fredag 31. oktober 2008

”Å lese er viktig, men”


ser man på norsk skole, er det så man må gni seg i øynene. Det klages og stønnes over leseferdighetene, både fra lærere, myndigheter og mange, mange andre. Det finnes visstnok et Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking, Lesesenteret, (se http://lesesenteret.uis.no) borte i Stavanger, men de har ikke greid å hoste opp noen leseopplæringsmetoder som har gitt bedre resultater. De skal visstnok ha holdt på en del år (siden 1989, men da under annet navn). Som tidligere norsklektor og spesialpedagog i videregående skole brukte jeg noen tester, (KOAS-tester som krevde sertifisering av testeren – se http://www.isp.uio.no/Testkatalog/#B176 ) som noen der borte hadde laget, som skulle gi en pekepinn om hvor stor elendigheten var, og om de manglende leseferdighetene kunne gi noen rettigheter (for eksempel mer tid på eksamen). Etter hva jeg hørte (mulig det bare var rykter og sladder?), var testene laget i arbeidstiden, men inntektene gikk til et holdingselskap som var opprettet med det formål å ”ta vare på” pengene.

Det var det med bukken og havresekken! Dersom de på Lesesenteret fant frem til den optimale lesemetoden som virkelig ga resultater, ville det jo bli minimal bruk for de dyre lesetestene.

Men når jeg leser nedenstående, blir jeg styrket i min overbevisning om at det er langt frem (Sakset fra http://lesesenteret.uis.no/om_oss/undervisning_ved_uis/) : "Norsk I i allmennlærerutdanningen
Lesesenteret bidrar med emnet "Lese- og skirveevansker" i 2 studieår" (min utheving).

ER DET VIRKELIG MULIG, eller har jeg funnet en ikkeoppdatert nettside (sist oppdatert i 2006) som den Internettarkeolog jeg ufrivillig er av og til?

”Slangen i paradiset”



Slanger hører med. Heldigvis hører jeg til de som liker slanger. Men alt med måte.

Yndlingsslangen min er den jeg har rundt halsen. Det vil si skinnet av den. En kobra som pleier å gå ut av sitt gode skinn i treet rett bak meg, ga meg det. En tid brukte jeg det som vindmarkør på start.

Slangen på nærmere 4 meter som lå i gresset og slappet av, var ikke så grei. Jeg var usikker på hva slag det var da jeg bare så halen på den. En hakke lå hendig til like ved. Tenkte jeg skulle kverke den for å spørre kyndige folk om navnet. Det var som den leste tankene mine. Plutselig reiste den seg opp i brysthøyde, spilte ut nakkeskinnet og så på meg. - Hyggelig å hilse på deg, kongekobra, sa jeg og trakk meg forsiktig tilbake. Dårlig gjort at den ikke ventet på at jeg hentet fotoapparatet.

Den 4 meter lange pytonslangen rett bak huset har jeg ikke sett i det siste, men den er nok i nærheten. Heller ikke kobraen som holdt til under huset. Kan hende har den byttet plass med kraiten på halvannen meter som lå rett utenfor døren en morgen?

Den lille pene slangen som jeg holder i en pinne på bildet, ville ikke si hva navnet dens var, men den var villig til å posere. Ifølge folk som så den, var den ikke så veldig giftig. Tryggest likevel med pinne.

Når jeg sykler omkring, er det stadig døde og levende slanger å se. En dag så jeg en på nesten 2 meter i veien. Den var død. Jeg stoppet. Da er det jeg langt unna ser en dame på motorsykkel som kommer mot meg. Jeg kan ikke dy meg. Slangen er like lang som veien er bred, og jeg strekker den ut i veiens bredde. Jeg sykler noen titalls meter videre og stopper. Damen med motorsykkelen passerer. Jeg snur meg. Hører et skarpt skrik. Jammen kunne hun løfte bena høyt!!

torsdag 30. oktober 2008

”Ikke bare glasur”


Melisglasur er sannelig ikke bare glasur. Jeg kom til å tenke på treåringen som skrev boken ”Sjakk for bestemødre” da han var fire år. En dag satt han og humret og lo for seg selv. Han tenkte på GLASUR. Så moro sa han. Gla(d) og sur i samme ord!

onsdag 29. oktober 2008

”En tankevekker etter start”


fikk jeg for mange år siden. Andre piloter kan muligens ha nytte av min erfaring.

Vanligvis når jeg starter med HG, PG eller PPG, har jeg et helt åpent sinn. Denne gangen på Hørte, ikke langt fra Bø i Telemark, var forholdene helt greie. Jeg var rimelig godt kjent med stedet og hadde fløyet her flere ganger før. Tilfeldigvis kom det en mann bortom da jeg var klar til å starte med HG. Uten å tenke meg om sa jeg at jeg ville fly til venstre langsmed åsen og finne løft. DET BURDE JEG IKKE SAGT. Rett etterpå fløy jeg ut.

Det var ikke noe løft å finne. Normalt sett ville jeg nå fløyet ut og tilbake, MEN DET JEG HADDE SAGT PÅ START, LÅSTE MEG I HODET 10 SEKUNDER FOR LENGE og plutselig var jeg for lavt til å komme ut over et platå som var under meg og strakte seg vel hundre meter ut til høyre. Tvilen på at det gikk, var der hele tiden. JEG LOT DEN IKKE SLIPPE TIL FØR DET VAR FOR SENT!

Jeg var nødt til å fortsette rett frem og håpe at det løftet lenger frem. Det gjorde det ikke. Ingen landingssteder. 10-20 sekunder til, og jeg ville være nede. Hodet arbeidet febrilsk. En skogsvei rett under med trær på begge sider. Til venstre en skråning med busker, småtrær og svære steiner. Til høyre en myr med noen spredte høye furuer som vingen garantert ville hekte borti 15 meter over myra. Under og rett frem et felt med unggraner 10-15 meter høye. Jeg valgte det siste fordi granene ville bremse fallet mest. Så slappet jeg helt av. Vingen fikk en dreining da venstre vingerør traff en grantopp, og så skled den og jeg sakte sidelengs ned mellom trærne. Jeg kunne sette bena på en bjerkestamme og hekte meg ut. Ikke et blåmerke en gang.

På neste flytur la jeg merke til noe jeg ikke hadde sett før: Grantretoppene var spisse som spyd. Men jeg var en nyttig erfaring rikere.

tirsdag 28. oktober 2008

”Logisk rekkefølge eller kaos? Litt tankespinn”


Vi (jeg) vil gjerne tro at ting skjer i en logisk rekkefølge, og at dette så kan beskrives til minste detalj på en måte som nøyaktig dekker det som har skjedd.

EGENTLIG tror jeg dette er en tankekonstruksjon som bygger på ønsketenkning. Men så fint om det hadde vært slik?

En flue flyr inn i edderkoppnettet til venstre. Er det mulig å beregne de kreftene som virker på alle deler av nettet ved hjelp av fysikk, matematikk og andre vitenskapelige disipliner?

Man sår en ert, frøet trekker til seg vann fra jorda og begynner å svelle, rotspiren viser seg først og trenger nedover, suger til seg næring, en ny spire vokser oppover, slår ut frøblader, det blir en vekselvirkning mellom rot og bladverk, lys og næringsstoffer som kan beskrives nøyaktig. Til slutt ender vi opp med en ny ert, og ringen er sluttet.

Denne prosessen kan beskrives nøyaktig i ord, men er det mulig å beskrive i ord ALT som skjer? Eller er virkeligheten så komplisert, er det så mange faktorer som virker sammen, at dette er en umulighet?

I teorien finnes det en ”objektiv virkelighet”, og det burde være mulig med en objektiv beskrivelse. Så er det bare det at det må finnes et SUBJEKT (jeg, du, vi osv) for å lage begrepet ”objektiv virkelighet”. Dermed er begrepet endret til ”subjektiv virkelighet”. Siden en ”objektiv” beskrivelse av virkeligheten nødvendigvis må gjøres av et subjekt, er begrepet ”objektiv virkelighet” bare en tankekontruksjon gjort av mennesker som du og jeg, som i verste fall (mange mener i beste fall!) ønsker å pådytte andre sin egen subjektive virkelighetsoppfatning. Eksemplene er mange når det gjelder religiøse, politiske, vitenskapelige eller andre overbevisninger.

Ut fra ovenstående, om det da er 100 % riktig (hvilket jeg betviler, siden det er min tankekonstruksjon), kan det være fristende å sette seg ned og fortvile: Alt vi tenker og gjør blir likevel galt. – Det er det ingen grunn til, men en større ydmykhet i forhold til bastante oppfatninger burde være på sin plass; sannsynligvis tar vi feil i vesentlige henseender. Tenker vi fordomsfritt etter, vet vi at det er tilfelle i mange (trolig i alle) forhold.

Det positive er at det er et enormt potensial for å komme med forbedringer. All nytenkning og alle oppfinnelser er så langt fra gjort. Det er tvert om. Det meste er ennå ikke tenkt og oppfunnet.

At dette tankespinnet gir meg en følelse av at jeg sitter fanget som en flue i edderkoppnettet, er en annen sak. Det er bare en SUBJEKTIV følelse.

mandag 27. oktober 2008

”En liten luftetur”

Plutselig blåste det opp. Jeg bestemte meg raskt for å drive litt med skjermkontroll. Tok med meg paraglider og sele ut på idrettsplassen rett utenfor huset. Problemet er bare at det er alt for mange trær omkring den plassen jeg holder på. Det blir derfor rotorer, mye turbulens og veldig ujevn vindstyrke og retning. Kombinert med sterk solinnstråling blir det i grunnen det meste av vanskelige forhold.

Det blåste faktisk ganske kraftig. Over tretoppene var det rett som det var mer enn 10 sekundmeter, vil jeg tro. Skjermen vandret til siden, frontkollapset, hadde mer enn 50 % innklapp og fulgte sine egne innfall. Den oppførte seg ikke helt som jeg ville.

Så ville skjermen ned, men jeg ville ha den opp. Et kraftig drag i A-riserne fikk den til å lette. Et vindkast kom i samme øyeblikk, og jeg ble nappet et par meter opp i luften, snurret nesten 360 grader rundt, landet rimelig kontrollert på bena og fikk ned skjermen.

Nok for i dag, ja!

søndag 26. oktober 2008

”When the child of morning, rosy-fingered Dawn appeared,


Telemachus bound on his sandals and took a strong spear that suited his hands, for he wanted to go to the city.”

Sitatet er hentet fra en engelsk oversettelse (av Samuel Butler fra 1900) av Homers Odyssey, et verk som trolig er omkring 2800 år gammelt.

Den vakre leddsetningen i overskriften er en gjenganger i flere av de 24 bøkene som verket omfatter.

Hvor mange ganger i løpet av de 2800 årene som er gått, har ikke morgenrødens rosenrøde fingre vært budbringer om en ny dag…

”Miljøvennlig mat og andre konsumentprodukter – hva med en CO2-deklarasjon?”


Jeg hadde reist over 8.000 kilometer. Et par dager senere stod jeg ved frysedisken i Norge. Der og da bestemte jeg meg for en pakke marinerte laksestykker. Av mangel på annet lesestoff ved stekepannen leste jeg det som stod på emballasjen. Stor var min forbløffelse da jeg oppdaget at laksen kom fra Norge, var pakket i det samme landet jeg kom fra og så sendt tilbake. Laksen hadde altså reist over 16.000 kilometer for å komme tilbake til opprinnelseslandet. Hadde jeg visst det, hadde jeg kan hende landet på fersk makrell fra Skagerak?

Men jeg tror likevel jeg hadde kjøpt den langveisfarende laksen. Norsk laks er norsk laks. Ikke sant? Igjen må jeg bekjenne mine miljøsynder: Som skrevet ovenfor, hadde jeg jo selv tatt fly over 8.000 kilometer. Dessuten hadde jeg SYKLET til butikken (det skal være mer miljøvennlig å ta bilen for den ekstramaten man må spise for å bevege seg til butikken for egen maskin forårsaker mer CO2-utslipp enn det drivstoffet man forbruker med bil). I tillegg skriver jeg på en PC (det sies at produksjonen av PC-er står for 2% av verdens årlige CO2-utslipp – like mye som verdens flypark slipper ut). Dette var en digresjon. Best å stoppe nå før miljødigresjonene tar overtaket – det er så alt for mange av dem…

Så til saken: Når kommer alle varer med en CO2-deklarasjon? Dersom det er viktig å bremse/redusere utslippene av drivhusgasser (de er flere enn CO2, bare så det er nevnt), bør forbrukerne ha mulighet til å velge den varen som forårsaker minst utslipp av drivhusgasser. Er du ikke enig?

Nå går jeg ut og sår noen grønnsakfrø. Jeg putter dem rett i noen små hull jeg lager i jorda. Ingen grunn til å bruke spade. Da forbruker jeg bare energi. Jeg har en lokal avtale med en ku om at hun får spise gresset like ved mot slippe fra seg en ruke eller to så nær grønnsakene som mulig. Ikke noe kunstgjødsel her, nei. Så er det bare å sette seg ned og vente. På den måten forbrenner jeg et minimum av energi. Og kjenner meg veldig, veldig miljøvennlig. All grunn til å smile nå, Atle! Hadde bildet vært bredere, ville smilet vært det også.

lørdag 25. oktober 2008

”There is something rotten in the Kingdom of Denmark”

ble det sagt i Shakespeares ”Hamlet” for en del hundre år siden. Nå er det Norge det gjelder. Norge og DnB NOR. Statsminister Jens Stoltenberg og hans gode venn Rune Bjerke, direktør i DnB (som i parentes bemerket har hatt diverse posisjoner i Arbeiderpartiet, var Stoltenbergs forlover i sin tid, og som har en kone som har en ledende posisjon innen regjeringsapparatet). Direktøren for Kreditt-tilsynet, Skogstad Aamo, skulle vurdere en sak om innsidehandel, om fortrolig informasjon var kommet til de meglerne i DnB NOR som solgte/dumpet statsobligasjoner til andre banker og unngikk et tap for banken på omtrent 40 millioner. Aamo mente at det ikke var noe problem at han hadde en fortid i Arbeiderpartiet (Fornuftig nok ombestemte han seg senere).

Og der er vi problemet. Nemlig at svært mange i Arbeiderpartiet mener det IKKE er noe problem når det kommer til konkrete saker at det er familie, venner og politiske kamerater som sitter på begge sider av bordet. Onde tunger sa for noen år siden at Irak med Saddam Hussein og Norge med Arbeiderpartiet som lå på topp når det gjaldt familiedynastier i politikken. Nå skulle Norge ligge på toppen

Heldigvis har Økokrim tatt saken. Men Statsministeren burde vise større åpenhet overfor media; media og folk flest vil tro han har noe å skjule (jfr. http://e24.no/lov-og-rett/article2733058.ece ) Ifølge E24 ber mange partifeller ”ham stanse hemmeligholdet av dokumentene som avslører kontakten mellom Stoltenbergs stab og DnB Nor-sjef Rune Bjerke.” (se linken ovenfor)

”There is something rotten in the Kingdom of Norway” (fritt etter William Shakespeare) kan være en mulig konklusjon, iallfall foreløpig.

fredag 24. oktober 2008

”Læring = mestring”


Jeg liker dette ”regnestykket”/ denne ”ligningen”. Men hvordan, har jeg filosofert mange ganger, ville svaret blitt om jeg hadde startet en flyskole for fugler?

Det store spørsmålet er hva man må sette inn på venstre side av likhetstegnet for å nå frem til svaret på høyre side. Den som kunne svare på det!!!

