654. Historien om Terje Tele
- Terje Tele gleder seg til vinteren, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M på sengekanten.
- Det gjør jeg også, svarte M, - men hvem er forresten Terje Tele?
- Det vet han knapt selv. Han vet han er i familie med Per Permafrost, men han kommer og går og hører vel egentlig ikke hjemme noen steder. Rett som det er treffer han på Per i fjellet, og de to prater sammen i vinterhalvåret. Bestevennen til Terje er Bart Barfrost.
- Hvis Terje Tele ikke vet hvem han er, så vet han kan hende hva han holder på med?
- Vi kan jo spørre ham selv. Jeg ser at det er rim på bakken nå i kveld, så da er han sikkert i nærheten.
- Vi går like godt ut i gresset og ser om vi finner ham.
Litt etter sto de to på gressplenen.
- Kjenner du det samme som jeg, så er det litt hardt under her. Da er Terje Tele kommet. Han gjør nemlig jorda steinhard.
- De hadde vært fint om du snakket med meg, ikke om meg. Jeg er jo her, hørte de en stemme.
Det var Terje Tele.
- Kan du ikke komme opp og snakke med oss, spurte M.
- Hvordan kan jeg det, sa Terje. – Jeg holder bestandig til under gresstorven. Hvis jeg kommer opp, forsvinner jeg bare. Jeg har gjort det mange ganger, og ble borte hver gang.
- Da er det bare en ting å gjøre. Jeg kan sette meg på huk slik at jeg hører bedre hva du sier, sa M. – Likevel synes jeg det er litt rart å snakke med noen som jeg ikke kan se. Jeg vet jo at du er der, men du er liksom litt uvirkelig.
- Det samme synes jeg, sa Terje Tele. – Nå håper jeg at Bart Barfrost kommer og blir her en del uker.
- Hvordan ser Bart ut, måtte M spørre.
- Det kan jeg ikke svare på. Jeg vet bare at han er veldig kald og at hvis han er her lenge, så vokser jeg. Når Bart kommer med tjue kuldegrader eller mer, blir jeg stor og sterk. Noen ganger vokser jeg flere meter ned i bakken.
- Det der høres rart ut. Alt jeg vet om, vokser oppover. Det går vel ikke an å vokse nedover, for da krymper du jo?
- Ikke jeg, sa Terje Tele. – Jeg vokser bestandig nedover. Hvis det er veldig kaldt nesten hele året, har jeg hørt at jeg skifter navn til Per Permafrost noen meter under bakken. Om jeg tar turen til Juvasshytta like ved Galdhøpiggen, treffer jeg på Per hver eneste høst. Likevel liker jeg meg best i lavlandet. Oppe i fjellet er det for mye vind og snø etter min smak. Der kan det jo falle snø midt på sommeren. Nei, da er det andre greier i lavlandet. Når Bart Barfrost kommer med massevis av kuldegrader, vokser jeg dypt ned i jorda. Noen ganger flere meter, og da hender det at jeg greier å fryse vannledningene som gjerne er et par meter under bakken. Ikke alle er like begeistret for det.
- Noen ganger lager jeg telehiv i veiene slik at asfalten sprekker opp og får svære humper.
- Da kan du skjønne at jeg er virkelig sterk.
- Men det er jo helt umulig å se deg?
- Ja, slik er det når jeg holder til under bakken.
- Det er det rareste jeg har hørt, sa M og så opp på feen. – Markus Meitemark holder også til under jorda, men han kommer jo opp av og til slik at jeg kan se ham.
- Slik er det bare, sa feen. – Når jeg trekker dyna over hodet ditt, blir du helt borte.
- Men jeg står iallfall opp om morgenen og da kan alle se meg!
Tel, tull, tute, så var den historien ute
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar