noe det fraktalgeometriske Mandelbrotbildet kan illustrere. Hvordan? Det er målestokken det dreier seg om. Dersom bildet blåses opp mot uendelig størrelse, vil omrisset av figurene bevege seg i samme retning; stadig flere detaljer vil bli synlige. Ser vi på vår virkelighet på samme vis, kan små hendelser få stor betydning; en liten hendelse kan få store ringvirkninger (Jfr. kaosteori, sommerfugleffekten).
Bronsealderen var en varm periode i våre områder. Den lille istiden i middelalderen var en kald periode. For noen tiår siden mente forskere at det var en ny istid som truet. Nå er det forestillingen om menneskeskapt global oppvarming som rår. Kan det blant annet ha noe å gjøre med målestokken som anvendes? I tillegg til at forskere kan finne det meste dersom de bare leter grundig nok selv om utgangspunktene er feil – vitenskapshistorien er full av slike eksempler. Om 50 år hvordan er det da? For ikke å snakke om 30.000?
Kort sammenfattet kan man slå fast to fakta: Været og klimaet er kaotisk, mens vær- og klimastatistikk ikke er det. Et nærliggende spørsmål er da dette: Hva er nærmest virkeligheten? Kaos eller orden?
Eller mer utfyllende: Vær- og klimastatistikkene utrykker en orden og et system som gjør det lett å trekke konklusjoner – trender blir lett synlige. Det prognosemakerne glemmer, er at fortidens vær- og klima er et avsluttet kapittel. Dessuten er ordenen og systemet som statistikkene uttrykker, skapt av mennesker. Dersom det altså er slik at vær og klima er kaotiske, vil det være umulig å komme med annet enn usikre prognoser om fremtiden.
Studer bildet. Kanskje noe å tenke på?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar