919. Historien om Furst Fuglekonge
- I kveld har jeg med meg Furst Fuglekonge, sa fru Fantasia og holdt en bitteliten fugl i hånden da hun satte seg ved siden av M. - Furst er den minste fuglen i Norge.
- Hvorfor kalles han Fuglekonge da?
- Det er en gammel historie, svarte feen. – For over to tusen tre hundre år siden skrev Aristoteles fra det gamle Hellas om at fuglene hadde en konkurranse om hvem som skulle være kongen over alle fugler. Den som fløy høyest skulle bli konge. Til å begynne med så det ut til at ørnen skulle vinne, men så begynte den å bli sliten. Da var det en liten fugl som hadde gjemt seg i halefjærene til ørnen som kom frem og greide å fly enda høyere. Derfor fikk den tittelen fuglenes konge.
- Dermed fikk den den fine gule kronen på hodet som Furst Fuglekonge bærer den dag i dag.
- Så fint, sa M. – En ekte gullkrone.
- Ja, ikke sant, kvitret Furst.
- Nå er ikke kronen min av helt ekte gull. Det hadde blitt alt for tungt å bære på hodet, men gullfargen er iallfall ekte.
- Hva sier Ørnulf Ørn til at det er du som er fuglekongen, måtte M spørre.
- Jeg skjønner ikke helt hva han sier når han gir lyd fra seg, men det høres ut som ja når jeg spør ham.
- Men hvorom allting er, så har jeg lite å gjøre med Ørnulf. Det er til det beste, tror jeg, for Ørnulf er veldig stor og forferdelig farlig for oss som er mindre enn ham. Jeg har hørt han er litt misunnelig på alle de fuglene som har fått være med i godnatthistorier.
- Nei og nei, sa feen. – Sannelig har jeg glemt å fortelle om Ørnulf Ørn. Jeg må passe på å få ham med i en godnatthistorie før det er for sent. Da må jeg ikke glemme å nevne at mange kaller Ørnulf for kongeørn. At jeg skulle være så glemsk.
- Det er ikke lett å huske på alt, sa Furst. – Rett som det er når jeg finner masse insekter å spise, gjemmer jeg dem rundt omkring i trærne. Etterpå er jeg ikke kar om å huske hvor jeg puttet dem. Det er derfor jeg hopper rundt omkring i greiner og på trestammer. Jeg vet aldri hvor jeg kan finne mat. Det kan være litt av et strev sommerstid når Furstinne og jeg har ti sultne skrikerunger i redet som aldri får nok mat.
- Nå lurer jeg bare på en ting, sa M. – Når du er Fuglekonge, må vel Furstinne være Fugledronning?
- Det er en gammel historie om fugledronningen, svarte Furst.
- Den vil jeg gjerne høre, sa M.
- Det hadde seg slik at Kraksa Kråke satt på en gren med et stykke ost i nebbet. Reidar Rev fikk øye på henne og spekulerte på hvordan han skulle få tak i ostebiten. Reidar gikk under treet og sa «For en praktfull fugl jeg ser over meg. Jeg har aldri sett slik en vakker fugl. Fargene i fjærene glir så flott over i hverandre. Dersom bare stemmen hennes er like vakker, burde hun være fugledronning.»
- Kraksa ble så smigret at hun ville vise reven at hun kunne synge. Dermed åpnet hun nebbet. Da falt osten ned til Reidar Rev som snappet ostebiten og sa: «Kraftig stemme du har, men det er vett du mangler.»
- Når ikke Kraksa Kråke ble fugledronning, synes jeg sannelig at Furstinne skal ha Fugledronning til etternavn, mente M.
- Jeg skal se hva jeg kan gjøre med det, avsluttet feen.
Furst, farst, fute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar