922. Historien om Hjalte Hjertemusling
- I kveld må vi ta en tur til Hoøya igjen, sa fru Fantasia og tok frem posen med stjernestøv.
- Hvorfor det, spurte M.
- Det er nemlig en vi har glemt å snakke med der ute, sa feen, - og det er Hjalte Hjertemusling.
- Grunnen til at jeg har glemt ham, er at han stort sett ligger gjemt nede i sanden på grunt vann. Det er bare de døde, hvite skallene vi ser rett som det er.
- Hvorfor heter han Hjertemusling? De skjellene jeg har sett, ligner ikke på hjerter i det hele tatt.
- Vi drar til Hoøya nå, så skal du få se.
Litt etter stod M og feen på stranda. Fjo Fjære var på sitt laveste.
- Der har vi ham, sa feen. – Nå skal jeg ta ham opp slik at du kan se.
- Sannelig ser han akkurat ut som et hjerte, utbrøt M.
- Kan dere sette meg ned, hørtes en svak stemme. – Jeg trives best litt nede i sanden.
- Først må du fortelle litt om deg selv og hva du har opplevd, sa M.
- Hva skal jeg egentlig si, sa Hjalte med lav stemme. – Det er ikke så mye som skjer når jeg ligger nede i sanden. Ikke ser jeg noe særlig heller. Ja, jeg ser faktisk ikke noe i det hele tatt, men det bryr jeg meg lite om. Det er bestandig noe spiselig som kommer drivende der jeg ligger, så jeg lider ingen nød.
- Hvorfor ser jeg aldri deg og de andre hjertemuslingene når jeg vasser inne på grunna?
- Det er nok fordi du ikke vet hva du skal se etter. Jeg har bare to små ånderør som stikker opp av sanden. De er ikke så lette å se, men de er der.
- Blir det ikke fort kjedelig å ligge stille på bunnen hele tiden?
- Kjedelig? Da vet du ikke hva du snakker om. Alt som rører seg i sjøen, er nede på bunnen rett som det er. Og vet du hvorfor? Grunnen er at vi hjerteskjell forteller eventyr for dem som vil høre på oss. Du vil skjønne hvorfor når du blir større. Vi hjerteskjell forteller eventyr om kjærlighet. Du har sikkert hørt mange eventyr om Askeladden eller fattiggutten som vant prinsessen og halve kongeriket? Alle de eventyrene er det oss hjerteskjell som forteller om og om igjen. Ingen blir trette av å høre dem. Noen ganger blir vi slitne av å prate, men vi hjerteskjell gir oss ikke. Vi holder på så lenge vi lever. Vi er helt annerledes enn Østen Østers. Han er jo stum som en østers.
- Det er han slettes ikke, sa M. – Jeg har snakket med Østen selv. Han hadde veldig mye å fortelle om den gangen jeg hjalp ham med å bli kvitt en perle som hadde plaget ham i lang tid.
- Du skulle vel aldri ha en perle inne i deg, du også?
- Nei, vi hjertemuslinger driver ikke med slikt. Ikke har vi tid heller. Det er alt for mange eventyr som skal fortelles. Jeg vet ikke hvor mange historier jeg har på lager, men det er helt sikkert minst tusen. Men nå kjenner jeg at jeg må hvile litt. Hvis du er snill, graver du meg ned i sanden.
- Og jeg må visst tilbake til senga, for nå er det sovetid, sa M.
Hjirt, hjart, hjute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar