fikk jeg for mange år siden. Andre piloter kan muligens ha nytte av min erfaring.
Vanligvis når jeg starter med HG, PG eller PPG, har jeg et helt åpent sinn. Denne gangen på Hørte, ikke langt fra Bø i Telemark, var forholdene helt greie. Jeg var rimelig godt kjent med stedet og hadde fløyet her flere ganger før. Tilfeldigvis kom det en mann bortom da jeg var klar til å starte med HG. Uten å tenke meg om sa jeg at jeg ville fly til venstre langsmed åsen og finne løft. DET BURDE JEG IKKE SAGT. Rett etterpå fløy jeg ut.
Det var ikke noe løft å finne. Normalt sett ville jeg nå fløyet ut og tilbake, MEN DET JEG HADDE SAGT PÅ START, LÅSTE MEG I HODET 10 SEKUNDER FOR LENGE og plutselig var jeg for lavt til å komme ut over et platå som var under meg og strakte seg vel hundre meter ut til høyre. Tvilen på at det gikk, var der hele tiden. JEG LOT DEN IKKE SLIPPE TIL FØR DET VAR FOR SENT!
Jeg var nødt til å fortsette rett frem og håpe at det løftet lenger frem. Det gjorde det ikke. Ingen landingssteder. 10-20 sekunder til, og jeg ville være nede. Hodet arbeidet febrilsk. En skogsvei rett under med trær på begge sider. Til venstre en skråning med busker, småtrær og svære steiner. Til høyre en myr med noen spredte høye furuer som vingen garantert ville hekte borti 15 meter over myra. Under og rett frem et felt med unggraner 10-15 meter høye. Jeg valgte det siste fordi granene ville bremse fallet mest. Så slappet jeg helt av. Vingen fikk en dreining da venstre vingerør traff en grantopp, og så skled den og jeg sakte sidelengs ned mellom trærne. Jeg kunne sette bena på en bjerkestamme og hekte meg ut. Ikke et blåmerke en gang.
På neste flytur la jeg merke til noe jeg ikke hadde sett før: Grantretoppene var spisse som spyd. Men jeg var en nyttig erfaring rikere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar