661. Historien om Linn Linnea
- En gang for lenge siden var det en mann som var svært glad i blomster, dyr og alt som rørte seg i naturen, sa fru Fantasia og satte seg ned på sengekanten ved siden av M.
- Hvor lenge siden da?
- Han ble født i 1707 i Sverige og het Carl Nilsson. Men fordi han skulle studere på Lunds universitet i Skåne, trengte han et etternavn.
- Men han hadde jo et etternavn?
- Det var ikke bra nok for universitetet, så derfor måtte han finne seg et nytt navn. Siden han var glad i et stort lindetre på familiegården i Råshult, tok han etternavnet Linnaeus. Da Carl ble adlet mange år senere, forandret han navnet sitt til Carl von Linné.
- På en reise i Lappland så han en blomst som var penere enn de fleste andre blomstene han hadde sett. Dette er min blomst, sa Carl og kalte den for linnea.
- Linn Linnea vokser mange steder; det gjelder bare å se etter. Hun er så liten at det er lett å gå forbi henne. Dessuten er hun så unnseelig at hun aldri har våget seg ut i blomsterenga. Hun liker seg best der hvor det vokser mose og lyng.
- Når hun først har funnet seg en fin vokseplass, passer hun på å sende ut lange stengler langs bakken. På den måten får hun mange blomster på forskjellige steder i skogbunnen og holder andre planter litt unna.
- Har jeg sett Linn Linnea, mon tro, spurte M. – Jeg er ikke sikker.
- Pass på neste gang du går i skogen om du ikke får øye på henne. Hvis du legger deg ned og lukter, vil du kjenne at hun har en deilig duft.
- Før Linn fikk etternavnet hun bruker, het hun flismegras og tegras. Ingen av de navnene likte hun.
- Carl von Linné ville gjerne kalle henne for Linnea, men det er jo slik at ingen får lov til å kalle opp planter og dyr etter seg selv. Noen andre må foreslå navnet. Da Carl bodde i Nederland noen år, fikk han noen til å gjøre det. Etter at det var gjort, ble det latinske navnet til Linn Linnea Borealis. Slik fikk Carl blomsten kalt opp etter seg selv.
- Selv bryr ikke Linn seg om det, men hun synes det er hyggelig at det er mange jenter som har Linnea til fornavn.
- Linn Linnea liker best det enkle livet i skogbunnen. Der snor stenglene hennes seg frem. Når det lir utpå sommeren i juni eller juli, titter hun opp med blomstene sine. Det er bestandig to blomster på hver stilk. Med dem ser hun seg om, mens hun tenker på hvor det er bra å vokse videre. Da tar hun en liten voksepause mens hun lager frø som kan spire til neste år. Kommer Råger Rådyr eller noen andre med pels forbi, passer hun på å henge frøene på dem. Det er derfor hun vokser på så mange forskjellige steder. Bare det er skog, trives hun. Hun passer på at bladene hennes er grønne om vinteren, for hun er litt forfengelig slik. Hun har fortalt Gregers Gran og Furhild Furu at det er dumt å bli gul og høsten. Selv om Gregers og Furhild er store, har de hørt på Linn. Det er derfor de også er grønne om vinteren.
- Kan det være sant, spurte M.
- Ikke godt å vite, men grønne er de iallfall alle tre.
Grønn, grann, grute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar