974. Historien om Hilda Havørn
- Jeg hørte av Vegard Vestavind at Hilda Havørn er i lufta hver eneste dag nå, sa fru Fantasia og flyttet på hodeputen før hun satte seg ned ved siden av M.
- Kan vi hilse på henne, spurte M.
- Vi snakker med Paramon Paragliderpilot. Han kjenner Hilda godt og vet hvor hun pleier å fly.
Det skulle ikke mer til enn en neve med stjernestøv før de sto på stranda ute ved havet. Bølgene slo mot land i vinden. Paramon var allerede i lufta og pekte opp. Og der fløy sannelig Hilda noen meter over Paramon.
M vinket til henne, og det varte ikke lenge før Hilda satte seg på en fjellknaus.
- Hyggelig å hilse på deg, sa Hilda Havørn.
- Jeg visste ikke at du var så stor. Og at du har så digre klør.
- Det må til her ute i havgapet. Vegard Vestavind er ikke nådig når han blåser seg opp, og det er stor fisk i sjøen. Vil du som jeg, så flyr vi en tur sammen.
- Tør jeg det, da, spurte M. – Er jeg ikke litt for stor?
- Det ordner sikkert fru Fantasia, sa Hilda. – Det er bare å holde seg fast.
Et lite slag med tryllestaven gjorde at M kunne sette seg på ryggen mellom vingene.
- Da flyr vi. Først tar vi turen til redet mitt. Der har jeg to forslukne unger som nok trenger hjelp. De fikk en stor torsk på deling, men jeg tror de ikke greier å spise den selv. Jeg er nødt til å gi dem småbiter for de greier ikke å rive opp fisken.
Da Hilda satte seg på redekanten, ble det et svare spetakkel.
- Nå tror jeg du må passe deg litt. De er så sultne at det kan hende de griper tak i deg.
Det var like før det gikk galt. En av ungene nappet i nattkjolen til M med nebbet og rev av et lite tøystykke. Hun måtte gjemme seg under den ene vingen mens Hilda parterte torsken.
- Her vil jeg ikke være lenger, sa M. – Maken til slukhalser har jeg aldri sett.
- Nå greier de å få i seg maten selv, sa Hilda og lettet fra reiret. – Vi må bare passe oss når vi flyr mot havet. Det er noen store vindmøller rett her ute. Jeg vet ikke hvem som har satt dem der og hvorfor. For noen år siden kunne vi havørner fly hvor vi ville, men de vindmøllene er skumle. De slår med vingene, og jeg mange fugler som er blitt slått i bakken. Det ser ikke ut som om vingene går fort, men det gjør de. Mange fugler tror vindmøllene vil leke. Jeg har bedt dem passe seg, men de hører ikke bestandig på meg.
- Kan vi ikke fly bort til det fjellet der Paramon Paragliderpilot driver og flyr, sa M.
- Det var en god idé, sa Hilda. – Der kan jeg ligge og fly i timevis mens Vegard Vestavind blåser. Da trenger jeg ikke slå med vingene og kan bare flyte på oppvinden.
Det siste M husket var suset av vinden og bruset fra bølgene. Plutselig lå hun i sin egen seng, snudde seg rundt og sovnet igjen.
Hiv, hav, hute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar