818. Historien om Snjo Snøfonn
- Fjols Fjellturist fortalte at han hadde snakket med Snjo Snøfonn sist sommer, sa fru Fantasia og slo seg ned på sengekanten ved siden av M.
- Snjo var bekymret fordi han ble mindre og mindre der han lå under Mytingsfjellet ikke langt fra Galdhøpiggen i Jotunheimen.
- Han sa han hadde ligget der i tusenvis av år, men nå var han begynt å krympe. Faretruende mye, syntes han selv. Noen kaller ham for Juvfonna, men han heter egentlig Snjo Snøfonn.
- Jeg forsøkte å trøste ham da jeg tok turen inn til ham i sommer, sa feen, - men det hjalp liksom ikke. Du har vært liten før, sa jeg. Det er helt normalt at du krymper noen år for så å vokse igjen. Du må ikke bekymre deg for ting du ikke kan gjøre noe med.
- Jeg vet jo det, sa Snjo. – For mange tusen år siden var jeg nesten borte. Så ble det kaldere, og jeg la på meg. Der hvor reinsdyr hadde gått og tråkket, der hvor folk lå i skjul og jaktet på dyrene, der falt snøen om vinteren og ble liggende over sommer etter sommer. Jeg har mange gode minner fra den tiden. Senere var det noen som fant ut at de skulle bygge en hytte for fjellturister like ved Juvvannet. Det var i 1884 om jeg ikke husker feil. Til å begynne med var det ikke mange turister som kom dit. Det var bare de som absolutt ville gå opp på Galdhøpiggen som overnattet der om sommeren. Dessuten var det noen galninger som drev og trente fordi de ville gå til Sydpolen og Nordpolen på ski. Om jeg ikke husker feil, var det en som het Nansen og en annen som het Amundsen. Siden det ikke var noen steder å overnatte om vinteren, hendte det at de grov snøhuler i meg og sov der om natten. Jeg husker som det var i går hva de snakket om i lange vinterkvelder og –netter. Det er nemlig slik med oss fonner og isbreer at vi husker det meste. Alle de tingene som noen mister på oss, blir liggende. Jeg vet ikke hvor mange ting jeg har tatt vare på, bare at det er veldig mye.
- For en del år siden var det noen som fant ut at de ville grave et hull i meg. De kunne jo ha spurt om lov, men det gjorde de ikke. De bare begynte å grave, og til slutt kom de helt inn til fjellet i den andre enden av hullet. Uten å spørre kalte det de hele for Mimisbrunnr Klimapark. Det likte jeg absolutt ikke. Akkurat som jeg var interessert i å ha mange turister vandrende inne i meg! Attpåtil begynte de å forlange penger av de som gikk inn i hullet. De pengene så ikke jeg noe til. Det syntes jeg var dårlig gjort. Jeg som hadde tatt vare på så mange andre ting, pilspisser, spyd og mye annet. Jeg kunne godt fått de pengene, syntes jeg. Inne i meg hadde pengene vært sikrere enn i banken.
- Men hva kunne jeg gjøre? Ikke noe i det hele tatt. Nå håper jeg at Snart Snø kommer om ikke lenge. Han har sagt at han har planer om å komme med flere meter. Dersom Vegard Vestavind hjelper til, tror jeg det er mulig at jeg legger på meg neste vinter. Da forsvinner kanskje hele klimaparken. Vi får se. Været er det visst ingen som rår med.
Finn, fonn, fute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar