831. Historien om Smekk Smalahove
- Der lå han på julebordet, Smekk Smalahove, og jeg syntes sannelig han smilte, sa fru Fantasia og skjulte noe bak ryggen da hun satte seg ved siden av M.
- Jeg var en tur innom et julebord i kveld, sa feen.
- Hva er det du gjemmer, spurte M.
- Se her, sa feen og holdt frem en tallerken.
- Jammen tror jeg han smiler, sa M. – Han er iallfall ikke sur. Kanskje det er kålrotstappen eller potetene han venter på?
M ble helt forskrekket da hodet åpnet munnen og begynte å breke. Hun gjemte seg under dyna.
- Unnskyld meg, sa Smekk. – Jeg må breke litt for å klare stemmen, men du trenger ikke være redd. Jeg skal holde meg her på tallerkenen, og jeg biter ikke.
Omsider våget M å titte frem, men bare med ett øye.
- Hvordan har det seg at du havnet på den tallerkenen?
- Å, det er en lang historie, sa Smekk, - men kvelden er ennå ung, og det er ikke sovetid ennå. Dessverre kjenner jeg meg fremdeles litt varm i hodet etter alt jeg måtte gå gjennom før jeg havnet på tallerkenen her.
- Fortell, sa M.
- I sommer trasket jeg rundt i fjellheimen sammen med moren min, Sauhild Sau.
- Du aner ikke hvor fint vi hadde det. Sommeren var varm og gresset grønt. I tillegg til gress var det mye annet å spise. Det var fint i høyfjellet med blåne bakom blåne så langt jeg kunne se. Likevel likte jeg meg best i fjellbjerkeskogen hvor det var mye mer å spise. Men jeg kunne jo ikke spise hele dagen. Mye tid gikk til å prate med alle dem jeg møtte mens jeg tuslet omkring. Det har seg nemlig slik at vi sauer har lett for å få kontakt med både planter og dyr. For eksempel spør jeg bestandig de plantene jeg treffer om jeg får lov til å ta meg en tugge. Sier de nei, går jeg bare videre. Mange av fjellplantene strever hardt med å få frem blomster i den korte sommeren. Blomster er noe av det beste jeg vet. Når plantene ber meg spare blomstene fordi de tenker på frøplantene som skal bli voksne neste år, så gjør jeg akkurat det. Jeg må også passe på hvor jeg tråkker. I fjellet legger mange fugler reirene sine på bakken slik at jeg må se meg for. Noen ganger hjelper jeg Rita Rype med å ruge på eggene hennes, særlig når det kommer snø i fjellet. Jeg passer også litt på rypeungene etter klekking. I surt og kaldt vær følger de etter meg. Legger jeg meg ned, kryper de godt inn i ullen min. Det er både koselig og trivelig for begge parter.
- Nå før jul møttes vi igjen på julebordet. Det var litt overraskende. Til å begynne med kjente vi hverandre ikke igjen, men det varte ikke lenge før vi pratet sammen som det var i går. Jeg smakte litt på viltsausen. Til gjengjeld fikk rypene litt kålrotstappe når de kom på tallerkenen.
- Likevel må jeg jo innrømme at både rypene og jeg savnet tiden vi hadde sammen i fjellet. Vi skulle gledet oss mer over hvor fint vi hadde det når vi var der. Vi visste ikke hva vi hadde, før vi mistet det, avsluttet Smekk Smalahove.
Smekk, smakk, smute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar