461. Historien om Just Jupiter
- I kveld er det stjerneklart og ingen Mons Måne som lyser, sa fru Fantasia og lot være å sette seg ned på sengekanten.
- Vi går en tur ut og legger oss ned og ser opp på alle stjernene der oppe.
- Blir ikke det kaldt, da, spurte M.
- Jeg bare legger drømmekappen rundt oss begge to. Da holder vi varmen.
De to lå på bakken med ansiktene vendt oppover og betraktet alle de lysende prikkene der oppe. Noen av dem blinket og skiftet farge.
- Vinker de til oss, måtte M spørre.
- Hvem vet, svarte feen. – Vi kan jo spørre.
- Er de ikke litt lang unna?
- Litt stjernestøv gjør susen. Dessuten trenger vi ikke dra så langt. Der oppe ser jeg Just Jupiter. Han er en av planetene i solsystemet, den største av alle sammen.
- Just Jupiter er kjempestor. Just ser ikke så stor ut herfra, men bare vent til vi kommer nærmere. Han er virkelig en kjempeplanet.
- Så fin han ser ut, utbrøt M da de kom nærmere. – Og så rart bølgemønster han har rundt seg.
- Synes du det, hørtes en stemme så dyp at den hørtes ut som torden. Det var ingen annen enn Just Jupiter som snakket. Stemmen kom fra det store røde hullet.
- Tør vi gå nærmere, spurte M.
- Ingen fare, sa feen. – Jeg har tryllestaven med stjernestøv. Vi er trygge. Dessuten er ikke Just Jupiter farlig. Han er jo bare en stor, rund kule.
- Jeg bare en stor, rund kule, brummet Jupiter. – Dere skulle bare vite hvor lenge jeg har ligget her og sirklet rundt Solfrid Sol. Det er hun som er sjefen, stor som hun er, men jeg er en god nummer to. Det er Solfrid som holder meg fast med tyngdekraften sin, noe hun har gjort i millioner av år. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått rundt henne. Egentlig blir jeg litt lei av all den rundgangen. Men jeg har min egen tyngdekraft. Kommer rusk og rask, enten det er kometer eller asteroider for nær meg, suger jeg dem til meg slik at jeg blir tyngre og tyngre og sterkere og sterkere.
- Jeg husker da jeg var ganske liten, ikke særlig større enn jordkloden dere kommer fra. Siden den gangen har jeg samlet på alt som kom flygende min vei. Kom det for nær, sugde jeg det til meg og vokste meg større og større. Bare ta en titt på Mons Måne som går rundt jorda og dere vil se at det er runde hull nesten over alt.
- Alle hullene er arr etter ting som Mons Måne har sugd til seg fra verdensrommet. Jeg holder på med akkurat det samme, bare at det ikke synes hvor mye jeg suger til meg. Det bare forsvinner i skyene som jeg har rundt hele meg. Vi planetene holder på med dette hele tiden, akkurat som Solfrid Sol.
- Driver jorda med dette også, spurte M.
- Ja, svarte Just Jupiter. – Jeg husker selv jeg så at noe stort falt ned i Arizona i USA og lagde et stort hull. Det var bare så gnistene føk.
- Det hendte for omtrent femti tusen år siden. Selv dro jeg til meg en svær komet i 1994. Det gjorde ordentlig vondt da den traff, og jeg hadde flere store blåmerker i lang tid etterpå.
- Trøsten for meg er at jeg vokser meg større og større. Dessuten hjelper jeg jo jordkloden med å fange opp mye av rusket som kommer farende.
Rusk, rask, rute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar