1001 godnatthistorier - 52. Historien om Solveig Solsikke

52. Historien om Solveig Solsikke

-          Hva er det du har stående i vinduskarmen, måtte fru Fantasia spørre da hun satt på sengekanten.

-          Det er solsikke, sa M. – Jeg fikk frøet i barnehagen, og så sådde jeg det for en uke siden.

-          Da skal jeg fortelle deg historien om Solveig Solsikke, sa feen.

-          Hun begynte akkurat på samme måten som denne spiren. Fra frøet sitt skjøt hun først ned en liten rot for å holde seg fast. Så kom det opp to små blader. Deretter to blader til og så vokste hun oppover alt hun kunne. Roten under jorda ble bare større og større slik at hun ikke skulle falle.

-          Nå vokste hun i full fart sammen med de andre solsikkene i åkeren. Lauritz Løpebille som holdt til nede på bakken fikk hun snart ikke øye på lenger. Dessuten var hun opptatt av helt andre ting. Hvor var Solfrid Sol?

-          Solveig så seg rundt. Det virket som alle de andre solsikkene også var forvirret. Solfrid kunne jo ikke bare forsvinne uten å si fra? I går var hun der, og alle solsikkene fulgte henne med øynene hele dagen.

-          Det skulle vel aldri være Mons Måne som var på ferde igjen? Alle solsikkene visste at han var svært misunnelig på Solfrid. Når Mons Måne var oppe på himmelen, var det ingen av solsikkene som snudde seg mot ham. Mons gikk over himmelen uten at det var noen som brydde seg om ham i det hele tatt.

-          Jo, det var Mons. Han hadde laget en solformørkelse igjen. Alle pustet lettet ut og begynte å snakke. Fuglene som hadde vært stille, begynte å synge igjen. Solfrid Sol kom til syne, og alt var som før.

-          Men var egentlig alt som før? Solveig var i tvil. Når alt plutselig kunne forandres bare på grunn av at Mons Måne gjorde noen sprell på himmelen, hvorfor kunne ikke alt annet også plutselig endre seg?

-          Solveig kjente at hun mer enn før nøt at strålene fra Solfrid varmet henne. Pling, pling, pling, sa det når solstrålene traff henne. Hun tok vare på hvert eneste øyeblikk.

-          Hver dag nå hadde hun besøk av Bea Bie, Hugo Humle og alle de andre insektene som elsket å spise nektar og honning.

-          Det kom til og med noen små kolibrier innom som bare var litt større enn sommerfugler.

-          Alle sammen hadde historier å fortelle, men dem skal du høre en annen gang, sa feen.

-          Utpå høsten begynte Solveig Solsikke å føle seg gammel. De fine, gule kronbladene visnet og falt av. Hun var i ferd med å gå i frø, som folk sier.

-          Lite visste hun om fremtiden, hva som kom til å hende. Av småfuglene hadde hun hørt om fuglefrø. På fuglebrettet om vinteren var solsikkefrø noe av det beste Kjell Kjøttmeis visste. Han hadde prøvd seg litt på Solveig etter at hun begynte å gå i frø, men hun hadde jaget ham bort. Det fikk være måte på til frekkhet!

-          En solskinnsdag kom en svær maskin til stedet Solveig Solsikke bodde. Den både durte og bråkte noe aldeles forferdelig, og før hun visste ordet av det var hun høstet.

-          Sammen med alle de andre solsikkefrøene havnet hun i en lastebil og ble kjørt til en fabrikk. Her kjente hun seg veldig presset og forstod egentlig ikke hva som foregikk før hun var blitt presset til solsikkeolje og ble tappet på en fin flaske.

-          Jaja, tenkte hun. – Dette er iallfall bedre enn å bli til fuglefrø og ligge på fuglebrettet og fryse hele vinteren. Da slipper jeg å få besøk av frekke Kjell Kjøttmeis.

-          At jeg skulle være så heldig å komme på en så fin flaske, sa hun for seg selv. – Det er ikke alle forunt. Men hva kommer til å hende nå? Jeg kan vel ikke være å denne flasken resten av livet? Det må være en mening med at jeg er kommet hit.

-          Solveig Solsikke, for hun kalte seg det selv om hun nå var blitt solsikkeolje, stod på hedersplassen i kjøkkenet til Rasmussen. Det trodde hun iallfall selv. Hun så matvarer komme og gå.

-          En dag kom sannelig Torstein Torsk innom på besøk. Solveig kjente ham igjen på skjegget. Torstein ble skåret i fileter med en skarp kniv.

-          Så tok noen et hardt tak rundt flasken som Solveig var i.

-          Ikke så hardt, forsøkte hun å rope, men til ingen nytte. Hun ble løftet opp og helt i en varm stekepanne.

-          Nå riktig boblet hun av sinne. Dette gikk da ikke an!

-          Det er solsikkedampet torsk til middag i dag, sa fru Rasmussen og slapp noen sleipe torskefileter i pannen.

-          Torstein Torsk riktig krøllet seg i pannen, så glad var han over å hilse på Solveig Solsikke.

-          Gleden er ikke på min side, stønnet Solveig, men hva kunne hun gjøre?

-          Dette er slutten, sa Solveig Solsikke.

-          Og det var det.

Sol, sul, sute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?