954. Historien om Kaftir Kaffekanne
Fru Fantasia satte seg ned ved siden av M og holdt noe bak ryggen.
- Hva er det du gjemmer, spurte M. – Er det en overraskelse?
- Egentlig ikke, svarte feen. – Det er bare Kaftir Kaffekanne. Jeg måtte ta ham med i kveld.
- Når kommer min tur, har Kaftir spurt utallige ganger. – Nå har du fortalt om både Kaftein Kaffe, Kaftir Kaffekjele og Karsten Kaffekopp, sa Kaftir. Derfor har jeg ham med nå.
- Det var på tide, pep Kaftir Kaffekanne gjennom tuten.
- Hvorfor piper du slik, måtte M spørre. – Kan du ikke snakke vanlig slik som de fleste andre?
- Det er de andre som burde snakke slik som jeg gjør, svarte Kaftir. – Nå har jeg vært i finere selskap så lenge jeg har levd, og der snakker damene slik. For tiden bor jeg sammen med fru Fisfin i huset mitt. Vi to kommer godt overens. Det tok litt tid å lære henne å snakke slik som finere folk gjør, men etter hvert fikk hun det til. Nå snakker de fleste fine fruene som bor på Øvre Singsaker i Trondhjem slik som meg.
- Heter det ikke Trondheim, da?
- Ikke på Øvre Singsaker. Jeg skal forresten lære deg et lite knep om du en gang skulle komme til Øvre Singsaker og drikke kaffe der. Det har jeg lært av en hollandsk sjøkaptein. Det viktigste er nemlig ikke at du drikker kaffe, men hvordan du holder koppen. Pekefingeren skal nemlig peke rett ut i luften.
- Det høres rart ut. Er det noen grunn til det?
- Det bare er slik på Øvre Singsaker. Alle som har bodd der noen år, gjør det. Selv lærte jeg det den gangen jeg seilte på et hollandsk skip. Det var forresten for over tre hundre år siden. Hollenderne plantet kaffetrær på øya Java i Indonesia, for det gikk ikke an å dyrke den slags i Holland. Jeg vet ikke hvor mye kaffe jeg skjenket den gangen jeg gikk i fart mellom Holland og Java. Den gangen var kaffe en dyrebar vare og ble drukket fra små kopper med bare plass til to fingrer i hanken.
- Men hvordan havnet du på Øvre Singsaker av alle steder?
- Jo, det skal jeg si deg. Finere folk i Trondhjem fikk etter hvert smak på kaffe. Jeg var med på en kaffelast fra Holland. Da skipet var utenfor Agdenes, blåste det opp til full storm. Jeg husker det som det var i går, for jeg stod på bordet i lugaren til kapteinen og var full av rykende varm javakaffe. Så hørtes det et dunk, og vi stod på grunn ytterst i Trondhjemsfjorden. Jeg trodde min siste time var kommet, men kapteinen la meg i skipssekken og fikk reddet meg i land. Flere sekker med den fineste javakaffe ble også berget. I Trondhjem traff kapteinen på en mann som het Kjeldsberg. I huset hans bodde kapteinen mens han ventet på båt for å reise tilbake til Holland. De to drakk kaffe sammen. Kjeldsberg satte slik pris på å en kopp ettermiddagskaffe at han bestemte seg for å lage sin egen kaffe. Som takk for oppholdet ble jeg forært til Kjeldsberg. Siden flyttet jeg til et hus på Øvre Singsaker sammen med fru Fisfin, og der har jeg bodd siden, avsluttet Kaftir Kaffekanne.
Kinn, kann, kute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar