918. Historien om Seihild Sei
- I kveld hadde jeg tenkt at vi tar turen ut til Hoøya, sa fru Fantasia og satte seg på stolen ved siden av senga til M.
- Er det ikke litt kaldt i vannet der for å ta kveldsbad? Det er jo høst og kald vind fra nord?
- Vi skal ikke bade, men hilse på Seihild Sei. Jeg har hørt at hun holder til der nå når det er blitt litt kjøligere i vannet.
- Da spør jeg om ikke Laban Seigmann vil være med. Det skulle ikke forundre meg om han er i familie med Seihild langt ute.
- Akkurat det tror jeg ikke selv om navnet ligner, men han kan gjerne bli med for det. Det blir vel litt kjedelig å ligge i godteriskålen helt til lørdag. Du kan jo spørre ham.
Det var ikke nei å høre fra Laban.
- Men jeg vil gjerne ha med meg noen seigdamer også. Jeg oppdaget først hvor trivelig det var da vi kom sammen i godteriskålen. I butikken lå vi jo i hver vår pose av en eller annen grunn.
- Da tar jeg like godt med hele godteriskålen, sa M.
Litt etter var de på Hoøya og gikk ut på brygga.
- Jeg har lyst til å kjenne hvor varmt det er i vannet, sa Laban. – Kan du sette meg på bryggekanten?
Det Laban ikke visste var at seigmenn var noe av det beste Seihild Sei visste. Han hadde ikke sittet der lenge før det hørtes et plask, og så var han borte vekk. Det ble skrik og spetakkel i godteriskålen. Seihild Sei stakk hodet opp av vannet og beroliget de som var igjen.
- Det er ikke noe å være redd for. Laban har det trygt og godt i munnen min. Jeg skal bare ta ham med på en tur til Straumen slik at han kan få sett seg om i verden.
- Kan jeg være med, spurte M.
- Ikke noe problem, men akkurat nå er du litt for stor.
- Det ordner jeg, sa feen og drysset litt stjernestøv over M.
Dermed bar det av gårde gjennom vannet. M holdt seg fast av alle krefter i ryggfinnen til Seihild.
- Du svømmer fort, stønnet M.
- Jeg gjør så, svarte Seihild. – vi sei er seige til å svømme.
Ikke lenge etter var de i Straumen hvor vannet var for utadgående.
- Det var bedre her før, sa Seihild. – Jeg husker godt den gangen da slakteriet slapp ut slakteavfall rett her. Da var det gode dager for oss sei. Vi vokste oss store og fete bare vi passet på ikke å bite på kroken til alle fiskerne som stod langsmed land. Ja, du kan se alle slukene som ligger rundt omkring på bunnen. Men der har vi sannelig en feit sild. Den vil jeg ha til kveldsmat.
Dermed slo hun med halen og glemte helt Laban Seigmann. Siden har ingen sett noe til ham.
- Hva gjorde du nå, ropte M.
- Jeg spiste bare en sild.
- Hva med Laban?
- Oj. Jeg glemte han var i munnen min. Spist er spist. Det er ikke noe å gjøre med det. Han smakte egentlig godt, Laban. Jeg kan godt tenke meg å spise flere seigmenn når vi kommer tilbake.
- Nei, sa M og var ordentlig sint. – Nok er nok! Og ikke er det lørdag heller.
Sill, sall, sallute så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar