643. Historien om Smara Smaragd
- For noen tusen millioner år siden, var det en liten tass som tittet frem og lurte på hvor hun var, sa fru Fantasia og satte seg ned på sengekanten ved siden av M.
- Hvordan kan du vite det, spurte M. – Du var vel ikke der da?
- Men jeg har truffet Smara Smaragd senere. Faktisk holder hun til i et museum nå slik at alle kan komme å se og hilse på henne. Slik var det ikke før.
- Da Smara så dagens lys for første gang for flere tusen millioner år siden, var det helt annerledes på jorda. Det var bare stein å se over alt. Det var da Smara bestemte seg for at det ville hun gjøre noe med. Hun synes at hennes egen grønnfarge var så fin at hun ville dele den med andre. Himmelen var blå; det kunne hun ikke gjøre noe med. Men da det begynte å vokse gress i den skrinne jorda, lånte hun bort litt av grønnfargen sin. Det er derfor gresset er grønt den dag i dag. Siden kom andre planter som så hvor fint gresset var, også til Smara og spurte om å få låne litt grønnfarge. Da alle trærne også hadde vært innom og lånt, fant Smara ut at det var best å trekke seg tilbake. Derfor er hun en av de sjeldneste edelstenene i verden i dag. Enda sjeldnere enn Dina Diamant.
- Smara syntes det var helt greit å låne bort grønnfargen sin uten å få noe igjen. Helt annerledes enn Dina Diamant som ikke hadde noe å låne bort. Hvem var interessert i å låne en farge som ikke syntes? Ingen! Hvorfor Dina er blitt så populær, er mer enn Smara forstår. En helt vanlig såpeboble er jo mye vakrere når den svever rundt i lufta.
- Den skinner i alle regnbuens farger og speiler alt som er rundt den. Etter å ha sett noen såpebobleblåsere lage de vakreste såpebobler, bestemte Smara Smaragd at det var det hun ville drive med. Hvorfor ligge på museum når hun kunne gjøre folk glade ved å lære dem å lage såpebobler?
- Såpebobler går det ikke an å samle på. De lever en kort stund i øyeblikket akkurat som lykken. Ingen kan være lykkelig hvert eneste sekund hele livet. Lykke dreier seg om å fange øyeblikket og glede seg over det som skjer her og nå.
- Smara mente å huske at en dikter (var det ikke Henrik Ibsen?) som lot Brand si «Evig eies kun det tapte». Hun visste det ikke, men var ganske sikker på at Henrik Ibsen likte å blåse såpebobler. Teaterstykker er egentlig ikke annet enn såpebobler som må oppleves i øyeblikket. Det trodde Smara fullt og helt.
- Gleden over å eie en smaragd eller en fullkommen diamant kunne aldri bli så stor som å se en stor, rund såpeboble sveve oppover til den plutselig sprakk.
- Det var historien Smara Smaragd hadde å fortelle, avsluttet feen.
- I morgen vil jeg blåse såpebobler, sa M.
- Bare husk at såpebobler flyr lengst rett etter at det har regnet og er fuktig i lufta, sa feen.
Bibbel, bobbel, bute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar