1001 godnatthistorier - 924. Historien om Strond Strandreke

 

924. Historien om Strond Strandreke

-          Det er mye rart som reker i flomålet, sa fru Fantasia og holdt frem et lite glass med vann. Der svømte et lite kryp omkring.

-          Hvem er det, spurte M.

-          Strond Strandreke heter han, og nå tror jeg vi skal ta turen til Paradisbukta og sette ham ut i vannet igjen. Han trives nok ikke godt i dette lille vannglasset.

-          Det skal være sikkert, sa Strond. – Jeg liker meg best der hvor det er mye ålegress å gjemme meg i.

 

-          Før så jeg ofte Ågot Ål i ålegresset, men nå har jeg ikke sett verken henne eller familien hennes på lange tider. Det er i grunnen bra, for da får jeg ha ålegressengene for meg selv. Ågot var ram til å forsyne seg av oss strandreker. Nå gleder jeg meg til sommeren. Det er en trivelig tid i ålegresset og fjæra.

-          Jeg liker også sommeren, sa M, men jeg kunne jo ønske at det var litt varmere i vannet.

-          Da synes jeg du burde få deg en våtdrakt slik som Dykkert Dykker har om sommeren. Da kan du være nesten så lenge du vil i vannet.

 

-          Når du har med deg fru Fantasia, kan sikkert hun ordne med det på flekken. Da kan vi to bade sammen. Det er så mye rart jeg har lyst til å vise deg. Våtdrakt og dykkemaske er alt du trenger. Og kanskje et par svømmeføtter.

-          Det fikser jeg sa feen.

Og vips så lå M og plasket inne på grunna i Paradisbukta.

-          Hvor har du gjort av deg, Strond? Jeg kan ikke se deg!

-          Jeg ligger her på sandbunnen og venter på deg.

 

-          Sannelig var det vanskelig å se deg.

-          Nå kan du bare legge deg ned og følge etter meg, sa Strond.

-          Der har vi jo Sander Sandflyndre. Han har jeg hilst på før.

-          La Sander ligge i fred. Han har gravd seg ned i sanden, og da liker han ikke å bli forstyrret. Vi hilser heller på Hogne Hummer. Han hører liksom til i familien.

-          Er Hogne Hummer i slekt med deg?

-          Ja, det er vel lett å se. Han har ben akkurat som meg og liker å krabbe på bunnen. Dessuten svømmer vi på akkurat samme måten. Akkurat som Hogne, slår jeg halen under meg og svømmer baklengs. Bare se hvordan jeg gjør det.

Dermed slo Strond med halen og forsvant inn i ålegresset.

-          Så flott, sa M. – Jeg skulle ønske at jeg også kunne svømme slik.

-          Du kunne nok kanskje lære det, men jeg tror ikke kroppen din er laget slik som kroppen min. Det er nok best at du bruker svømmeføttene. Det fine er at når jeg svømmer baklengs, kan jeg holde øye med deg. Slik var det når Ågot Ål ville ha tak i meg også. Jeg passet på at jeg så henne hele tiden. Hadde jeg svømt slik som deg, tror jeg ikke det ville gått bra. Men hvor har Hogne Hummer gjort av seg i dag? Han skulle vel aldri ha gått i en hummerteine sist høst?

-          Jeg har i grunnen ikke lyst til å håndhilse på Hogne. Han skal være veldig hard i klypa. Dessuten er det snart sengetid, og jeg synes det begynner å bli litt kaldt å bade.

Strind, strond, strute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

 

 

 

 

 

 

 

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 923. Historien om Tian Tiur

 

923. Historien om Tian Tiur

-          Nå er det vår og Tian Tiur holder på med leiken sin, sa fru Fantasia. – Vi skynder oss ut i skogen og hører hva han holder på med.

-          Jeg har hørt at Tian kan være litt skummel når han driver med den leiken sin. Han kan hoppe på både folk og dyr og vører ingen ting.

 

-          Tian Tiur liker ikke Jeger BomBom, og når det er vår i skogen, tror han noen ganger at alle som går på to bein, er nettopp Jeger BomBom. Akkurat nå mener jeg han har roet seg litt. Han skal være ferdig med tiurleiken og er opptatt av andre ting. Han holder til på Breimyra, og det er dit vi tar turen i kveld.

Og sannelig! Der stod Tian Tiur i all sin prakt.

-          Hei, sa M. – Er det deg som står her i kanten av myra.

-          Er så, kaklet Tian med kraftig stemme. – Jeg går her og spankulerer og passer på at andre storfugl ikke kommer ut på Breimyra. Denne myra er nemlig min, og det er jeg som eier skogen rundt omkring. Skikkelig blåbærskog med småbusker og kratt mange plasser. Ragna Røy og kyllingene hennes holder til her også, og noen må jo passe på. Jeg og familien min har holdt til her i lange tider.

-          Hvor lenge da, måtte M spørre.

-          Det er iallfall lenger enn manns minne. Jeg har hørt historier om den gangen Peter Christen Asbjørnsen vandret i skogen min. Peter Christen var en rar skrue. Av alle ting samlet han på eventyr. Det gjorde han sammen med Jørgen Moe. Den gangen var det både troll og huldrer i skogene nord for Oslo, har jeg hørt. Ikke nok med det. Det var både trolltiurer og trollharer og mange andre skumle dyr.

-          Nå må jeg spørre om en ting, sa feen. – Er det sant hva jeg har hørt at det var noen i tiurfamilien som var de første som fant opp titallsystemet?

-          Det kan nok stemme, sa Tian. – Når vi holder på med tiurleiken, er det viktig å kunne telle. Det lærte jeg av Gabriel Gammeltiur som lærte det av moren sin. Når hun skulle legge egg, var hun nøye på at det ikke ble mer enn ti. Hvis hun la et snes egg, ble det alt for mange kyllinger å passe på.

-          Hvor mange er et snes, spurte M.

-          Det er tjue, og da kan du tenke deg at det ble mange å holde styr på.  Noen mente at ti var for lite, og at det var greit med et dusin eller tolv egg, men moren til Gabriel syntes det var enklere med ti. Det hun ikke tenkte på, var at det ble mye enklere å regne med tall fra 0 til 9. Ikke alle var enige i det. Peter Christen Asbjørnsen syntes det var greit den gangen det var noe som het speciedalere. Speciedalerne var laget av sølv, og sølv kunne brukes til å skyte både troll og trollharer. En speciedaler var fem ort eller etthundre og tjue skilling på Asbjørnsens tid. Det var liksom mer eventyr den gangen man kunne ha daler og skilling på kistebunnen, mente Asbjørnsen. Likevel greide han ikke å stoppe Norges Bank som hørte på moren til Gabriel Gammeltiur og begynte med kroner og ører i 1875. Den gangen var det både ettøringer, toøringer, femøringer, tiøringer, tjuefemøringer og femtiøringer. Nå er alle sammen forsvunnet og det er bare kronestykker igjen.

-          Hadde Asbjørnsen fått bestemme, skulle Norges Bank fått bank da speciedalerne bare forsvant, avsluttet Tian Tiur.

Dill, dall, dute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

video 2022 march 26 paragliding from Khao Sadao to Sikhiu full movie

1001 godnatthistorier - 922. Historien om Hjalte Hjertemusling

 

922. Historien om Hjalte Hjertemusling

-          I kveld må vi ta en tur til Hoøya igjen, sa fru Fantasia og tok frem posen med stjernestøv.

-          Hvorfor det, spurte M.

-          Det er nemlig en vi har glemt å snakke med der ute, sa feen, - og det er Hjalte Hjertemusling.

 

-          Grunnen til at jeg har glemt ham, er at han stort sett ligger gjemt nede i sanden på grunt vann. Det er bare de døde, hvite skallene vi ser rett som det er.

-          Hvorfor heter han Hjertemusling? De skjellene jeg har sett, ligner ikke på hjerter i det hele tatt.

-          Vi drar til Hoøya nå, så skal du få se.

Litt etter stod M og feen på stranda. Fjo Fjære var på sitt laveste.

-          Der har vi ham, sa feen. – Nå skal jeg ta ham opp slik at du kan se.

 

-          Sannelig ser han akkurat ut som et hjerte, utbrøt M.

-          Kan dere sette meg ned, hørtes en svak stemme. – Jeg trives best litt nede i sanden.

-          Først må du fortelle litt om deg selv og hva du har opplevd, sa M.

-          Hva skal jeg egentlig si, sa Hjalte med lav stemme. – Det er ikke så mye som skjer når jeg ligger nede i sanden. Ikke ser jeg noe særlig heller. Ja, jeg ser faktisk ikke noe i det hele tatt, men det bryr jeg meg lite om. Det er bestandig noe spiselig som kommer drivende der jeg ligger, så jeg lider ingen nød.

-          Hvorfor ser jeg aldri deg og de andre hjertemuslingene når jeg vasser inne på grunna?

-          Det er nok fordi du ikke vet hva du skal se etter. Jeg har bare to små ånderør som stikker opp av sanden. De er ikke så lette å se, men de er der.

-          Blir det ikke fort kjedelig å ligge stille på bunnen hele tiden?

-          Kjedelig? Da vet du ikke hva du snakker om. Alt som rører seg i sjøen, er nede på bunnen rett som det er. Og vet du hvorfor? Grunnen er at vi hjerteskjell forteller eventyr for dem som vil høre på oss. Du vil skjønne hvorfor når du blir større. Vi hjerteskjell forteller eventyr om kjærlighet. Du har sikkert hørt mange eventyr om Askeladden eller fattiggutten som vant prinsessen og halve kongeriket? Alle de eventyrene er det oss hjerteskjell som forteller om og om igjen. Ingen blir trette av å høre dem. Noen ganger blir vi slitne av å prate, men vi hjerteskjell gir oss ikke. Vi holder på så lenge vi lever. Vi er helt annerledes enn Østen Østers. Han er jo stum som en østers.

-          Det er han slettes ikke, sa M. – Jeg har snakket med Østen selv. Han hadde veldig mye å fortelle om den gangen jeg hjalp ham med å bli kvitt en perle som hadde plaget ham i lang tid.

 

-          Du skulle vel aldri ha en perle inne i deg, du også?

-          Nei, vi hjertemuslinger driver ikke med slikt. Ikke har vi tid heller. Det er alt for mange eventyr som skal fortelles. Jeg vet ikke hvor mange historier jeg har på lager, men det er helt sikkert minst tusen. Men nå kjenner jeg at jeg må hvile litt. Hvis du er snill, graver du meg ned i sanden.

-          Og jeg må visst tilbake til senga, for nå er det sovetid, sa M.

Hjirt, hjart, hjute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?