Noen eksempler: 1. Jeg har sittet på land og sett på seilbrettentusiaster som har strevd time etter time i ett strekk for å lære å seile. Uten veiledning er det opp på brettet, ned i vannet, opp på brettet, ned i vannet. Ingen fremgang er å spore. 2. Rettskrivning. Skriver man intressant, inntresang, interessant, interresant, ingteressant? Eller noe helt annet? Spørsmål: Hva lærer du av å gjøre feil hele tiden? Svar: Du lærer å gjøre feil.

Forsøk på konklusjon: Skal du lære noe, må du lære å gjøre det RIKTIG. Helst fra første stund. Dersom du ikke får korrigert feilene, vil du fortsette å gjøre feil, og det kan ta veldig lang tid å avlære feillæringen.

”Læring = mestring” – Mange veier leder til målet, Det finnes ingen bastante svar på hva som skal settes inn på venstre side av regnestykket. Men jeg vet iallfall at faget aerodynamikk ikke ville være med i læreplanen på flyskolen for fugler…

torsdag 23. oktober 2008

”Skyer og atter skyer”


Det ser ikke ut til at regntiden blir slutt med det første. Svære nimbuser vokser i kjempefart og lager ”fyrverkeri” etter at det har mørknet. Startplassen min er full av digre hauger med tapioka som venter på tørrere vær. Ikke mulig å starte her med det første. Risen er ennå ikke klar til høsting, så her går det verken å starte eller lande med paramotor. I stedet forsøker jeg å glede meg over skyene og det været som er.

mandag 20. oktober 2008

”Et øyeblikk av skjønnhet”


Et øyeblikk sitter sommerfuglen der. Stikker en tynn snabel ned i blomsten og suger opp en ørliten dråpe nektar. Så er den borte. Livet er fylt av slike små øyeblikk. En blomst. En smak på tungen. En berøring. En duft. Egentlig hva som helst. Felles for øyeblikkene er at de er NÅ. Stopp et øyeblikk i hverdagen og la deg fylle av nået.

søndag 19. oktober 2008

Putins penger


Det ble litt for fristende å stjele denne artikkelen fra "The Guardian". Jeg skammer meg litt over tyveriet, men det blir jo småtteri mot det mannen på bildet til venstre har klart å kare til seg. Utrolig at mannen ikke er buret inn, men at han fremdeles er på frifot og lever i beste velgående, er nok et bevis på at makta rår. Bildet ble dessverre ikke av de vakreste. Det skulle ikke forundre meg om bildeprogrammet mitt reagerte på navnet...

Russian president Vladimir Putin, whose alleged accumulated wealth of $40bn would make him Europe's richest man. Photograph: Maxim Marmur/AP


Putin, the Kremlin power struggle and the $40bn fortune
· Luke Harding in Moscow
· The Guardian,
· Friday December 21 2007
· Article history

An unprecedented battle is taking place inside the Kremlin in advance of Vladimir Putin's departure from office, the Guardian has learned, with claims that the president presides over a secret multibillion-dollar fortune.
Rival clans inside the Kremlin are embroiled in a struggle for the control of assets as Putin prepares to transfer power to his hand-picked successor, Dmitry Medvedev, in May, well-placed political observers and other sources have revealed.
At stake are billions of dollars in assets belonging to Russian state-run corporations. Additionally, details of Putin's own personal fortune, reportedly hidden in Switzerland and Liechtenstein, are being discussed for the first time.
The claims over the president's assets surfaced last month when the Russian political expert Stanislav Belkovsky gave an interview to the German newspaper Die Welt. They have since been repeated in the Washington Post and the Moscow Times, with speculation over the fortune appearing on the internet.
Citing sources inside the president's administration, Belkovsky claims that after eight years in power Putin has secretly accumulated more than $40bn (£20bn). The sum would make him Russia's - and Europe's - richest man.
In an interview with the Guardian, Belkovsky repeated his claims that Putin owns vast holdings in three Russian oil and gas companies, concealed behind a "non-transparent network of offshore trusts".
Putin "effectively" controls 37% of the shares of Surgutneftegaz, an oil exploration company and Russia's third biggest oil producer, worth $20bn, he says. He also owns 4.5% of Gazprom, and "at least 75%" of Gunvor, a mysterious Swiss-based oil trader, founded by Gennady Timchenko, a friend of the president's, Belkovsky alleges.
Asked how much Putin was worth, Belkovsky said: "At least $40bn. Maximum we cannot know. I suspect there are some businesses I know nothing about." He added: "It may be more. It may be much more.
"Putin's name doesn't appear on any shareholders' register, of course. There is a non-transparent scheme of successive ownership of offshore companies and funds. The final point is in Zug [in Switzerland] and Liechtenstein. Vladimir Putin should be the beneficiary owner."
Putin has not commented on Belkovsky's claims. The Guardian put the allegations to the Kremlin but was told Putin's chief spokesman, Dmitry Peskov, was not available.
Discussion of Putin's wealth has previously been taboo. But the claims have leaked out against the backdrop of a fight inside the Kremlin between a group led by Igor Sechin, Putin's influential deputy chief of staff, and a "liberal" clan that includes Medvedev.
The Sechin group is made up of siloviki - Kremlin officials with security/military backgrounds. It is said to include Nikolai Patrushev, the head of the Federal Security Service (FSB), Russia's KGB successor agency, his deputy Alexander Bortnikov, and Putin's aide Viktor Ivanov.
Those associated with the liberal camp include Roman Abramovich, the Russian oligarch and owner of Chelsea football club who is close to Putin and the Yeltsin family. Other members are Viktor Cherkesov, the head of the federal drug control service, and Alisher Usmanov, an Uzbek-born billionaire.
Insiders say the struggle has little to do with ideology. They characterise it as a war between business competitors. Putin's decision to endorse as president Medvedev - who has no links with the secret services - dealt a severe blow to the hardline Sechin clan, they add.
Some analysts have said Putin would like to retire but has been forced to carry on to shield Medvedev from siloviki plotting. Others disagree and say Putin wants to stay in power. On Monday Putin confirmed he intends next year to become Russia's prime minister.
"The siloviki are not at all nice," Yulia Latynina, a Russian political commentator said. Latynina, who hosts a political talkshow on the liberal radio station Ekho Moskvy, was one of the first journalists to draw attention last month to Putin's reported links with Gunvor.
The company is based in Zug, a picturesque Swiss canton known as a bolthole for publicity-shy international businessmen. Gunvor has neither a website nor a Moscow office - but in 2007 posted profits of $8bn on a turnover of $43bn, an astronomic figure, according to industry experts. Like Putin, its reclusive owner, Timchenko, worked in the KGB's foreign affairs directorate. He is said to have met Russia's president in the late 1980s through KGB circles.
Gunvor, which has its head office in Geneva, failed to comment.
Critics say the wave of renationalisations under Putin has transformed Putin's associates into multimillionaires. The dilemma now facing the Kremlin's elite is how to hang on to its wealth if Putin leaves power, experts say. Most of its money is located in the west, they add. The pressing problem is how to protect these funds from any future administration that may seek to reclaim them.
"There's no point in having all this money if you can't travel to the Maldives or Paris and spend it," Elena Panfilova, the director of Transparency International in Russia said.
The first hints of the intra-clan warfare gripping the Kremlin emerged last month, when the FSB arrested General Alexander Bulbov, the deputy head of the federal drug agency, and part of the liberal group. His arrest saw a surreal standoff, with his bodyguards and FSB agents pointing machine guns at each other.
Earlier this month Russia's deputy finance minister, Sergei Storchak - another "liberal" - was also arrested and charged with embezzling $43.4m. He is currently in prison. His boss, Russia's finance minister, Alexei Kudrin, part of the liberal clan, says he is innocent.
But the liberal group - one of several competing factions inside the Kremlin - has struck back. Earlier this month Oleg Shvartsman, a previously obscure businessman, gave an interview to Kommersant newspaper claiming he secretly managed the finances of a group of FSB officers. Their assets were worth £1.6bn, he revealed.
The officers were involved in "velvet reprivatisations", Shvartsman, a fund manager, said - in effect forcibly acquiring private companies at below-market value and transforming them into state-owned firms. These assets were redistributed via offshore companies, he said.
According to Panfilova, the "randomised" corruption of the 1990s has given way to the "systemic and institutionalised corruption" of the Putin era. Members of Putin's cabinet personally control the most important sectors of the economy - oil, gas and defence. Medvedev is chairman of Gazprom; Sechin runs Rosneft; other ministers are chairmen of Russian railways, Aeroflot, a nuclear fuel giant and an energy transport enterprise.
Putin has created a new, more streamlined oligarchy, his critics say. "The crown jewels of the country's wealth have ended up in the hands of Putin's inner circle," Vladimir Rzyhkov - a former independent MP - wrote in Monday's Moscow Times.
Belkovsky - who published a book about Putin's finances last year, and who is the director of the National Strategic Institute, a Moscow thinktank - claims he is confident of his assessment of Putin's hidden wealth. "It's not a secret among the elites,' he said. "But please pay attention that Vladimir Vladimirovich [Putin] has never sued me."
Belkovsky adds that the west has misunderstood Putin and has been distracted by his "neo-Soviet" image. Putin, Belkovsky claims, is ultimately a "classic" businessman who believes money can solve any problem, and whose psychology was shaped by his experiences working in the St Petersburg mayor's office in Russia's crime-ridden early 1990s.
"He is quite sure of this. A problem that can't be resolved with $1bn can be resolved with $10bn, and if not with $10bn then $20bn, and so on," Belkovsky said.
In an interview on Wednesday with Time magazine, which named Putin its person of the year, the president vehemently denied that those inside the Kremlin were corrupt.
Asked whether "some of the people closest to you are getting rich", Putin said: "Then you know who and how. Write to us, to the foreign ministry, if you are so confident. I presume you know the names, you know the systems and the tools.
"I can assure you and everyone who would listen to us, watch us and read us, that the reaction would be swift, immediate, [and] within the prevailing law."

lørdag 18. oktober 2008

”Grisetro, overtro og annen tro”


Etter lange og grundige overveielser har jeg landet på grisetro. En grisetro er enkel og grei, den prøver ikke å påvirke andre, påstår ikke at den er den eneste og sanne tro, har aldri gjort noen skade, og grisen er fornøyd om den blir fylt opp med fôr en eller to ganger om dagen.

Andre troer er rett og slett ikke til troende!

Ta til eksempel overtro. For det første er det vanskelig å vite hva som er overtro. Hvem vil med hånden på hjertet (eller et annet egnet eller uegnet sted) stå frem og si ”Jeg er overtroisk”? Det er jo som å si høyt at jeg er en tulling. Hvem gjør slikt i dag hvor alle tullingene går på medisiner eller er lagt inn på dertil egnete institusjoner? Iallfall i ”siviliserte” land. Bank i bordet! sier nå jeg.

Når det gjelder andre troer (kristentro til eksempel), så har jo de holdt på å husere og herje i flere tusen år. Man trenger ikke øyne en gang for å se all den elendigheten de har ført med seg!!! Ikke verdt å nevne navn her; da kan man få en fatwa slengt etter seg, bli lyst i bann eller det som verre er.

Derfor velger jeg grisetro. Helst en moderne en fra Felleskjøpet. Og står på det valget.

”Utrolig, men sant!”



Forleden subbet jeg rundt i et stort kjøpesenter. Da er det jeg ser dem. Skiltene! Herre Jemini! Kan det være sant? Initialene i for- og etternavnet mitt! Og nesten hele etternavnet!

Endelig noen som setter pris på at akkurat JEG er ute og shopper. Jeg blir stående og se så jeg nesten blir stiv i nakken. Hvor er kameraet? Fomler det frem og tar et par bilder. Kan nesten ikke tro mine egne øyne…

torsdag 16. oktober 2008

”Kitesurfing – noe for meg?”



Noen år nå har jeg tenkt på å lære kitesurfing. Jeg lurte på det for mange år siden og lånte en såkalt foilkite som er egnet til vinterbruk. Selv om dragen bare var på noen få kvadratmeter, var det veldig kraft i den når den ble kjørt fort selv i svak vind. Noen år senere forsøkte jeg en virkelig stor drage egnet til bruk på vannet. Men vinden var sterk, godt over 10 sekundmeter. Jeg hadde et brukket ribben (fall på ski) som ikke var helt leget og skulle bare prøve å fly dragen. Plutselig ble jeg bare dratt av gårde (slikt skjer når man ikke har peiling), instruktøren trakk i en såkalt ”chicken loop”, og dragen tvinnet seg skikkelig. Instruktøren greide ikke å skjule at han ble irritert (floke på fiskesnøret med bare én line kan være ille nok – en drage har mange liner…). Jeg trakk meg derfor forsiktig unna og avsluttet opplæringen.

Et par år senere er det at jeg løper en tur på stranden. Solen er sterk og står rett over hodet. Og der holder de på, ute i sjøen og på stranden. Det ser lett ut. Faktisk lekende lett. Dette vil jeg lære! Dessverre står jeg så lenge og ser på (solkremen hadde jeg selvsagt glemt) at det blir et fullstendig hudskifte på kalotten noen dager etterpå.

For noen dager siden stod vi på en annen strand. Klok av skade har jeg nå noe på hodet (se bildet). Vi er to fra Guatemala, en fra Oregon, en fra California og meg selv. Uten å bli oppfordret til det begynner han fra California å fortelle at dette er det fjerde kurset han går på. Det demrer for oss andre at det kanskje ikke er så lett som det ser ut til. Han fortsetter med å berette om sitt ”kitemare” (kitemareritt) som han ennå sliter med å komme over. Mens han holdt på med å lære å kontrollere dragen, mistet han balansen, fikk den ene foten inn i linene og ble trukket av gårde med hodet vekselvis over, men helst under vannet. Instruktøren sper på med en historie om nybegynneren som drev med kitesurfing i fralandsvind og aldri rakk tilbake; han ble bare borte.

Da er vi klare. Det blir mange timer i vannet. Veldig mange. Vi lærer å få dragen opp, kontrollere den, bli trukket bortover i vannet i god fart. Dagen etter blir han fra California (”kitemare”mannen) og han fra Oregon vurdert til å være klare til å prøve på kiteboard eller brett. Det går ikke så bra. Han fra California mister cowboyhatten sin og finner den aldri igjen. Han fra Oregon får seg en skikkelig lårhøne av brettet i et ukontrollert fall. Vinden øker. Selv om det er 30 grader i vannet, begynner noen av oss å fryse.

Solen er for nedadgående. Stemningen likeså. De andre drar hjem; de skal jobbe på mandag. Jeg bruker kvelden til å vurdere om jeg skal ta én dag til. Jeg forstår at én ekstradag ikke vil gjøre meg til mester. Det er mulig jeg kan komme meg opp på brettet. Men hvor mange ganger i året vil jeg dra til et sted som er egnet for kitesurfing? To eller tre ganger muligens? Dessuten vil jeg være avhengig av å ha en hjelper for å få dragen problemfritt opp og ned (se bilde). Og vil det egentlig være så morsomt å kitesurfe ut og inn fra en strand etter at jeg har nådd mestringsfasen? Jeg vet jo hvorfor jeg sluttet med windsurfing (seilbrett); det ble rett og slett kjedelig…

Neste morgen finner jeg en havarert cowboyhatt lenger ned på stranden. Jeg lar den ligge. Instruktøren sier at han vil at jeg skal komme opp på brettet i dag. Han tar noen legg ut og inn. Forsøker å friste meg. Jeg kaster et blikk mot hatten som ligger der fylt av sand. Og velger å takke nei…

torsdag 9. oktober 2008

”Maur er mat - også”

Noen mener at maur og termitter utgjør omtrent 10% av biomassen i verden. Akkurat nå, her jeg befinner meg nå, tror jeg det må være mye, mye mer. Det må være alt regnet de siste månedene. Det er maur og termitter over alt. Termittene er ikke så brysomme bortsett fra at de fortærer det de måtte finne av trevirke. Legger man en trestokk på bakken, er de der etter en ukes tid; det er nesten så en kan høre at de knasker.

Maurene er mer plagsomme. Særlig de som kommer inn i huset. Mister du et sukkerkorn, så er de der. En pose med frokostblanding som ikke er helt tett – maurene finner veien inn før du har rukket å snu deg. De små er de verste, for de biter også. Bare 2-3 millimeter lange kommer de til over alt. Det er helt utrolige mengder av dem.

Nå ser jeg frem til at regntiden snart er over. Da er hevnens time kommet. De små skal få være i fred. Røde maur derimot, de som bygger bol oppe i trærne – de er ikke trygge. For de er spiselige. Veldig gode, faktisk! Får jeg valget mellom en hamburger med kjøtt eller en burger med løk, finsnittet sitrongress og røde maur, så velger jeg det siste. Jeg blir nesten sulten bare ved tanken…

onsdag 8. oktober 2008

“Skal man lage omelett, må man knuse noen egg”


Sitatet ovenfor kunne stått i ”Kokebok for menn” som jeg leste litt i for flere år siden. Der ble det slått fast at ”Fisk er fisk. Kjøtt er mat”. Ikke bare jeg har sans for det utsagnet…

Men det er sakset fra Mao Tse Tung, eller Mao Zedong som han kalles nå etter at han forlot denne verden, dessverre alt, alt for sent. Omeletten er ennå ikke ferdig. Mon tro om den noen sinne vil bli det? Direkte eller indirekte skal det nå ha gått med over 100 millioner ”egg”. Man kunne jo håpe at Olympiaden i Beijing skulle bety at de nå var ferdig med desserten, men fremdeles holder kokkene på å surre i Kina. Måtte noen (for eksempel en internasjonal domstol i Haag) forbarme seg over de forrykte lederne i Kina og få dem til å slutte med kokkeleringen. Bildet er forresten hentet fra Pol Pots forsøk innen politisk kokekunst. Mer om ham senere en gang. I forhold til Mao må Pol Pot sies å være amatør – han ekspederte ikke mer enn noen få millioner. Til hans unnskyldning må det sies at han ikke hadde samme tilgangen til ”råvarer”.

Hvem skulle trodd at Hitlers tilintetgjørelsesleirer bare skulle være forretten den gangen under andre verdenskrig?

tirsdag 7. oktober 2008

”Slott over slott seg bygger”


Mens jeg sykler en tur på formiddagen må jeg tenke på ”Peer Gynt” og Henrik Ibsen. Bare at på disse breddegradene bygges det så mye mer enn på Peer Gynts trakter ikke så langt unna Rikssenteret for hang- og paragliding i Vågå.

Det er faktisk utrolig slik skyene bygger. Det er så jeg nesten havner i grøften flere ganger mens jeg løfter øynene mot slottene der oppe. De skyter opp i jetstrømmen og blir finslipte i toppene som etter hvert trekkes ut i en kjempenimbus enda høyere oppe og lenger bak. Under skyene som ligger over jungelen, er det nesten svart. Så får skyene ”skjørt” under seg, og det glimter til der oppe, men ennå for langt borte til at lyden av torden når til meg.

På tilbakeveien begynner det å dryppe, men jeg går akkurat klar av skybruddet som slippes løs minutter etter at jeg er kommet under tak. Det er utrolig så fort uværet kommer når det først braker løs.

Da er jeg glad jeg ikke flyr hangglider, PG eller paramotor der oppe. Noen ganger er det absolutt best å befinne seg med begge bena plantet på bakken. Men jeg kjenner en dyp glede inne i meg når jeg ser skyslottene vokse. Den som hadde ligget under dem i jevnt stig før de blir så store at de suger opp alt som befinner seg rett under dem. Her, når jeg flyr paramotor, liker jeg helst at skydottene ikke er større enn de som ligger under meg på bildet.

søndag 5. oktober 2008

”Inn i jungelen”








Forleden dag gikk vi inn i jungelen. Jeg har vært der mange ganger før, men blir egentlig like overrasket hver gang over hvor lite det er å se og høre der inne. Noen få fugler kan høres av og til. Ellers er det for det meste stille. Veldig stille.

Selv om det er delvis overskyet, er det varmt der inne. Vi går raskt og svetten siler selv om det bare er litt over 30 grader. Vi går raskt i halvannen time før vi er fremme. Stien er sølete med store dammer enkelte steder. En elefant har etterlatt seg svære, vannfylte fotavtrykk. Sporene etter hjulene til en håndkjerre viser at det ikke er lenge siden noen har hentet ut noen trestammer der innefra.

Det er når du setter deg ned og er stille at de små opplevelsene kommer. Sommerfugler som tillitsfullt setter seg på hånden og slikker i seg salt svette, en fugl som ligner veldig på lavskrike, som kommer nærmere og nærmere og ser nysgjerrig på oss. For ikke å snakke om myggen. Høyt oppe i løvverket vokser en stor og grønn katchao sida som er omtrent en meter i diameter (se foto). Der oppe er det også mange ulike orkideer. Med ett lyser det opp mange gule flekker rundt omkring. Soppen ser nesten ut som kantareller (se foto), men er noe mindre kjøttfulle. Det er fullt av dem, og vi plukker mangfoldige kilo.

Blomster er det ikke mye av. Den som er avbildet, er liten og grasiøs (se foto). Et nedfallstre med knudrete bark er i ferd med å bli tilgrodd av mose (se foto). Andre trær er kommet lenger i oppløsningen. Noen ligger der bare som en forhøyning av jord.

Fem timer har gått før vi kommer ut av jungelen på samme sted som vi gikk inn. En tropisk ettermiddagsbyge slipper sin fuktige last over oss før vi rekker frem til bilen.

Neste dag forsøker jeg å overtale en engelskmann, en tidligere sjømann, til å bli med på en tur senere en gang. – Så du noen slanger? spør han. – Nei, svarer jeg som sant er. – Men jeg har sett slanger to ganger. Ingen av dem dødelig giftige. Den siste var en ”white lipped pitviper” (se foto) som lå og sov like ved stien. Da er det han må fortelle om da han var i jungelen på Borneo sammen med maskinsjefen. De gikk innover i jungelen, og plutselig slipper en svær slange seg ned fra trærne. En boa constrictor som målte minst seks meter. Den falt ned på maskinsjefen som hylte og skrek som en stukken gris. Han forsøkte å løpe, men vekten av slangen gjorde at han falt og ble liggende med slangen over seg. Engelskmannen fant en stokk og kom springende til unnsetning. Bare for å oppdage at boaen var – død!!

(Spør du meg, må noen ha sittet der oppe i trærne og hatt det ustyrtelig moro. Bare dumt at det peket har fratatt engelskmannen all lyst til å bevege seg inn i jungelen.)

lørdag 4. oktober 2008

”Mer om global oppvarming”

Det kan se ut som det er allmenn enighet om at vi er på vei mot et varmere klima. De som mener noe annet, blir uglesett og nærmest stigmatisert. Mange vitenskapskvinner og –menn begynner å bli engstelige for om det kan skade karrieren om de ytrer meninger/motforestillinger som strider med den allmenne konsensus. Denne allmenne enigheten bør få noen bjeller til å ringe for oss alle.

Det bør være nok å minne om at det ikke er lenge siden jorden var flat, at mennesker ble brent som hekser og trollmenn, at Hitlers rasetenkning var allmenn oppfatning i store deler av Europa, også i Norge, i mellomkrigstiden. Listen er uhyggelig lang, men jeg stopper her.

Jeg tar ikke stilling til om en global oppvarming er på gang, eller om de påståtte temperaturøkningene er en del av naturlige klimasvingninger eller ikke.

Men jeg forundrer meg over at det, dersom dette er så alvorlig som mange mener, at det ikke tas et krafttak for å bygge ut atomkraft som (bortsett fra mulige radioaktive utslipp) er like ren som vannkraft? Vindkraft, solkraft og bølgekraftverk som blir benyttet via for eksempel vindmøller, solcellepaneler og bølgekraftverk, vil ikke monne i et marked som krever mer og mer energi.

Det sies at i Kina åpnes et nytt kullkraftverk hver 5. dag. Det sies at dersom du skal bile noen kilometer til nærbutikken for å handle, forårsaker du mer CO2-utslipp ved å gå eller sykle fordi den ekstra energien du bruker når du går eller sykler, blir produsert av et landbruk som slipper ut mer CO2 enn bilen som kjører frem og tilbake til butikken.

Dersom alt dette er så alvorlig, hvorfor bygges det ikke atomkraftverk så det virkelig monner? Kan hende er det mer lukrativt for det offentlige å skattlegge folk gjennom miljøavgifter? Dessuten er det verdt å minne om noen mener at tregheten i klimasystemene er så stor at om vi kutter drivhusgassutslippene nå, vil vi ikke se noen virkning av kuttene før om 50!! år.

Solforskere mener det er en viss mulighet for at vi kan være på vei inn i en lang syklus med global nedkjøling tilsvarende ”Den lille istid” på grunn av at sola nå er inne i en veldig lite aktiv periode (solflekkminimum). Denne minimumsperioden burde vært slutt nå. Svaret på om det er tilfelle eller om vi er på vei inn i en lengre periode med liten solaktivitet , vil vi trolig få omkring 2015. Se http://www.romsenter.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=51112 for mer.

Spennende tider for de som lurer på om klimaet er i endring (noe det forresten er ganske normalt at det er…).

”The biofuel scam” eller en moderne molbohistorie?

I Mols i Danmark så molboene en sommer en stork som stod ute i åkeren og mesket seg med korn. De bestemte seg for at storken måtte jages bort, men hvordan skulle de greie det? Gikk en mann ut i åkeren, ville han jo gjøre stor skade ved å tråkke ned kornaksene. Nei, det var ingen god løsning. Da fant et lyst hode ut at dersom de bar mannen ut i åkeren, ville han ikke tråkke ned et eneste aks. Som tenkt, så gjort. Molboene skrudde av en dør. En mann satte seg oppå og seks mann bar ham ut i åkeren slik at han fikk jaget bort storken uten å sette spor etter seg. Og alle var fornøyde.

Onde tunger mener at all satsingen på biodrivstoff til biler er omtrent like dum. CO2-regnskapet vil muligens gå i pluss om 100 år eller så fordi innsatsfaktorene i produksjonen av bioetanol/biodiesel forutsetter så store CO2-utslipp at satsingen fungerer omtrent som molbohistorien ovenfor.