73. Historien om Smeik Smultring
Fru Fantasia snuste da hun kom inn i soverommet til M.
-
Det er vel aldri noen som lager smultringer her,
spurte hun. - Smultringer er noe av det beste jeg vet. Så myke og gode.
-
Jeg liker bedre serinakaker, sa M. Det dumme med
smultringer er at det ikke går an å spise hullet i dem.
-
Smultringer er nødt til å ha hull, svarte feen. -
Hvordan kan de ellers være smultringer?
-
Nå skal du høre om Smeik Smultring. Da Smeik kom
i smultgryta, ble han redd for første gang i livet. Det var veldig varmt der,
og han hadde heller ikke lært å svømme. Etter en liten stund tok han noen
svømmetak og fløt opp. Hadde han blitt liggende på bunnen, visste han ikke hvordan
det ville gått.
-
Nå ble han fisket opp og lagt på en rist for å
tørke seg etter badet.
-
Er det noen som har et håndkle, spurte Smeik. –
Jeg er litt våt på undersiden.
-
Det går greit, sa de som lå under ham. Smulten
renner av ganske fort.
-
De andre smultringene ønsket ham velkommen til
smultringfamilien.
-
En fersking som deg vet vel ikke at vi har
familie i hele verden!
-
Har vi det, spurte Smeik.
-
I Amerika har vi massevis av slektninger. Der
heter de donuts. Hvorfor vet vi ikke, men det heter de iallfall. De ser
annerledes ut enn oss, og vi er ikke sikre på om de er ordentlige smultringer.
Noen kaller dem dunkin donuts.
-
Hvorfor de skal kline seg til med sjokolade,
melis og masse annet, går over vår forstand. Sunne kan de iallfall ikke være.
Hullet i midten er også ganske lite. At de har så lite hull, forstår vi ikke,
for alt skal jo være størst i Amerika.
-
Heldigvis har de ennå ikke begynt å menge seg
med oss ekte julekaker. Til det er de for klissete. Skikkelige julekaker skal
være tørre og ikke grise til på fatet.
-
I god tid før julaften var alle julekakene i
boks. Der lå de og gledet seg til den store dagen. Selv om de lå i matskapet,
hadde de fått med seg at Gregers Gran junior var kommet til huset. Det var han
som skulle være juletre i år. Han stod ute på verandaen, for han likte seg best
i kulda.
-
Hva alle kakene snakket om, var hvem som ville
bli spist først etter at julegavene var pakket ut.
-
Om natten drømte de om hvordan det var å ligge
på kakefatet.
-
Serinakakene var noen masekopper og spurte
stadig vekk gullkaffekoppene hva de trodde om hvem som ville bli spist først.
-
Dere har vært med på mange juler. Dere må jo
vite noe om det?
-
Men kaffekoppene holdt tett. De var jo kopper.
Derfor sa de ikke noe.
-
Hva bryr vi oss om dere, klirret de. Uten
julekaffe blir det verken jul eller julekaker.
-
Stemningen i matskapet ble etter hvert ganske amper.
Lille julaften endte det med at kakeboksene som stod stablet oppå hverandre,
raste i gulvet. Likevel sluttet de ikke å krangle.
-
Stille ble det først da matskapet ble åpnet mens
julemiddagen lå i stekeovnen. Lokket hadde falt av flere av boksene slik at
kakene lå utover gulvet. Det var noen hele kaker, men de fleste kjente seg
knust.
-
Det var bare i smultringboksen at alle hadde
klart seg.
-
De få som var hele, ble lagt på et kakefat av
sølv. De andre var ikke så heldige. De som ikke var knust til småbiter ble
puttet inn i pepperkakehuset og måtte vente på å bli spist til senere i jula.
-
Dette har vi sett før, klirret kaffekoppene. –
At dere julekaker aldri kan lære? Krangling kommer det aldri noe godt ut av.
-
Smeik Smultring sa ikke noe. Han hadde ikke vært
med og kranglet. – Det er sikkert fordi jeg er rund og god og myk, mente han.
-
Hvordan ville jeg sett ut om jeg hadde vært en
klissete donut? Det er nok grunnen til at de aldri kommer til å bli julekaker.
-
Smeik Smultring lo for seg selv slik at hullet i
midten ble enda større.
Smult, smalt, smute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar