308. Historien om Kolbjørn Kokos
-
I kveld skal jeg fortelle om Kolbjørn Kokos, sa
fru Fantasia og trakk dyna litt til side før hun satte seg.
-
Han har jeg sett, sa M. - Han pleier å komme i
butikken før jul og ser ut som en kjempestor nøtt.
-
Det er slik han ser ut når han kommer i
butikkhyllene, sa feen, - men når han bor høyt oppe i kokospalmene, er han helt
annerledes. Da har han et tykt skall utenpå som han gjemmer seg inni.
-
Til å begynne med er han grønn. Det er først når
han har hengt i palmen en stund at han bestemmer seg for å skifte farge til
brun.
-
Noen vil nok si om Kolbjørn at han er litt
«tjukk i nøtta», men det bryr Kolbjørn seg ikke noe om.
-
Jeg er så god å spise at jeg er nødt til å ha
tykt skall. Hvordan skulle jeg ellers greid å henge der oppe i palmen når det
er så mange som er glad i meg?
-
Det er særlig en som er veldig glad i meg. Han
er faktisk helt gal etter meg. Han liker meg så godt at han klatrer helt opp i
palmene for å hilse på. Ikke noe galt i å hilse og si god dag, hadde han bare nøyd
seg med det, men det er ikke nok for Koko Kokosnøttkrabbe. Egentlig er han
ingen krabbe. Han er en eremittkreps som kan vokse seg kjempestor.
-
Når Koko får tak i en nøtt, vil han gjerne ha
den for seg selv, men rett som det er kommer andre krabber til og da blir det
slåssing. Jeg liker ikke slåssing. På noen øyer i Stillehavet er det så mange
kokosnøttkrabber at mange har begynt å feste metallplater rundt kokospalmene
slik at krabbene ikke kan klatre oppover stammen.
-
Akkurat det synes jeg er fint, for Koko
Kokosnøttkrabbe kan klype veldig kraftig. Når Koko blir voksen kan han veie mer
enn femten kilo. Bare kroppen kan være mer enn en meter lang. Når Koko ikke kan
spise kokosnøtter fordi han ikke kommer opp i palmene, må han finne mat andre
steder.
-
Det er ikke så nøye, mener Koko, bare det der
noe spiselig.
-
Når jeg henger høyt oppe i palmene, har jeg fin
utsikt. Helst liker jeg å bo nær sjøen. Da kan jeg følge med på alt som skjer
ute på sjøen. Er jeg heldig kommer det en båt og tar meg med til fremmede land.
I Norge har jeg vært mange ganger ved juletider. Noen ganger blir jeg hengt opp
ute slik at småfuglene kan spise av meg. Det liker jeg ikke noe særlig. Kaldt
er det å henge der ute, og Blit Blåmeis og Kjell Kjøttmeis hakker så det gjør
vondt.
-
Da vil jeg heller bli malt opp i småbiter og bli
til kokosmakroner og komme på julebordet etter at julegavene er delt ut. Der
inne er det deilig og varmt og jeg blir kjent med mange andre, som for eksempel
Kaftein Kaffe. Gregers Gran som står full av julepynt, pleier å fortelle om
livet i skogen i Norge.
-
Jeg har imidlertid funnet ut at jeg trives bedre
på en sydhavsøy med blått hav og hvit korallsand.
-
Hva skal jeg med snø når sanden der jeg bor er
like hvit og fin? Ikke kommer jeg til å lære å gå på ski heller. Nei, jeg sier
borte er bra, men hjemme er best.
Bist, bast, bute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar