og eventuelt tidligere skadeflommer.

Selv mener jeg å ha sett en del kulturspor fra luften; dette er spesielt tydelig når det har vært tørt i en lengre periode. Når man ligger over senteret og flyr av høyde, er det ikke stort annet å gjøre enn å se seg omkring, og jeg har mange ganger undret meg litt over spesielle mønstre ute på jordene som ikke ser helt naturlige ut.

Det har imidlertid stått på midler når det gjelder å gjennomføre større arkeologiske utgravningsprosjekter i Norge. Som følge av den økonomiske krisen, var det nå blitt bevilget friske penger til flere museer rundt i landet. Hensikten var visst først og fremst å demme opp for økende arbeidsledighet og få unge mennesker i arbeid. Arkeologiske utgravninger gjøres jo ikke bare med gravemaskiner. Og nå var det blitt mulighet til å gjennomføre en rekke større utgravningsprosjekter som hadde ligget på is, blant annet Halvdanshaugen på Stein gård på Ringerike og Raknehaugen ved Hovin kirke i Ullensaker.

Ifølge arkeologene var det interessante området i Vågå fra bebyggelsen nær Vågå sentrum og ned til der Ottaelva går inn til riksveien rett øst for Rikssenteret. Georadarundersøkelsene hadde vist at det var tydelige levninger etter huslignende konstruksjoner og muligens også båtvrak spredt utover her. Det kunne se ut som disse gjenstandene kunne ligge i klart atskilte lag, og at det hadde vært flere skadeflommer i førhistorisk tid.

I første omgang skulle det graves ledegrøfter med jevne mellomrom i området for å finne ut om det kunne være verdt med oppfølgende utgravninger. Man skulle begynne nede på flaten ved Rikssenteret på grunn av at terrenget der var lavest, og man måtte få unna de første arbeidene der før eventuell flom på forsommeren. Så kunne utgravningene fortsette utover høsten om det ble gjort funn som tilsa videre undersøkelser.

Jeg spurte om det var blitt gitt beskjed om de mulige utgravningene til Hang- og paragliderseksjonen, men det visste han ikke noe om. Jeg ble ganske så opprørt: Så vidt jeg vet er det en rekke arrangementer som skal gå av stabelen i Vågå i sommer, og mange piloter (blant dem meg selv) har lagt deler av sommerferien sin akkurat til Vågå. Viss det skulle graves mer innover mot Vågå sentrum, mente jeg det kunne planeres et midlertidig landingsjorde bortover der hvor det dyrkes mandelpotet. Dersom det ikke skulle dyrkes potet der likevel i sommer på grunn av gravearbeidene, kunne det være et godt alternativ. Landingen måtte bare ikke legges for nær sentrum da mange PG-er har for dårlig glidetall til å nå frem. Jo, han skulle lufte dette hos kollegene sine.

Det bare forundrer meg litt at dette ikke er kommet frem til rette vedkommende i miljøet vårt? Men slik er det jo bare av og til.