En hjertesak - kapittel 27

Kapittel 27

Hvis paradis var et sted med vakre mennesker, sol, varme, en sandstrand med utoverhengende palmer, fisk i alle regnbuens farger, var Ko Singtoh ikke langt unna paradis. Kanskje nettopp derfor hadde Albriktsen en følelse av uvirkelighet. Han satt ansikt til ansikt med Noi ved et bord på en uterestaurant. Blikket gikk forbi henne, utover havet.

”Jeg har bestemt meg,” hadde hun sagt. ”Jeg har bestemt meg for å snakke med Su og Li. De arbeider i Hua Hin. De går med menn for å hjelpe familiene hjemme. I Thailand er det bare små penger. I utlandet håper de på å tjene store penger. Det er en kvinne i Hua Hin som kan hjelpe dem. Kanskje hun kan hjelpe meg også?”

Hva skulle han si til det? ”Jaså. Har du tenkt å reise til utlandet?” hadde han sagt. ”Og du tror at Su og Li vet hva de gjør hvis de reiser?”

De satt på hver sin side av et lite rundt bord, men avstanden mellom dem kjentes uendelig, syntes Noi. Inne i seg følte hun at Su og Li tok en stor sjanse hvis de forlot Thailand, men kunne hun innrømme det? Kanskje for seg selv, men ikke for andre. Blikket hennes falt på baren bak Albriktsen hvor flasker i ulike farger og størrelser stod stilt opp i hyllene. Hun åpnet munnen og sa: ”De vet i hvert fall at det ikke er noe liv som venter dem i Thailand om de fortsetter med det de holder på med. Det er det samme med meg. Hvor mange baht har jeg tjent på å arbeide i bar den tiden jeg har vært her? Ingen. Jeg kan ikke komme tilbake til Nong Yai med ingen ting. Kan jeg vel?” Hun kjente en stor tomhet fylle seg innenfra. Den bare vokste og vokste til den fylte henne ut helt ut i huden.

”Nei,” sa Albriktsen. ”det kan du ikke.” Kan jeg hjelpe henne, tenkte han. Selvsagt kan jeg det, men vil ikke det være for dumt? Hva vil hun tro om meg? At jeg kjøper henne, men egentlig ikke er interessert i annet enn å lette min egen samvittighet? ”Jeg liker deg,” sa han. ”Jeg liker deg svært godt. Mer enn jeg kan si.”

Noi rødmet lett. ”Jeg liker deg, jeg og. Det vet du. Kanskje vi skal snakke om noe annet? Den hjerteoperasjonen som du venter på. Er det noe nytt?”

Han rystet på hodet. ”Ikke ennå. Men det er mulig jeg hører noe om ikke så lenge. Da reiser jeg.”

Hun prøvde å smile. ”Kanskje jeg kommer til Amerika før deg?”

”Hvis jeg ikke velger bort å få et nytt hjerte. Jeg har tenkt på det. Lenge. Hvordan vil jeg klare å ha hjertet til et annet menneske i kroppen min? Jeg vet jo at alle tanker og følelser kommer fra hjernen. Iallfall tror jeg at jeg vet det. Men hvordan kan jeg være sikker? Kanskje det blir helt uutholdelig å kjenne hjertet til en annen banke i brystet mitt?”

”Du tenker for mye. Hvorfor gjør du det? Du lever. Er ikke det nok? Om du får et nytt hjerte, vil du leve lenger. Du bør være fornøyd med det. Tenker du over hvem som eier det hjertet du har i brystet nå? Det er ditt fordi du har det inne i kroppen. Får du et nytt hjerte, er det også ditt. Det er det du må tenke. Dessuten liker jeg deg best når du er slik du er nå. Levende.”

Igjen gled blikket hans utover havet. For noen minutter siden var det sølvfarget. Nå begynte speilet der ute å bli gyllent.

”Skal vi?” Ansiktet hans hadde fått en friskere farge. Han reiste seg og tok henne i hånden.

”Vil du?” spurte hun. Han sa ikke noe. Lot henne bare gå foran seg mot vannkanten. Hun beveget seg som en gaselle. Så omsluttet vannet dem, og de svømte utover mot solnedgangen.

En hjertesak - kapittel 26

Kapittel 26

Varmen i Hua Hin hadde oppmuntret til late dager på stranden. Arge og Dona Maria passet på å være tidlig ute for å finne skygge under en av de få kokospalmene som vokste nedenfor Sofitel. Til venstre et stykke ute på havet lå noen grå marinefartøyer. Av og til ble de oppslukt av disen. En håndfull eldre damer i blå skjorter patruljerte stranden og tilbød thaimassasje. Ellers passerte noen strandselgere av og til. Ved lunsjtid trakk Arge og Dona Maria seg tilbake til Sofitel. Hvis de ikke tilbrakte ettermiddagen på stranden, tok de seg kanskje en tur for å se seg om i byen. Sent på ettermiddagen hendte det at de spaserte opp mot høydene ovenfor Hua Hin. Om de ikke spiste middag på Sofitel, kunne det hende at de besøkte nattmarkedet hvor det myldret av turister og thailendere.

En kveld før de skulle gå ut, ringte Herbjørn Bø. ”Står til?” spurte han. Arge måtte innrømme at han kunne ikke bedre ha det: Solen var het, badevannet varmt, ølet kaldt og hotellet var helt topp.

”Du får hilse de gamle kollegene i Oslo og si at akkurat nå skal det mye til for at jeg savner dem. Hvordan har du det?”

”Det er ikke så galt her heller. Etter jobben i ettermiddag skal Sidsel Sagdahl og jeg ut en tur i båten. Været har vært fint i det siste, og hun har ofte vært med meg ut på sjøen. Mer får du ikke vite om den saken.” Arge hørte at han ble knapp i stemmen og valgte ikke å spørre mer.

”Er det noe nytt om kineserne. De som stakk av fra Wuhan med alle hemmelighetene?” spurte han. ”Jeg håper du har noe å fortelle, for blir det flere uker til uten at noe skjer her nede, kan jeg komme til å gå i frø.”

”Det er derfor jeg ringer,” sa Bø. ”Li Cheng og Wei Ling, som de heter, har vært noen dager i USA. Mens de var der, besøkte kinesiske agenter leiligheten deres i Chinatown i Bangkok uten å finne noe. På et eller annet vis må de to ha oppdaget at noen har sporet dem opp. Nå er de iallfall forsvunnet, og vi vet ikke hvor de er. Det vi imidlertid vet, er at mange enslige thaikvinner har reist fra Don Muang den siste tiden med destinasjon ulike byer i USA. Jeg vet ikke hvordan, men kinesisk politi har fått innpass hos politiet i Thailand slik at de har løpende tilgang til passasjerlistene fra Don Muang. Men der stopper det. Vi har ingen muligheter til å sjekke hva kvinnene gjør når de ankommer Amerika.”

”Og hva ønsker du at jeg skal gjøre?”

”Du har jo funnet frem til Preben Albriktsen. Var det ikke slik at han var sammen med en thaikvinne som hadde planer om å reise til USA? Det vi tenkte her i Norge, var at du kunne slå følge med dem når de reiser. I mellomtiden kan du vel egentlig gjøre hva du vil. Du har jo dette kredittkortet som du fikk fra kineserne. Om du vil, kan du jo fortsette med å ha gode dager enda en tid.”

”Det skal vi nok greie,” sa Arge. ”Men det som jeg ikke helt forstår, er hvordan jeg skal klare å stanse virksomheten til Li Cheng når jeg ikke har noen politimyndighet i USA og heller ikke har mulighet til å gå ut til offentligheten med det jeg vet. Jeg kan ikke skjønne at vi kan vinne frem uten å løse dette dilemmaet?”

”Vi kommer neppe mye lenger med dette akkurat nå,” mente Herbjørn Bø. ”Vi får stole på at ting går seg til, og at vi finner løsningene når vi trenger dem. Var jeg deg, ville jeg drøfte dette med Dona Maria. Kanskje hun kan se noen muligheter. Iallfall, er det noe nytt her, skal jeg kontakte deg igjen. Ha det bra.”

Det klikket i telefonen, og Arge stod litt betuttet tilbake. Dona Maria kom ut fra badet, men stoppet opp og stirret på ham. ”Er det noe? Det er ikke ofte jeg ser deg så forvirret. Har det skjedd noe?”

”Jo, det kan jeg love deg. Og Herbjørn Bø sa at du kunne nok ordne opp i flokene. Hva han nå kunne mene med det.”

”Du vil at jeg skal rydde opp i hodet ditt? Det burde være en enkel sak. Har jeg ikke gjort det før? Dersom du legger hodet i fanget mitt og forteller meg hva som er problemet, så skal vi se om ikke jeg kan løse det.”

Arge fortalte mens han lå og hvilte. Dona Maria tenkte seg om noen sekunder før hun åpnet munnen.

”Men dette er jo enkelt,” sa hun. ”Av og til synes jeg du burde høre mer på hva Herbjørn Bø har å si. Noen ganger uttrykker han seg klart som krystall. Han legger ordene rett i munnen min. Vi venter. Når Albriktsen reiser, følger du etter ham. Når Noi setter seg på flyet, hvis hun skal til USA, blir jeg med henne. Så finner vi de løsningene vi trenger. Hva annet kan vi gjøre? Noen ganger lurer jeg på hvorfor menn ikke kan finne ut av de enkleste ting. De skal alltid gjøre ting så vanskelige.”

”Men en ting greier jeg,” sa han og begynte å fikle med knappene i blusen hennes. ”Det skal du slippe å lure på.” Så slukket han lyset i nattbordlampen.

Dona Maria sov fremdeles. Han fikk lyst til å vekke henne, men lot være. Her lå han i en luksusseng på et luksushotell ved siden av en kvinne som hadde levd i luksus hele sitt liv. Like naken som da han kom til verden lå han her. Han lot pekefingeren følge de myke linjene til kroppen ved siden.

Noi. Tankene hans streifet Noi. Dona Maria hadde fortalt om henne. Det livet hun levde. Den store såmannen spredte såkornet ut over marken. Noe falt på stengrunn og tørket ut. Noe falt i god jord og ga mange fold. Hva om Noi dro til California for å sikre fremtiden til familien hjemme i Nong Yai. Hva om ting gikk galt, og han visste hva som ville skje. Men han greide ikke å stoppe det. Hvilket ansvar hadde han da? Hadde han rett til å ofre livet til et menneske for å redde andre? Nei. Ingen hadde en slik rett. Noi kunne ofre sitt liv for å redde andres, men det måtte være hennes eget valg. Ingen hadde rett til å oppløfte seg til herre over andres liv, selv ikke konger og presidenter.

Han måtte ha glidd inn i en døs igjen. Men så levende de var, Dona Maria og Noi, der de hvitkledde gled over lysegrønne rismarker uten å berøre vannet. Vinden lekte med de hvite, løse kjolene. Tiden var ikke, bare vinden og bevegelsen. Han visste ikke hvor han selv var. Visste bare at han var lykkelig. Så begynte det å regne.

Han åpnet øynene. Rismarkene var borte. Dona Maria stod i dusjen. Han la seg ned igjen. Prøvde å gjenerobre drømmen, men det var for sent. Lyden av vannet i dusjen som traff det flislagte gulvet fylte ørene.

En hjertesak - kapittel 25

Kapittel 25

Tilbake på Bel Air la Wei Ling  merke til at Li Cheng var i bedre humør. Han skrudde på TV-en, men satte seg ikke ned for å se på. I stedet tok han en cola i minibaren og satte seg med ryggen til skjermen.

”Skal jeg slå av TV-en?” spurte Wei Ling.

”Nei, bare la den stå på. Jeg trenger litt bakgrunnsstøy for å ordne tankene,” sa han.

”Hvilke tanker?” undret Wei Ling.

”Du kan jo gjette?”

”Det må ha med møtet å gjøre, og da er det sikkert noe med penger, er det ikke?”

Li Cheng rystet på hodet. ”Du tenker som en kineser. De er bare opptatt av penger, penger, penger. Og så om risbollen er full. Slik har det vært til alle tider. Bare risbollen inneholder så mye at man ikke er sulten ved kveldstid, kan det være det samme hvem som er keiser eller partileder. Nei, det er ikke det.”

”Men du har fått humøret opp, har du ikke? Det kan jeg da se?” Wei Ling begynte å bli påståelig.

”Av og til ser du det du vil se. Nei, jeg har fått noe å tenke på. Det er saken. Kanskje du la merke til det, du også? Mens vi satt og snakket sammen, du og jeg, Mendoza, Esdaile og Lewis. Plutselig forstod jeg. Det vi er med på er farlig. Veldig farlig. Vi satt der rundt bordet som rovdyr samlet omkring byttet. Alle voktet på hverandre. Ingen ville gi slipp på byttet uten kamp. Da var det jeg kastet ut et kjøttstykke til de andre. 50 prosent til Mendoza og 30 prosent til legene. Av nettoinntektene. De godtok forslaget med en vesentlig endring. Esdaile fikk gjennom at vi skulle dele på bruttoinntektene. Men jeg tror at 20 prosent til oss muligens er for mye.”

”Hvorfor det? Jeg mener: Det er jo vi som er kilden til inntekten til de andre. Dessuten var jo både Mendoza og legene fornøyd. Var de ikke?” Wei Ling så uforstående ut.

”Det stemmer. Men det var der og da. Jeg vet at legene tok en større del av fortjenesten før, da de fikk de utopererte organene direkte fra Kina. Til gjengjeld var kvaliteten mer usikker, og det var et forholdsvis stort svinn. Den gangen splittet legene og Kina pengene i to. Nå er det annerledes. Likevel tror jeg legene er fornøyd. De kommer ikke til å være noe problem.”

Wei Ling skjønte fremdeles ikke helt. ”Hva er det da som er problemet?”

”La du ikke merke til hvordan Mendoza våknet da jeg kom inn på muligheten for å bruke kinesiske donorer?”

Wei Ling rystet på hodet.

”Men det gjorde jeg! Først tenkte han seg om litt om. Så begynte han å snakke om menneskesmugling. Det ville forundre meg om han ikke gjør seg sine tanker. Mendoza er dreven og hensynsløs. Det kan du se på mannen. Han ligner en tiger når han beveger seg. Han vet at et samarbeid med oss kan være usikkert. Dersom han kunne samarbeide med folk i posisjoner i Kina, ville han være langt tryggere. Den langsiktige fortjenesten ville være langt tryggere da. Om Mendoza ikke foreslår det selv, tror jeg vi skal si det neste gang vi treffes. Han bør få 60 prosent av bruttoinntektene. Så får vi håpe at det kan stoppe tankene hans.”

”Du forundrer meg.” Wei Ling slo ut med armene. ”Når du blir oppslukt av menneskeskjebner, er du myk som leire. Når du tenker taktisk og strategisk, er du skarp som et barberblad. Jeg blir nesten skremt av å høre på deg.”

”Kanskje det er legegjerningen som har gjort meg slik. Som lege må man ha omtanke og medfølelse. Men så må det handling til. Ikke sant?”

Hun nikket.

Li Cheng trakk et lite hefte opp fra jakkelommen. ”Her er flybilletter tilbake til Bangkok. Vi må være på flyplassen om en time. Det er mye å gjøre skal vi få sving på sakene i Thailand.”

Han la koffertene på dobbeltsengen og begynte å ta ut av garderobeskapet.

Flyet var i rute. Reisen tok sin tid, men de landet ti minutter før forventet ankomst på Don Muang. En time senere var de hjemme i leiligheten i Soi 16. De var søvnige etter den lange reisen og satte pris på at de bodde litt unna travelheten i Thanon Yaowarat.

Det var Wei Ling som låste opp inngangsdøren og gikk først inn i leiligheten. Hun skulle til å henge fra seg draktjakken i garderoben da hun ble stående og snuse ut i luften. ”Kjenner du det samme som jeg?” spurte hun.

Li Cheng var ikke helt med. ”Hva mener du? Om jeg kjenner noe?” Han så på henne og begynte å snu på hodet. ”Jo, kanskje? Det lukter et eller annet. Er det hvitløk, en anelse hvitløk? Du mener det kan ha vært noen her mens vi var bortreist?”

”Jeg er helt sikker på at vi ikke har noe hvitløk liggende ute på kjøkkenet.” Wei Ling gikk til kjøkkenet. ”Nei, her er lukten svakere.” Hun flyttet seg til arbeidsrommet. Men her er den helt tydelig noe kraftigere. Kjenner du?” Li Cheng ble usikker. Det var absolutt en umiskjennelig eim av hvitløk i rommet. Kunne noen ha fiklet med de bærbare PC-ene som stod på skrivebordet? Han tenkte seg om. Prøvde å se for seg hvordan han hadde forlatt skrivebordet. Han hadde en rutine fra den gangen han arbeidet i Kina med hemmelig materiale. Da la han ut feller som knapt var synlige om man ikke visste om dem. Hadde han papirbunker liggende, var han nøye med å legge dem i sirlige hauger. Det andre arket ovenfra trakk han et par millimeter ut i øvre høyre hjørne av bunken slik at det knapt var synlig. Når han lukket den bærbare PC-en han brukte i Wuhan, pleide han å lime fast et hårstrå slik at han kunne se om noen hadde forsøkt å bruke den. Akkurat dette hadde han vært nøye med å gjøre før de reiste til Los Angeles.

Hårstråene hadde røket. På begge PC-ene. Det var ikke til å ta feil av. Men de var iallfall ikke stjålet. Altså var det noen som hadde interesse av å skjule at de hadde vært inne i leiligheten. Han tilkalte Wei Ling som nå romsterte i skapene på kjøkkenet.

”Noen har fiklet med de bærbare PC-ene på skrivebordet her. Det er ikke lett å komme utenom passordene. Jeg skal sjekke i loggen om noen har kommet inn og tatt en titt på filene. Dersom det er tilfelle, vet jeg ikke hva vi bør gjøre.” Li Cheng klikket raskt gjennom filene som var åpnet sist. Ingen av dem var datert etter at de hadde reist til Los Angeles. Han sjekket raskt loggen for Internett. Heller ikke der var det tegn til aktivitet de siste dagene. Hvis det ikke var erfarne folk som hadde vært på ferde. Da kunne de ha slettet sporene sine.

”Det var endelig bra!” Han pustet lettet ut. Da har vi trolig ingen alvorlige bekymringer. ”Har du funnet ut om det er noe som er stjålet?”

Wei Ling ristet på hodet. ”Nå har jeg gått gjennom det som er av skap og skuffer, og jeg tror alt er som det var da vi reiste. Men det henger et tau fra soveromsvinduet. Innbruddstyven må ha kommet seg unna der. Kanskje han hørte oss da vi kom opp trappen?

”Det tviler jeg på. Hadde tyven nettopp vært her, ville jeg kjent at PC-en var varm. Det var den ikke. Sannsynligvis har han gitt opp når han ikke kom seg inn uten passord.” Li Cheng så bekymret ut. ”Dette er ingen vanlig innbruddstyv. Det må være noen i Kina som vet hvor vi er. De vil stoppe oss, men de vil gjøre det på en diskret måte. Jeg tror ikke vi har annet å gjøre enn å komme oss bort. Og det så fort som mulig.”

”Da må vi komme oss vekk fra Chinatown. Når noen har funnet frem til oss i menneskemylderet her, greier de helt sikkert å finne oss en gang til om vi blir.” Wei Ling åpnet kofferten, begynte å ta ut skittentøy og fylle kofferten på nytt. ”Vi må bare pakke og komme oss vekk med en gang. Vi tar inn på et hotell og så avtaler vi hva vi gjør der. For alt vi vet, kan dette stedet være avlyttet. Jeg ringer etter en drosje med en gang.”

Fem minutter senere passerte de gjennom den hemmelige utgangen og gikk inn i drosjen som ventet. De tok for annen gang inn på Krung Kasem Srikung Hotel på Thanon Krung Kasem like ved Hualamphong. De fikk et rom i femte etasje med utsikt over kanalen på den andre siden av gaten. Rommet var enkelt, men de trengte ikke noe mer for bare en natt.

Etter en rask dusj la de seg på sengen. Stolene i rommet var ikke særlig bekvemme å sitte på. ”I morgen må vi komme oss videre. Jeg tror det beste for oss vil være å reise til et sted hvor vi kan komme i kontakt med folk som kan hjelpe oss. Kanskje Pattaya er stedet?” Wei Ling strakte ut hånden. Berørte hans hånd.

”Pattaya?” Li Cheng smakte på ordet. ”Pattaya? Ja, hvorfor ikke?” Han reiste seg opp i sengen. ”I morgen kveld er vi i Pattaya!”

Litt etter stod de i den trange heisen på vei ned til første etasje. De så seg om nede i resepsjonen i tilfelle noen la merke til dem. Så gikk de ut på Thanon Krung Kasem.