I dag var jeg klar til å starte før 7 på morgenen. Det var mye dugg i gresset, så Murphy’s lov slo til med to bomstarter slik at skjermen ble ganske våt. Selv ble jeg våt av svette. Det tredje startforsøket gikk greit.
Jeg hadde lagt første vendepunkt ved soi 10 helt inne ved jungelkanten. Jeg tenkte også jeg skulle følge veien det stykket hvor den er helt rett og det ikke er noen trær på siden. Her er det mulig å lande. Jeg lå omtrent hundre meter over bakken på dette strekket, men ga mer gass og klatret på vei til jungelkanten.
Andre vendepunkt var Nong Yai. Omtrent en kilometer fra soi 10 begynte motoren å trekke noe dårlig, merket jeg. Jeg ga forsiktig mer gass, men motoren svarte ikke. Tvert imot så stoppet den. Jeg forsøkte noen ganger å starte, men det gikk ikke. Forsøkene var muligens noe halvhjertede, for jeg var mer opptatt av å finne et greit sted å lande.
Høyden var tre hundre meter omtrent over bakken, bakkefarten var over 50 km medvinds, og jeg sank med over to meter i sekundet. Jeg gjorde meg derfor klar til å lande på veien. Jeg lå på motvindslegget og siktet meg inn på veien. Da alt var klart for snarlig landing omtrent hundre meter over veien, prøvde jeg å starte igjen. Denne gangen gikk det greit. Jeg sirklet litt over landingsområdet for å vinne høyde før jeg dro videre mot Nong Yai.
Lærdommen for meg av dette er at det er fornuftig å fly med paramotor som om motoren ikke er der. Man bør bestandig ha en landingsmulighet. Har man god høyde, har man tid til å områ seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar