292. Historien om Rita Rips
-
Jeg syntes jeg måtte ta med en klase modne rips
dag jeg gikk forbi ripsbuskene i hagen, sa fru Fantasia da hun kom inn til M.
-
Så fine de er, svarte M. – Men hva er den lille
svarte prikken i enden?
-
Det er resten av blomsten som var der tidlig i
vår. Nå er det sensommer og Rita Rips rødmer av glede fordi Solfrid Sol og
Sølvi Sønnavind har kjælt med henne i hele sommer.
De hørte et lite POFF! Jammen var det ikke et lite rødt bær
som sprakk.
-
Nei, nei, nei, hørte de noen som sa. – Det er
ingen grunn til å bli sur og sprekke selv om det nettopp har regnet.
Det var Rita Rips.
-
Hei, er det dere, sa Rita.
-
Jeg bare henger her og er egentlig verken glad
eller sur. Forresten, kanskje er jeg litt sur, men det er bare på smaken. Enten
vi vil eller ikke, så blir vi røde når det lir på, men det jeg liker aller
best, er å springe ut om våren.
-
Jeg og Sonni Solbær har en konkurranse hver vår
om hvem som springer først ut. Nesten bestandig er det jeg som vinner.
-
Hvorfor Sonni somler slik vet jeg ikke. Noen
ganger kaller jeg ham for Sonni Somlebær, men det liker han ikke.
-
Det er mobbing, sier han. – Det er bare slik at
vi er litt forskjellige. Du liker å være rips. Jeg liker å være solbær.
-
Javel, sier jeg og ber om unnskyldning. – Jeg
skal aldri si det mer.
-
Likevel titter jeg rett som det er bort på
busken hvor Sonni Solbær holder til. Det kan bli litt slitsomt med alle
insektene som besøker meg før han springer ut. Klart det er hyggelig med besøk,
men noen ganger blir det for mye av det gode. Jeg gir de flygende fantene
nektar og litt pollen, men de bare prater og prater og jeg får aldri sagt noe
før de har fløyet sin vei. Du kan selv høre på all summingen neste vår når jeg
har sprunget ut. Først når jeg er blitt kart, finner Sonni det for godt å
blomstre.
-
Ikke kan jeg fly min vei heller. Jeg henger bare
der på kvisten og kan ikke gjøre noen ting. Det er skjebnen når man er rips.
Man må ta det som skjer.
-
Den skumleste for oss i ripsfamilien er Grasken
Gråtrost.
-
Hele sommeren har han hoppet rundt på
gressplenen på jakt etter Markus Meitemark og andre godsaker som han har gitt til
ungene sine. Grasken holder til i et
lite grantre ikke langt fra meg. Det har vært et svare spetakkel hele sommeren
når han har kommet med mat til ungene. De skriker og krangler og mangler helt
fugleskikk. Gregers Gran har prøvd å protestere uten at det hjelper.
-
Det er når ungene flyr fra redet at det begynner
å bli skummelt. De vet ikke helt hvordan de skal finne mat på bakken, men meg
ser de der jeg henger rund og rød på busken min. Når de først får smaken på
rips, kan de rense ripsbusken min på få dager. Og så jeg som har lengtet etter
det søte liv sammen med sukker og vaniljesaus! Det er det som har holdt meg
oppe hele sommeren.
-
Når jeg blir så fin og rød på høsten, er det
fordi jeg drømmer om å svømme i deilig gul vaniljesaus. Kan det være et bedre
liv for oss som er rips? Jeg tror ikke det.
-
Til alt hell kom Gregersen hjem fra ferie og så
hva Grasken Gråtrost og familien hans holdt på i bærbuskene. Han fikk slengt en
stor bærnot over oss og dermed var vi berget.
Not, nat, nute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar