1001 godnatthistorier - 60. Historien om Kalle Kanin

60. Historien om Kalle Kanin

-          Nå er det sengetid ikke bare for deg, sa fru Fantasia.

-          I dyrebutikken slukker de lyset på denne tiden. Har du forresten vært inne der og sett på alle dyrene, fiskene og fuglene?

-          Ja, svarte M. – Men det var en stor fugl der inne som skrek så høyt at jeg ble helt redd.

-          Det var sikkert en arapapegøye?

-          M nikket. – Den var skikkelig stor.

-          Så du Kalle Kanin i dyrebutikken?

-          Nei, hvordan ser han ut?

-          Han er liten og hvit og ligner akkurat på en ulldott.

-          Kalle Kanin har deilig, myk pels som bare vokser og vokser når den blir klippet. Den pelsen er veldig verdifull fordi den er så myk og så varm. En gang i året blir angorakaninene klippet. Kalle er blitt klippet en gang. Det var helt forferdelig husker han.

-          Nå hadde pelsen hans vokst ut igjen. Sammen med resten av familien ventet han i dyrebutikken på at noen skulle komme og kjøpe ham. Mange hadde sett på angorakaninene, men alle syntes at de var for dyre. Det var tydelig at Bjørn Butikkeier likte dem og satte pris på dem, for å si det slik.  Kaninene fikk god mat hver eneste dag, gulrot, kål og deilig høy.

-          Men noen satte nok mer pris på Kalle Kanin enn han likte. Han hadde sett dem flere ganger. De lot som de var interessert i akvariefisk, marsvin og hvite mus. Men Kalle var ikke dum. Han visste at de var innbruddstyver.

-          En natt hadde han kjent igjen en av dem utenfor vinduet. Heldigvis hadde Arnhild Ara skreket og tyven forsvant i full fart nedover gata.

-          En dag kom en fuglevenn inn i dyrebutikken. Han hadde spart penger lenge og nå ville han kjøpe Arnhild Ara. En ukes tid senere kom innbruddstyvene igjen. Denne gangen om dagen. De spurte hvor den pene, blå araen var blitt av.

-          Hun er solgt, sa Bjørn Butikkeier, men vi får en ny om to uker om dere er interessert.

-          Alle dyrene og fiskene forstod at tyvene ikke var interessert i noen arapapegøye. De ville bare forsikre seg om at ingen ville varsle når de en natt brøt seg inn for å stjele.

-          Etter at døra var låst og det ble stille i butikken, begynte alle å snakke om hva de kunne gjøre om det ble innbrudd. Scalarene i akvariet like ved døra sa at de kunne holde vakt. De var vante med å passe på alt som rørte seg.

-          Neontetraene sa at de kunne lyse i mørket. Det var ikke nødvendig at lyset var på. Når alle var blitt vant til mørket, skulle nok de greie å lyse opp nok til det var mulig å se hva som foregikk.

-          Sverddragerne var sikre på at de kunne jage bort tyver med sverdene sine, men det var det ingen andre som trodde på. Sverdene var ikke skarpe nok.

-          Kato Kampfisk sa han ikke var redd for noen. Det eneste måtte være sitt eget speilbilde. Han likte å morske seg for å skremme de andre fiskene. Han var helt sikker på at han kunne skremme selv innbruddstyver.

-          Piranhaene som gikk i et stort akvarium for seg selv fordi ingen andre ville være sammen med dem, flekket tenner og sa at de kunne nok bite fra seg om noe skjedde i butikken. De glemte helt at glasset i akvariet var så tykt at de ikke kunne komme ut.

-          Alle snakket i munnen på hverandre om alt de kunne og ville gjøre, men til slutt fant de ut at de egentlig ikke kunne gjøre noen ting. De maktet jo ikke komme ut av akvariene eller burene sine.

-          De eneste som fikk lov til å gå fritt i butikken var Anton Apekatt og Pieter Pyton. Anton likte å sprette rundt og holde gjøn med de andre dyrene og fiskene, mens Pieter helst lå kveilet opp inne på bakrommet med døra lukket for ikke å skremme kundene.

-          Pieter Pyton var ni meter lang og kjempesterk.

-          Pieter Pyton lot de andre prate og sa ingenting. Han bare kveilet seg opp i kroken til venstre for døra og lot som han sov.

-          Klokka slo tolv. Litt etter midnatt knirket det i døra. Det var innbruddstyvene. Alle de som hadde vært så store i munnen tidligere på kvelden, ble nå helt stille. De som kunne, gjemte seg. Kalle Kanin krøp dypt ned i halmen innerst i buret sitt.

-          Pieter løftet på hodet for å se bedre. Han hadde gode øyne og ingen problemer med å se i det svake lyset fra neontetraene.

-          Da tyvene listet seg bort til buret der Kalle Kanin gjemte seg, krøp Pieter Pyton etter. Før tyvene rakk å reagere, hadde han snodd seg rundt bena deres og strammet til. Dermed kunne de ikke røre seg. De falt bare over ende og ble liggende mens Pieter strammet til mer og mer.

-          Anton Apekatt trykket på butikkalarmen og litt etter hørte de politibilen med hylende sirener.

-          Før Konrad Konstabel rakk å komme inn i butikken, hadde Pieter Pyton løsnet grepet og forsvunnet inn på bakrommet. Han visste at han var en ulovlig innvandrer og ville bli sendt ut av landet om politiet fant ham.

-          Da Bjørn Butikkeier kom, hørte han innbruddstyvene snakke om en stor slange. Han skyndte seg inn på bakrommet og gjemte Pieter Pyton i et skap. Pieter fikk et klapp på hodet og beskjed om å ligge helt stille.

-          Tilbake i butikken løftet han opp Kalle Kanin og klødde ham på magen. Den natten fikk Kalle en hel gulrot å kose seg med.

Pitt, pytt, pute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?