”Ny startplass er ryddet”

etter at risen er høstet. Den kan jeg bruke helt til regntiden setter inn. NÅ FORTJENER JEG EN LITEN BELØNNING: Det nærmeste jeg kommer is og snø for tiden er faktisk dette. Ikke så galt egentlig når dagtemperaturen ligger omkring 30 grader…

”Vi vil fly, men…”

det er bestandig et men når vi venter med å starte!

Det er snart nyttår nå, og det er et godt tidspunkt for å revurdere egen flyging i forhold til sikkerhet. Å ha noen nyttårsforsetter på dette området er sikkert fornuftig for de fleste av oss.

For min egen del er noe av det nyttigste HG- og PG-stoffet det som omhandler hendelser, uhell og ulykker. Det kan bidra til at jeg unngår å gjøre samme eller lignende feil. Nesten alt ser for meg ut til å ha utspring i pilotfeil av ulike slag.

Det kan ikke underslås at å fly HG og PG er farlig. Og det er i den harde og ukontrollerte kontakten med bakken faren ligger.

Minstehøyde for VFR-flyging over vann og utenfor tettbebygd strøk er 150 meter (500 fot) i henhold til BSL F 1.1 kapittel 3.

Spesielt når man flyr med motor, kan det være veldig fristende å fly lavere. Det er mer spektakulært for en selv og tilskuere på bakken. Kanskje det er noen venner en vil hilse på. Det er i det hele tatt veldig fristende å fly lavt.

Her i Thailand er jeg med i Khorat Paramotor Club, en klubb med omtrent 100 medlemmer. I år har vi hatt en fatal ulykke (en fersk pilot hoppet ned etter at han ble hengende i en kraftledning) og en alvorlig ulykke for en drøy uke siden. En meget erfaren pilot startet etter å ha konsumert store mengder alkohol. Etter start skulle han korrigere en sideveis pendling, men han overkorrigerte og gikk i bakken med resultat hjerneblødning, brudd i ryggraden og punktert lunge.

Pilotene i vår klubb elsker å fly lavt, og selv om det ikke er noe press mot den enkelte pilot for å gjøre det samme, ER det et betydelig gruppepress i retning lavtflyging. Slik jeg ser det, er det store muligheter for ulykker/hendelser dersom pilotene får motorstopp i lav høyde.

For min del velger jeg å fly PPG slik jeg flyr HG og PG – jeg har ”en fot i bakken” og har bestandig en brukbar landing innen rekkevidde. Det samme gjelder rett etter start og innflyging for landing.

Nå i helgen var vi og besiktiget 2 starter like ved grensen til Myanmar i Kanchanaburi-provinsen. Den første var en idrettsbane med trær på alle kanter og vind på tvers. Den andre, som jeg har to bilder fra, var også en idrettsbane med trær på tre kanter og åpning mot en gullfarget wat. Hovedvindretningen i høyden var litt fra siden, men vinden stod rett som det var inn med noen få sekundmeter, men for lite til baklengsstart. Alle de andre fløy. Jeg valgte å stå over fordi jeg syntes starten ikke var optimal i forhold til startferdighetene mine. Noen svarte skyer presset også på. De siste pilotene som landet fikk en del turbulens fra vindøkningen fra siden i forbindelse med dette skysystemet.

Jeg hadde FORFERDELIG lyst til å fly nær grensen til Myanmar, men var egentlig glad jeg lot være.

Mitt nyttårsforsett for flygingen til neste år er å fly enda sikrere enn i år.

”Broen over Kwai”

var jeg jo nødt til å ta en titt på, både fra bakken og fra luften. Etter å ha overnattet to netter på en flåte ikke så langt fra Tre pagoder-passet på grensen til Myanmar og forsøkt å fly der oppe (mer om det senere), dro vi til Kanchanabury for å møte den lokale paramotorklubben. Flystedet deres er like ved den verdenskjente broen. Ganske mange turister som gikk frem og tilbake på jernbanebroen inntil toget kom. Da var det mange som fikk fart på seg, ja…

Bildene er fra Kanchanabury. Det ble bare en kort flytur for det var en som gjerne ville låne motoren min. Da jeg landet, kjente han seg for trett. Det gjorde egentlig jeg også, men enda trettere var jeg da vi parkerte bilen hjemme etter nesten 700 km i til dels stor fart i nattemørket. Ukjent som jeg var med veien, gikk det litt for fort etter min smak. Måtte ligge klistret til bakhjulet til bilen foran for ikke å miste ham. Men det gikk nå bra.

”Flyvetanker”

er som sommerfugler. De er borte nesten før du sanser at de er der. Tankefrø spredt med vinden. Vil de spire eller ei?

De fleste visner før de rekker å slå rot. Lik sommerfugler over en blomstereng flagrer de hit og dit. Og forsvinner. Men helt borte blir de aldri.

Selv flagrer jeg i dag til Kanchanabury nær Myanmar sammen med paramotorklubben i Khorat. Om forholdene er greie, blir det sikkert noen flyturer.

”Han var fra Bergen…”

Forleden traff jeg en kar fra Bergen. La oss kalle ham T. Vi pratet om løst og fast. Av en eller annen grunn måtte jeg fortelle den eneste Bergenvitsen jeg kan. Jeg har referert den før – den er hentet fra Kjell Aukrusts Flåklypa Tidende hvor den ble innsendt av Olram Slåpen, Knøsesmuget 18 i Bergen:

To bergenske menn møtes på gaten. – Den ene løfter hatten og spør: ”Unnskyld, hvilken dag er det i dag?” Den andre mannen svarer: ”Søndag!”, hvoretter den første mannen spør: ”I denne uken?”

Da er det T. spør: Hvorfor spurte han om det???

Jeg holdt på å knekke sammen av latter. Jeg lo så tårene sprutet! Etter hvert skjønte T. hva han hadde sagt og begynte å le han også. Der satt vi og klasket oss på lårene og lo og lo og lo.

De bergenserne, de bergenserne… - De er bare ikke sanne!!!

”Tese – antitese- syntese. Eller teorien om alt?”

En fascinerende filosofisk hypotese som muligens nærmer seg ”teorien om alt”, iallfall på papiret. Karl Marx forsøkte seg i Hegels fotspor. Siden har mange forsøkt å følge i fotefarene etter Marx. Alle har de forskrevet seg. Ingen er nevnt, men ingen er glemt.

Innen fysikken jaktes det på denne altomfattende teorien. Noen mener at forsøkene er dødfødte, andre at det er mulig å komme frem til en slik altomfattende teori.

I min uforstand mener jeg at dette er tidtrøyte på samme nivå som å finne opp perpetuum mobile. Men interessant likevel. Jakten er trolig mer et uttrykk for hvordan vi mennesker er, hvor opptatt vi er av å forstå.

Jeg sitter og ser på vinden som beveger bladene på trærne og forsøker å forstå hva det er som forårsaker forskjellene i styrke og retning. Med ett kommer tre små gule sommerfugler virvlende og roter alt til.

Blikket fanges av dem. Teorien om alt får være til en annen gang.



Free Counter

”Julestjernen?”

Hva ”julestjernen” (den som viste veien til Jesus-barnet i krybben) egentlig var, er det vel ingen som vet. Men siden det er jul og tid for undring (på hva som ligger under juletreet og ellers mye annet også), tar jeg med to bilder fra universet hvor vi bebor denne lille uanseelige kloden i utkanten av Melkeveien og hvor vi har våre gleder og sorger og hvor vi lever våre liv.

Fra vår ”egen” galakse tar jeg med Omega Centauri (bilde 1) som er en stjerneklynge i Melkeveien 17.000 lysår fra jorden. Den sees på den sydlige halvkule, altså ikke i Norge. Den er omtrent 150 lysår i tverrmål, antas å inneholde 10.000.000 stjerner. I sentrum av stjernehopen er det trolig et svart hull.

Messier 74 (bilde 2) er en spiralgalakse som antas å være 95.000 lysår i tverrmål. Den befinner seg i stjernebildet Fiskene. Avstanden dit er 30.000.000 lysår med en feilmargin begge veier på 6.000.000 lysår.

Uansett er vi HER.

HA EN GOD JUL!

«Om hundre år er allting glemt, men det går ikke an å glemme noe sånt»

Overskriften er sakset fra Aftenpostens nettutgave (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2836830.ece), og artikkelen handler blant annet om tre barn som fikk tuberkulose som småbarn, hvordan de ble behandlet, om morens opplevelse av det den gang og i ettertid.

Dette var i 1961.

JEG SKAMMER MEG! SKAMMER MEG DYPT OVER Å VÆRE NORSK!!

På den annen side er det neppe særlig annerledes i andre land.

Fernissen av sivilisasjon (jeg antar at ordet ”sivilisasjon” har en positiv konnotasjon, selv om virkeligheten ofte(st) viser det motsatte) ser ut til å være meget, meget tynn.

Det ser ut til at når en del mennesker gis mulighet til å utøve makt, blir de som ulver (igjen unnskyld til ulven; du er sikkert et ålreit dyr).

Slik var det før (jfr. Nero, Hitler, Stalin, Mao osv – bare noen nevnt, men ingen glemt), og ingen skal få meg til å tro at denne typen personer ikke eksisterer i dag. I Norge finner vi dem i offentlig administrasjon, i helsevesenet, i skolene, i barnevernet, i NAV, i privat sektor av næringslivet etc.

JEG ØNSKER DEM EN HELVETES JUL OG ET FORFERDELIG NYTT ÅR!

Til dere andre: God jul og godt nyttår!

”Pervertert kunnskap? (3)”

”I’m OK – you’re OK” er tittelen på en bok fra 1967 av Thomas A. Harris som jeg kjøpte i en bruktbokhandel. Doctor Harris’ bok dreier seg om transaksjonsanalyse. Harris postulerer (veldig forenklet fra min side) at det dreier seg om fire ”Life positions”:
I’m not OK – you’re OK. Dette er barnets posisjon.
I’m not OK – you’re not OK. Dette er autistens posisjon.
I’m OK – you’re not OK. Dette er den kriminelle/psykopatens posisjon.
I’m OK – you’re OK. Dette er den ansvarlige voksnes posisjon.

HADDE DET BARE VÆRT SÅ ENKELT! (De fleste av oss er en ugrei blanding av alt dette og mer til)

Greit at JEG er OK (selvsagt med alle forbehold…). Det VET jeg jo. Men jeg har levd så pass lenge at jeg har møtt, hørt om, lest om alt for mange mennesker som har innstillingen: I’m OK – you’re not OK.

Hvordan skal man takle slike personer? Jeg tenker på psykopater, maktmennesker, visse typer politikere og mennesker som lider av sterke vrangforstillinger.

Hva gjør du når du står ansikt til ansikt med en Hitler, en Stalin, en Mao, en Pol Pot, en Franco, en Pinochet eller en annen ulv (unnskyld ulven for at jeg rakker ned på deg! Det var ikke pent gjort) av et menneske? Sier du ”I’m OK – you’re OK”?

Selvsagt ikke.

Dessverre har alt for mange sagt ”Ein Führer – ein Volk!” Både før og etter Hitler.

”Wergeland – nå med ADHD og bipolar lidelse”

Jeg har nevnt Henrik Wergeland før (han med vi små en ALEN lange). I 1969(!!!) fikk han diagnosen manisk-depressiv (nå bipolar lidelse) av psykiateren Kristen Austarheim i en doktoravhandling ved Universitetet i Bergen. KAN HAN HA STÅTT PÅ VENTELISTE SÅ LENGE?
Nå ville Henrik muligens fått behandling i barnepsykiatrien, skriver overlege Nils Olav Aanonsen ved Ullevål universitetssykehus i en artikkel i det nye nummeret av Tidsskrift for Den norske legeforening (desember 2008). Aanonsen arbeider ved Epilepsienheten på Ullevål. Han hevder at Henrik Wergelands liv var preget av hyperaktivitet og impulsstyrt atferd. Artikkelen konkluderer med at det er sannsynlig at dikteren i dag ville fått diagnosen ADHD. (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2830141.ece)
MED KAPASITETSPROBLEMENE I BARNEPSYKIATRIEN TROR JEG HENRIK KAN VÆRE GLAD AT HAN ER DØD. HADDE HAN BLITT SATT PÅ RETALIN ELLER ANDRE MEDIKAMENTER, ER DET OGSÅ MULIG AT 17-MAIFEIRINGEN I NORGE HADDE HATT EN ANNEN KARAKTER.
Vi følger spent med i serien som diagnostiserer kjente personligheter om da ikke redaktøren av Tidsskrift for Den norske legeforening har fått et epileptisk eller apoplektisk anfall og trykkingen av artikkelen er en glipp.

”Paramotortreff i Khorat”

for den lokale klubben fra fredag til søndag. Det var vel bare 15 piloter som fløy på fredag. På det første bildet er vi på vei mot et teknisk universitet 8 km unna. Oppdemmet vannreservoar til høyre. Jeg holdt meg betydelig høyere enn de andre pilotene, for det var ikke så mange mulige landinger underveis Det tredje bildet viser deler av universitetsområdet. Noen av pilotene nærmest subbet takene. Vi landet da det begynte å mørkne.

Lørdagen startet med konkurranser: Talkum”bomber” mot merkelandingssirkelen, sparking av ballonger festet til stenger (bilde tre), ”touch-and-og og merkelanding. Det ble en del ”spennende” flyging, og jeg kjente meg veldig komfortabel der jeg satt og så på. Det gikk noen propeller. En pilot rakk ikke å varmkjøre motoren og fikk kutt i lav høyde – det ble et noe hardt møte med moder jord, men bare et skrubbsår i pannen.

På ettermiddagen stod jeg startklar, men så plutselig startet konkurransen, og det ble slutt på friflyging. Instruktøren min vant løpekonkurransen med god margin. Han tilbakela minst 200 meter i bedre og bedre fart. Vinden snudde mens han løp, men plutselig fikk han et bra vinddrag i ryggen. Hadde han ikke snublet og falt, ville han sikkert satt verdensrekord på 100 meter med ”flying start”. Nå fikk han nøye seg med en digert rift i buksa og trolig litt såret selvfølelse.

Lørdag kveld var det bespisning med god mat og godt med drikke for de som ikke tok flygingen alvorlig neste dag. DET GJORDE JEG!!! – Stemningen sted og etter hvert ble det karaoke (VELDIG populært her). Til tider hørtes sangen ut som det ser ut til på bildet som er tatt da leppestiften så rimelig grei ut. Instruktøren min lånte min motor fordi hans to motorer ikke virket tilfredsstillende. Han fikk litt problemer under landing pga høyt turtall på tomgang etter landing, men nevnte ikke det for meg…

Søndag morgen stod jeg opp 05.40 og la inn en solid frokost. I tillegg 10 liter bensin på tanken. NÅ SKULLE DET FLYS. Vel fremme på starten var det et fint morgentrekk. Da jeg hadde rigget ferdig og var klar til å starte motoren, snudde selvsagt vinden på motsatt retning. Flytting av motor og vingen til motsatt side. Vel fremme ble det ny vinddreining før det ble helt stille. Så ville ikke motoren starte! Jeg fikk hjelp, og motoren ruste opp på høyt turtall. Det viste seg at det var en liten metallstuss inne i forgasserhuset som var blitt så slitt at den fjærbelastede hylsen som inneholder nålen ikke beveget seg bare opp og ned, men også sideveis.

Vi fikk fikset det, men skulle samtidig stramme drivremmen. Da fant vi ut at en av de fire boltene som fester motoren til propellakselen, var røket tvers av (se det siste bildet). Bolten ved siden av var svakt bøyd og ville trolig ryke senere. Umulig å se med det blotte øye og heller ikke mulig å finne ut av ved å rugge på bolten. Plutselig skjønte jeg hva lyden jeg hadde hørt ved start av motoren i lengre tid kom fra. Tidligere trodde jeg lyden kom fra ståltrådene inne i fjærene som fester eksospotta til motoren. Nå begynner jeg virkelig å se frem til å få ny motor.

Mens jeg stod der og gremmet meg litt, dro 20 andre piloter på tur. Tre av dem måtte utelande på grunn av motortrøbbel. SÅ NÅ HAR JEG ETTERTRYKKELIG LÆRT AT MAN IKKE MÅ STOLE HUNDRE PROSENT PÅ MOTOREN.

Dermed ble det ingen flyging i dag. Den 28. desember drar klubben til Kanchanabury øst i Thailand (Mae Nam Kwae eller River Kwai som den er mer kjent som). Håper på litt flyging der borte.

”Den overlegne hvite rase”

har nå rekruttert presidenter i USA siden 1776. Husker jeg ikke feil, står det noe om vanlige menneskers rettigheter i den amerikanske konstitusjonen. Men det er mulig jeg tar feil? I introduksjonen (the preamble) til konstitusjonen står iallfall følgende: ”We the People of the United States, in Order to form a more perfect Union, establish Justice, ensure domestic Tranquility, provide for the common defence, promote the general Welfare, and secure the Blessings of Liberty to ourselves and our Posterity, do ordain and establish this Constitution for the United States of America.”

Frihetens velsignelser (the Blessings of Liberty”) har siden falt over fattig og rik, fargete og hvite, men mest over rike hvite.

Under sommerolympiaden i Berlin i 1936 skal Hitler ha gremmet seg over at den fargete Jesse Owens vant flere gullmedaljer i friidrett. I 2008 sirkulerer dette bildet i forbindelse med at Obamas familie flytter inn i Washington (Obama’s family moves to Washington).

Bildet under ”Obamas familie” viser at disse karene, dersom de er representanter for den overlegne ”hvite rase” i USA, har et sterkt behov for å få avløsning…

”Da ble det en flytur igjen”

Denne gangen fra Kok Noi. Nå var de ferdige med å legge betongdekke for denne gangen. Det lå grovhakket tapioka ut over hele, så jeg startet ved siden av. Når det er en del vind, men ikke så veldig mye, er det bestandig vanskelig å velge. Jeg forsøkte forlengsstart, men det er ikke like lett å kontrollere skjermen når den kommer veldig raskt opp. Etter noen forsøk forlengs gikk det greit med en baklengsstart.

Det var faktisk litt kaldt oppe i 1100 meter i dag, sikkert ikke mer enn 20 grader. Jeg tenkte jeg skulle se hvor inversjonen var som markerte toppen på all disen, men jeg ombestemte meg. Jeg passerte en liten vindskjæring mellom 8 og 900 meter med litt småturbulens. Ellers var det noen store og rolige bobler en del steder som ga litt gratis stig.

Turen i dag gikk via Satakean til Nong Yai. Først ville jeg imidlertid se hva som skjulte seg bak en trekledd ås rett vest for start. Det er en del slike åser her som tydelig skyldes at lagdelte bergarter er stilt litt på skrå. Bakenfor var det bare jordbruksland. Over Nong Yai gikk jeg ned til 300 meter over landsbyen for å se om jeg kunne få øye på noen kjente.

Deretter fulgte jeg demningen ved innsjøen like ved Nong Yai (se bilde). Mot Suntisuk klatret jeg noen hundre meter. Lurte litt hvor jeg skulle lande. På idrettsplassen trente de fotball, og de så ut til å bruke hele banen. Jeg fløy lavt over for å vise at jeg ville lande. Så tok jeg en runde til og landet til venstre på banen, litt bak mål. Det siste bildet viser ungeskokken som samlet seg. Ikke hver dag noen lander med paramotor her.

”Pervertert kunnskap” (2)

En forutsetning for at bonden kan høste korn og overleve er at han høster mer enn han sår. Han får en ”meravling”. For at han fortsatt skal kunne drive som bonde, må han legge til side såkorn og driftsmidler til neste vår. I tillegg må han produsere en ”merverdi” slik at han har midler til å greie seg til neste høst. Et enkelt og oversiktlig system. Så lenge det virker.

Når du og jeg arbeider, skaper vi også en merverdi gjennom det vi gjør, enten vi produserer noe, selger noe eller yter en eller annen tjeneste i arbeidssammenheng. Enkelt og greit. Så lenge det virker.

For at bonden og du og jeg skal leve noenlunde bekymringsfritt, er det greit å ha en økonomisk buffer slik at vi kan makte overraskende utgifter. Slik kan en kjenne seg ”rik” uten egentlig å ha så mye penger. Man trenger ikke bekymre seg om de daglige og årlige utgiftene.

Deler av offentlig sektor i Norge ser ut til å ha pervertert denne kunnskapen. Skoleverket, helsevesenet, eldreomsorgen osv ser ut til å være ridd av en økonomisk mare for tiden. Mens Norge er rikt som aldri før i historien, sutres og klages det på alle kanter over dårlig økonomi. Her må det være noe fundamentalt galt!!! Dette stemmer jo ikke med den økonomiske virkeligheten.

Eller gjør det? Skoler, sykehus, eldreinstitusjoner blir kjørt med stramme tøyler; de skal helst ”lønne seg”. Jeg er overbevist om at det er noe galt med økonomistyringen (men det er sikkert mange andre ”greier” også). Et offentlig finansiert sykehus kan isolert sett aldri ”lønne seg”, men innsatsen på sykehuset gir positive ringvirkninger til andre deler av samfunnet. Helse, politi, brannvesen, eldreomsorg, skole, universiteter, Regjering, Storting, kommunal- og fylkesdemokratiet med flere, alle er de virksomheter som isolert sett aldri kan ”lønne seg”. Å slippe markedsøkonomien løs her, vil føre til de underligste resultater.

Hadde offentlige virksomheter hatt en lovpålagt solid økonomisk buffer (som stod i et visst forhold til totalbudsjettet) som ikke kunne avvike mer enn for eksempel 50 % opp eller ned fra utgangspunktet, kunne mye sutring vært unngått. At man kunne ønske å gjøre storsatsinger på ulike områder, er en annen sak. Alle vet at det for eksempel i helsevesenet er ekstremt høyt under det mulige utgiftstaket; trolig er det ikke mulig å se taket i det hele tatt – så høyt er det.

Selv kunne jeg ønsket meg en privat jumbojet når jeg skulle ut å reise. Og et helikopter til småforflytninger. En lystyacht på mellom 500 og 700 fot kunne også vært greit. Å spise med gullbestikk og gullservice hadde heller ikke vært av veien. Pluss alt det andre jeg gjerne vil ha. Det tar jeg ikke med her (selv om det snart er jul).

”Å snu på skillingen og la daleren gå” er et gammelt ordtak som passer når et gjelder økonomistyringen i mange offentlige virksomheter. MENER NÅ JEG! UBESKJEDEN SOM JEG ER!

Slikt blir det sutring og klaging av.

For moro skyld søkte jeg via Google på
Budsjettøkning – 4.340 treff
Budsjettkutt – 17.100 treff
Budsjettoverskudd – 2.430 treff
Budsjettunderskudd – 18.500

Mulig tallene forteller mer om gjennomført negativ vinkling i media enn om budsjettstyringen i norske foretak. Sunn forretningsøkonomi skulle iallfall tilsi at det er en fordel for en virksomhet å gå med budsjettoverskudd…

Ingen flyging i Suntisuk i dag heller; jeg trodde de skulle rydde plassen for meg. Det gjorde de, men så fylte de på ny våt tapioka. Får nok prøve i Khorat til helgen.

”Noen bilder fra flyturen”

det ikke ble noe av i ettermiddag. Det får så være at bildene er noen dager gamle, men det var altså her jeg hadde tenkt å legge turen i dag. Sommerlig, grønt og passe varmt. Ikke mye som minner om vinter her, nei.

Det første bildet er tatt mot Soengsang.
På det andre bildet er jeg rett over Soengsang lang.
Det tredje bildet viser Nong Yai.
Fjerde bildet har med eucalyptusplantinger mellom bena mine.
Det siste bildet viser landingsplassen rett ved huset mitt.

”Rett i dass”

gikk det ifølge denne (sanne?) historien.

På et slott ett eller annet sted i dekadente overklasse-Europa, var det en stor fest med mange fremtredende gjester. Slottet var omgitt av en vollgrav fylt med vann. Under slottsgulvet som var av solide eiketresplanker, var det også vann. I mangel av vannklosett gjorde folk sitt fornødne i små avlukker. Alt falt ned inne i og under slottet. (At stanken etter hvert ble ubeskrivelig, nevner jeg bare i parentes.)

At de kraftige gassene med tiden tæret på eikegulvet, er en viktig del av historien. Festen ”gikk over tilje”, som det heter. Gjestene danset så gulvet ristet. Stanken døyvet de ved å dynke seg i kostbare parfymer. Syfilisen og det tilhørende håravfallet skjulte de med pudder og parykker.

Med ett sluttet gulvet å riste; det tok til å knake før det falt sammen. Slik endte livet til festdeltakerne. De druknet i sin egen dritt.

Hørt om ”Æsops fabler”? ”Rett i dass” er den første av ”ATLES MILJØFABLER”. Mulig det kommer flere senere.

”Godt forsøk, men”

de innfødte hadde visst ikke helt skjønt av ”flyplassen” tilhørte meg. Derfor ingen flyging i går. De hadde parkert en betongbil rett motvinds. Dessuten somlet de med å legge betongdekket som jeg hadde tenkt å benytte. Om ikke det var nok, så hadde de spredt tapioka utover til tørk.

Så der stod jeg og gremmet meg. Iallfall litt.

Men er man oppdagelsesreisende i dag, må man vise konduite. Ikke trenge seg frem og være påståelig.

Bedre lykke neste gang, Atle

”Likt skal behandles med likt”

skal være en av homøopatiens grunnsetninger. Men også folkemedisinen bruker denne maksimen. Hvorfor har gin seng-roten slik vindunderlig kraft? Ganske sikkert fordi en del av røttene ligner på et lite menneske når de trekkes opp av jorda. Slike røtter var jo NØDT til å ha magisk kraft!

At de fleste planter inneholder stoffer som virker inn på levende organismer, er en kjent sak. Dess mer man forsker på en bestemt plante, dess flere virksomme stoffer er det sannsynlig at man finner. Det har vært gin seng-rotens skjebne. Nå finner vi gin seng i mange produkter til innvortes og utvortes bruk. Når blir tastene på PC-tastaturet tilsatt gin seng?

At ikke Tine har forstått betydningen av gin seng, har jeg lurt på mer enn en gang. Hva med gin seng-melk, Tine? Felleskjøpet bør også tenke på om det ikke kan være opportunt å tilsette vidunderroten i kraftfôret. Eller kan den mye omtalte norske rosenroten gjøre samme nytte?

”Pervertert kunnskap” (1)

(eller fordervet kunnskap) rår grunnen som aldri før (TROR jeg). Det gjelder på mange områder. Ikke minst ernæring.

Stakkars kua, sier nå jeg! Om Tine har rett i reklamen sin. VI trenger melk blant annet på grunn av kalsiuminnholdet som styrker benbygningen (SIER Tine). Men hva med kua som tappes for det samme kalsiumet som blir menneskeføde? Hvor får kua kalsiumet fra?

Svaret er enkelt. Gjennom fôret!

For voksne er gjennomsnittlig dagsbehov av kalsium beregnet til 800 mg (eller 0,8 g). 1 liter melk inneholder 1 g kalsium. Grovforet til kyr inneholder 2,5-5 g kalsium pr. kg. Kalsiuminnholdet i noen utvalgte matvarer er følgende: Müsli med frukt og nøtter – 1,5 g pr kg, ost – 5-10 g pr. kg, grønnkål – 1,6 g pr. kg. Det er ikke vanskelig å finne kalsiuminnholdet i en rekke andre matvarer.

Et variert kosthold (UTEN melk) vil derfor gi oss det vi trenger av kalsium. Det ER FAKTISK en grunn til at vi ikke er pattebarn hele livet.

Siden vi er altetere, kan vi spise det meste. Også melk og melkeprodukter. Ikke noe galt i det.

Den perverterte kunnskapen får vi via Tine og faktaopplysningene på melkekartongene hver eneste dag (om vi da gidder å lese varedeklarasjonen). Hver eneste dag blir vi (spissformulert) HJERNEVASKET I MELK fra/av Tine.

Ha en god frokost! Med eller uten melk.

PS! MER OM PERVERTERT KUNNSKAP KAN KOMME SENERE.

”Sosialantropologi 2”

Her om dagen skulle den lokale paramotorklubben fly over en utendørskonsert ved Khao Yai og slippe ned små løpesedler. Konserten startet ved 15-tiden og holdt på til 5 om morgenen. Vi fikk tilbud om gratisbilletter (full pris ca 500 kroner), men nesten ingen av de voksne benyttet seg av muligheten.

Sett utenfra (eller ovenfra når man flyr paramotor) må man undre seg over fenomenet konserter. Musikken konkurrerer i styrke med jetflymotorer. Noen ganger gjør det vondt i ørene. Bassen er så sterk at man vibrerer innvendig. Hørselvern anbefales. Mulig musikken er bra; det synes sikkert de som går på konserter.

Jeg tror imidlertid at det dreier seg om tilhørighet. Du er MED og INNENFOR gruppen.

Du markerer at du er et individ som er interessert i det samme som de fleste andre. Samtidig negerer du at du er et individ ved å la deg oppsluke av massen av jublende konsertentusiaster, fotballtilskuere eller deltakere på andre massearrangementer. Det er liksom greiere å si etterpå at du var på en ukes ferie i Florida enn at du tilbrakte ferien på Rangiroa… (Rangiroa? Hvor er nå det?)

”Flytur fra nytt flysted”

nær Kok Noi i dag. Det er ikke så lett å starte fra det vanlige stedet ved Suntisuk nå, for det legges stadig ut ny og våt tapioka. Like ved Kok Noi bygger de en ny plass hvor de skal tørke tapioka. Det er lagt fast dekke på omtrent en tredel av plassen (se bildet, og jeg fikk lov av eieren til å starte der. Plassen er på nesten 70 dekar, og det går an å starte på alle vindretninger. Det ble en fin liten flytur rundt i omegnen. Oppe i 7-800 meter var det en liten vindskjæring som ga noe turbulens, men ikke så mye at det var noe å bry seg om. For første gang landet jeg rett utenfor der jeg bor. Greit å kunne gå bare 50 meter og slippe henting med bil.

”Skulle hatt flottører i dag”

Jeg stakk innom Hat Chom Tawan i ettermiddag for å starte på stranden der. Det måtte i tilfelle blitt vannstart for vannet stod så høyt som jeg aldri har sett det før, og vinden blåste ut fra land. Er nok først aktuelt å starte her når reservoaret er tappet betydelig ned. Etterpå fant jeg et nytt startsted på hele 70 dekar. Tredjedelen av plassen hadde betongdekke og resten var planert og får betongdekke etter hvert. Jeg spurte eieren, og det var greit å starte her. Senere vil det bli tørket tapioka her, men anlegget blir nok ikke ferdig på en stund, vil jeg tro. I mellomtiden kan jeg bruke det til startplass. Bildene er fra Hat Chom Tawan. Det var nok vannløperne som fikk utnyttet ettermiddagen best…

”Sosialantropologi 1”

En dag stanset jeg utenfor ett av en lang rekke vinduer. Det var som å se på dyr i bur i zoologisk hage. Bare at det var mennesker der inne! Alle var lettkledde, mange (spesielt kvinnene) hadde klær som ikke overlot mye til fantasien. Noen syklet som besatt på sykler som var skrudd fast i gulvet. Andre løp på matter som tilsynelatende beveget seg under dem. Andre igjen løftet gjenstander mens de lå på ryggen eller inntok unaturlige stillinger på forskjellige benker. Det var en febrilsk aktivitet som så ut til å være fullstendig formålsløs. Iallfall kunne ikke jeg se noen tydelig hensikt med hva de lettkledde aktørene bedrev bak vinduene.

Jeg ble nysgjerrig. Ville gå inn og se hva dette var for noe. Men jeg ble stoppet innenfor inngangsdøren. Noen ville ha penger av meg om jeg skulle finne på å bevege meg inn i lokalene. – Må jeg betale inngangsbillett for å se på? spurte jeg. – Akkurat som i zoologisk hage? – Nei, sa han som stoppet meg. – Du må betale for å bruke utstyret vi har inne i lokalet. Her er en brosjyre! Velvillig stakk han en folder i glanset papir i hånden min. Jeg takket og trakk meg litt tilbake.

Så meg rundt. Det forundret meg at de fleste av de som drev med ulike aktiviteter ikke så ut til å være helt friske!! Det var noe innbitt over dem. Som om det var tvangshandlinger de holdt på med! De lignet enkelte dyr jeg hadde observert i fangenskap. Dyr som drev med repetisjonsatferd. De var rett og slett ikke ulike rotter i bur som stadig tok seg en runde i løpehjulet.

Jeg ble stående og måpe inntil noen høflig viste meg hvor utgangsdøren var. Jeg passerte forbi utstillingsvinduene. Kunne ikke annet enn å ryste på hodet over all den tilsynelatende formålsløse aktiviteten…

”Før reiste sosialantropologer til eksotiske kulturer”

for å studere hvordan såkalt primitive kulturer levde. I dag er det vel så interessant å studere oss selv, hvilke ritualer og myter som styrer vår hverdag. Ting vi tar som en selvfølge, er faktisk ikke så selvfølgelige som vi tror. I denne serien av Sosialantropologi 1, 2 osv, vil jeg ta for meg en rekke fenomener, se på dem fra noen ulike vinkler, undre meg litt og så slippe dem igjen. Ingen grundige analyser og tolkninger av fenomenene.

Sosialantropologien (det ligger i selve ordet) forutsetter at menneskene er sosiale dyr (eller ”vesener” dersom vi ikke liker å bli satt i samme klasse som dyr). Det er samspillet mellom menneskene som er interessant.

”Å bli bitt av golf-basillen”

står for meg som et tilnærmet mareritt. Frykten har levd i meg helt siden jeg var caddy noen dager på golfbanen på Bogstad på begynnelsen av 60-tallet. Siden har jeg stort sett holdt meg langt unna golfbaner

Noen ganger har jeg lurt på om jeg skulle prøve, bare for å se hva det var, men det er aldri blitt noe av.

Jeg tror det må være frykten for at jeg skulle bli fanget av spillet? For meg ser det like kjedelig og uspennende ut som det gjorde den gangen på 60-tallet.

Forleden stod jeg lenge (på trygg avstand, riktignok) og betraktet en gruppe golfentusiaster (?) og gjorde meg mine refleksjoner. Alle hjelperne hadde gule trøyer. De bar køllene (om det heter køller på golfspråket; jeg synes jeg erindrer at noen snakker om ”jern” også). Når det var behov for en spesiell kølle, strakte spilleren bare ut armen, så det ut til. Køllen (eller ”jernet) ble levert ekspeditt. Ingen av spillerne bøyde seg ned for å ta opp ballen. Hjelperen var øyeblikkelig på pletten, tok opp ballen og satte ned et lite merke.

Ingen ting så ut til å ha endret seg siden 60-tallet.

Best å holde seg langt unna for å unngå smittefaren! Tenk om jeg syntes spillet var morsomt? For en katastrofe det ville være?