448. Historien om Kirsten Kilo
- I kveld skal vi hilse på Kirsten Kilo, sa fru Fantasia da hun satte seg ned.
- Kirsten Kilo? Hvem er det?
M så ut som et spørsmålstegn.
- Vi får snakke med henne først, sa feen. - Her er hun.
- Jeg hentet henne fra et museum sammen med flere andre i familien. I dag er det ikke så mange som bruker vektlodd når de skal veie seg.
- Det stemmer det, sa Kirsten Kilo. – Det var min skjebne eller mitt lodd i livet å veie ting. Nå finnes det så mange slags vekter at jeg stort sett bare brukes til å kontrollere at vektene veier riktig.
- I gamle dager hadde jeg det virkelig travelt. Jeg ble flyttet hit og dit helt til nå for ikke lenge siden. Da kom jeg på museum. Der har jeg fine dager, selv om det blir litt kjedelig. Jeg må jo si det. Å ha ingen ting å gjøre er ikke morsomt.
- Derfor har jeg gjort en avtale med andre vekter om at jeg kan få være med når de veier. Barbro Badevekt er en av dem. Det er mange slags badevekter. Jeg liker best Barbro, for hun har skikkelige tall. Det er bare å stille seg på henne og stå helt rolig, så ser du hvor mange kilo du veier.
- Barbro har aldri forstått hvorfor hun skal ha Badevekt til etternavn. Hun har spurt meg flere ganger om det er fordi hun nesten bestandig står på badet eller om det er noe annet. Jeg kan ikke svare henne. Det er jeg lei for. Jeg skulle gjerne ha hjulpet Barbro, for jeg vet at hun tenker veldig mye på akkurat det. Det er akkurat det samme hvor du står. Kilo er kilo, forsøker jeg å si.
- Kilo er forresten et annet ord for tusen, sa Kirsten Kilo. – Egentlig heter jeg Kirsten Kilogram, men de fleste synes det er litt for vanskelig å si. Grim Gram er litt sur for det, men jeg mener nå han er så liten at det ikke er noe å bry seg om. Grim er selvsagt uenig i at ett gram fra eller til ikke spiller noen rolle. Da er det helt annerledes med kilo. Bare tenk at du har vært på fisketur og fått en fisk på bare ett gram. Den er så liten at du nesten ikke kan se den. En fisk på en kilo, derimot. Det er noe helt annet.
- Per Potet og jeg har snakket sammen om å bli veid eller ikke. Per syntes det hadde vært greiere med telling. Før han blir puttet i potetgryta for å bli kokt, hører han stadig vekk noen spørre hvor mange poteter spiser du til middag. Det er ingen som spør hvor mange kilo. Slik skulle det vært i butikkene også, mener Per. Jeg har forsøkt å si til ham at det er vanskelig å telle ham når han ligger i en pose sammen med mange andre poteter. Noen ganger har han heller ikke vasket seg.
- Om han da skal helles ut og telles i kassa i butikken, vil det bare bli søl. Likevel holder Per på sitt.
- Du får være fornøyd med at du blir tellet når du blir kokt, sier jeg. Du kan ikke få viljen din i ett og alt.
Tell, tull, tute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar