Det som har skjedd, og det som ikke har skjedd, er verdt å legge seg på minnet. Stefaren soner nå en fengselsstraff, men påtalemyndigheten vegret seg i lang tid for å ta opp saken. Det var riksadvokaten som måtte gi statsadvokaten i Vestfold et spark bak. INGEN, ABSOLUTT INGEN, som har vært i berøring med det som skjedde (bortsett fra stefaren), har på noen måte blitt stilt til ansvar for det de ikke gjorde. Det gjelder politiet i Vestfold, sykehuset i Vestfold, ansatte på Kodal skole, barnevernet med flere. ”Jeg tenker nok du skjønner det sjøl”, får derfor en vond dobbeltbetydning.
For oss vanlige dødelige er det derimot straffbart å unnlate å gjøre noe dersom vi ser et menneske som er skadet, enten det er i en trafikkulykke eller på annet vis. Men, ”jeg tenker nok du skjønner det sjøl”. Jeg mener hvorfor ingen er blitt stilt til ansvar (bortsett fra i en krass rapport som vel er glemt av de fleste).
”Den 18. September 1996 blir det født en liten gutt. Alt er bra, han har en mamma og en pappa som elsker ham, samt besteforeldre og andre nære familiemedlemmer i sin umiddelbare nærhet. Han får navnet Christoffer Kihle Gjerstad. Som barn flest elsker han besteforeldrene som bor i nabohuset. Livet fortoner seg som en lett lek når han får tilbringe timer sammen med bestefaren, enten i skogen, eller ved siden av den trygge ryggen hans når de kjører traktor på tunet. På kjøkkenet står bestemor og baker kaker og skaper denne gode relasjonen som bare bestemødre kan. Tross alt dette begynner livet til Christoffer å slå sprekker. Han klarer ikke helt å beherske sinnet sitt og snart blir det problemer i barnehagen. Foreldrene går fra hverandre og dagene forandrer seg for den unge gutten. Moren får seg ny kjæreste, og den nye ”farsfiguren” flytter ganske så umiddelbart inn hos Christoffer og moren.
Etter hvert får Christoffer diagnosen ADHD pga sin viltre oppførsel, og han opplever sterke tilpassningsproblemer. Kanskje er det nettopp denne diagnosen som sakte, men sikkert fører gutten mot en avgrunn som er vanskelig å fatte? Slagskader, gråt og raserianfall, sykdommen besvarer alle spørsmålene rundt oppførselen til barnet. Moren og stefaren fortviler over nattesøvnen hans, og legene foreskriver stadig sterkere medisiner. Blåmerkene blir mange og vonde, men ingen leser mellom linjene når de spør Christoffer om hvordan han har skadet seg. Husker ikke, svarer gutten, og ingen voksne spør noe mer. Besteforeldrene tenker sitt, men så er det denne lille tvilen som holder dem tilbake. Tvilen som hele tiden hvisket dem i ørene: De er faktisk ikke sikre på at noen skader gutten. Og hvem kan egentlig orke å skade et lite barn?
Så en dag våkner ikke Christoffer. Kroppen hans er full av blåmerker og sår. Skader som verken skole, SFO, leger eller annet helsepersonell har oppdaget. Ingen, ikke selv den nærmeste familien til gutten har oppdaget alle grusomhetene som det lille mennesket har vært utsatt for.
Boken om Christoffer er vond lesning, og historien berører leseren fra første linje, ja kanskje til og med helt fra første ord. Forfatteren skriver lett og presist. Han tar også inn elementer fra eget liv, noe som etter min mening gjør fortellerstemmen mer levende og ekte. Jon Gangdal viser sine lesere at han selv har kjent sorgen rett på kroppen mens han skrev denne boken. Det slår meg at han må være ufattelig sterk som klarer å fullføre en slik beretning. For boken er grusom i all sin ærlighet. Ingen detaljer blir tilbakeholdt for leseren, og den vonde sannheten kommer sakte, men sikkert for en dag. Forfatteren stiller spørsmål ved en rekke ting og vinkler boken på en spennende måte. Hvor var skolen? Hvor var legene som medisinerte gutten, de ansvarlige for ADHD oppfølgingen? Hvor var de voksne som egentlig skulle passe på gutten? Forfatteren stiller også spørsmål ved rettssikkerheten til barn i dagens samfunn. Hvorfor reagerte ikke politiet umiddelbart når de fant en åtteåring grovt forslått i en seng dekket av oppkast?
Boken er langt på vei basert på notater som bestemoren til Christoffer har skrevet (formidlet videre av forfatteren), samt en rekke rapporter fra politi og helsepersonell. Skildringene er levende og konkrete, og noen ganger så vonde at man kjenner kvalmen i magen. Mange ganger måtte jeg legge fra meg boken rett og slett fordi den til tider er veldig sterk. Saken vakte stor oppmerksomhet i media (2005), og bestemoren kjemper fremdeles en hard kamp for Christoffers rettferdighet. Dette er en bok som alle burde lese. Den sjokkerer med sine vonde ord og kraftige skildringer, men den gir deg en tankevekker som du sent vil glemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar