1001 godnatthistorier - 45. Historien om Solrun Smørblomst

45. Historien om Solrun Smørblomst

Våren var en fin tid, syntes M. Gresset ble grønt. Trærne ble grønne. Alt ble grønt. I hagen til Gundersen sang Svend Svarttrost hver eneste kveld. Det var så vakkert å lytte til om kvelden når soveromsvinduet var åpent. En tåre rant nedover kinnet. Så vakkert var det.

Det var nesten forstyrrende da fru Fantasia begynte å snakke selv om M visste at feen ville komme i kveld også.

-          Jeg kjenner en som også liker å høre Svend Svarttrost. Det er Solrun Smørblomst. Helt fra Solrun står opp om morgenen og følger sola med øynene til den går ned, venter hun på at Svend skal åpne nebbet.

-          Solrun vokser i blomsterenga sammen med massevis av andre blomster, mange av dem i samme familie som Solrun. Solrun er forresten en engsoleie, bare for å nevne det. Holder du henne under haken, kan du se om du liker smør, sier folk. Hvis du får en lysende gul flekk under haken, liker du smør. Om det er sant, vet jeg ikke. Folk sier så mangt.

-          I den samme blomsterenga hvor Solrun Smørblomst bor, går det en stor flokk med kuer. Solrun er ikke redd for dem, for de spiser ikke henne. Enten du tror det eller ikke, så er Solrun giftig enda så søt hun ser ut.

-          En dag hendte det noe forferdelig skummelt i blomsterenga. Kuflokken gikk fredelig og gresset nede i bakken da det kom en paraglider flygende.

-          Jeg skal fortelle hva som hendte. Paraglideren kom flygende ned bakken og skremte vettet av kuflokken. De sprang og rautet i vilden sky så redde ble de. Hvordan det gikk med han som fløy, visste ikke Solrun, for det var nære på at hun ble trampet ned. Heldigvis gikk det bra.

-          Utover våren var det deilige dager i blomsterenga. Markus Meitemark kilte Solrun i røttene rett som det var slik at hun måtte le. Nede på bakken krøp biller og andre kryp. De fortalte nytt fra blomsterenga. Hvem skulle trodd at det skjedde så mye der nede? Solrun så og hørte ikke mye der hun stod og fulgte sola med øynene hele dagen.

-          En morgen var det noen som summet rundt nede ved roten hennes. Jammen var det ikke Gunda Graveveps. Hun holdt på med å grave et dypt hull. Hvorfor det, undret Solrun. Før hun fikk spurt, fløy Gunda og satte seg på en kornblomst.

-          Like etter var hun borte og like snart var hun tilbake med en stor larve som hun stakk flere ganger før hun trakk den ned i hullet. Da hun kom opp igjen, satte hun seg igjen på kornblomsten.

-          Hvorfor gjør du dette, måtte Solrun spørre.

-          Jeg legger egg, jeg legger egg, jeg legger egg, svarte Gunda Graveveps og slo med vingene før hun fløy av gårde.

-          Hmm, sa Solrun Smørblomst for seg noen. – Noen har det travelt. Takke meg til å være smørblomst. Jeg vet hvor jeg vokser. Jeg vet hvor min plass i livet er. Når jeg har hatt besøk av Birgit Bie, Hugo Humle, Bea Blomsterflue og mange andre, får jeg høre det jeg vil. Særlig Bea har mye å fortelle. Hun har vært over alt i blomsterenga og mange andre steder.

-          Og så er hun så flink til å fly. Nesten ingen er så rask som henne. Det kunne hun være glad for da det hendte noe som kunne gått veldig galt.

-          Bea satt på en løvetann og koste seg med deilig og søt nektar da hun fikk øye på en jaktedderkopp som satt på lur og stirret på henne.

-          Bea hadde aldri sett så skumle øyne noen gang. Hun ble stiv av skrekk og fikk ikke til å bevege vingene. Først da Jack Jaktedderkopp hoppet mot henne, greide hun å lette fra løvetannen. Det var i siste liten. Ikke før var hun i lufta, så satt Jack på løvetannen.

-          Se til å ha deg vekk, ropte Lars Løvetann. – Du har ikke noe her å gjøre. Ikke spiser du nektar og ikke liker du blomsterstøv. Du bare ødelegger for meg. Hvordan skal jeg få satt frø om jeg bare får besøk av slike skurker som deg? Ha deg vekk!

-          Jack Jaktedderkopp nedlot seg ikke til å svare, men lusket snart bort likevel.

-          Selv om jeg ikke opplever så mye her jeg står, er det nesten ikke grenser for alle de spennende historiene jeg før høre, sa Solrun.

-          Alle de andre smørblomstene som stod omkring, nikket på hodet.

-          Hver eneste kveld så lenge jeg blomstrer, synger Svend Svarttrost for meg. Det er like vakkert hver gang.

-          Er det noe rart at jeg er lykkelig? Når jeg synes at jeg har fått nok av besøk, lar jeg kronbladene falle av og setter frø. Hvem kan ha det bedre enn meg?

-          Var det en fin historie, spurte feen.

-          Ja, svarte M, men jeg synes jeg har det bedre enn Solrun Smørblomst når du kommer til meg nesten hver eneste kveld når jeg vil.

Hun smilte til feen.

Smørr, smorr, smute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?