88. Historien om Kalle Kano
-
Har du vært i Inderøy, spurte fra Fantasia da
hun satte seg ned i fotenden av senga til M.
-
Det er jo der hvor Torunn og Einar bor, svarte
M.
-
Det er en til som bor i Einerveien inn i garasjen
til Einar og Torunn, sa feen. Det er Kalle Kano. Kalle begynner å bli litt
gammel nå. Likevel liker han å ta med eierne sine på tur når det er sommer og
Borgenfjorden ligger blikkstille.
-
Sist sommer hendte det noe merkunderlig. Kalle
Kano lå og slappet av i sola og trodde alt var såre vel. Han så ikke Tor
Tordensky som vokste høyere og høyere. Tor riktig blåste seg opp. Til slutt var
han så stor at han ikke greide å holde på alt regnet han hadde inne i seg. Nå
begynte han å helle ut regn i bøttevis.
-
Det regnet i Einerveien slik det aldri hadde
gjort før. Kalle Kano forsøkte å rope, men det ble bare gurgling for han hadde
så mye vann innabords.
-
Heldigvis for Kalle skulle Torunn og Einar til
butikken for å handle akkurat da. Heldigvis for Torunn og Einar hadde Kalle
passet på at han hadde padleårer med seg. Padlevester hadde han også liggende
på toftene.
-
Einar tømte Kalle for vann, men nå regnet det så
kraftig at Einerveien var blitt til en elv.
-
Sett dere oppi meg så jeg ikke blir tatt av
strømmen, klarte Kalle Kano å rope. Torunn og Einar gjorde som Kalle sa, ellers
hadde nok Kalle Kano reist sin vei alene. Hvordan det ville gått, er ikke greit
å si, men nå var de iallfall tre. Einar satt i midten og padlet. Torunn satt
bak og styrte.
-
Skip ohoi, ropte Kalle. – Unna vei, for her
kommer jeg!
-
Så bar det nedover Einerveien så vannet fosset.
Einar padlet alt han kunne for at Kalle skulle få styrefart, mens Torunn gjorde
så godt hun kunne for å holde Kalla Kano på veien eller elva som Einerveien var
blitt til. De kom til Årfallet som nå var forvandlet til et fossestryk.
Heldigvis holdt alle bilene seg hjemme i garasjene sine i uværet.
-
Nedover bar det i vill fart. Folk stod langsmed
veien eller elva og så på. De vinket og ropte. Torunn vinket tilbake.
-
Jeg er blitt pensjonist nå, og kan gjøre hva jeg
vil, ropte Torunn før hun forsvant nedover forbi barnehagen.
Trauste trøndere stod bare og
ristet på hodet.
-
Du må padle hardere med venstre åre, skrek
Torunn til Einar. – Vi skal til butikken.
-
Det er du som må ta i mer, skrek Einar tilbake
før de krysset hovedveien i retning butikken.
-
Se opp, ropte Einar igjen. – Jeg mener se ned! Elva
er full av kasser og spann med Inderøysodd!
Torunn styrte så godt hun kunne,
men greide likevel å fiske opp en del soddspann.
-
Vi greier ikke å stoppe ved butikken. Jeg tar
med tre spann Inderøysodd slik at vi iallfall har middagsmat. Pass på nå så vi
ikke strander ved aldersheimen!
Einar hørte ikke hva Torunn sa.
Han var opptatt med å fiske opp en pakke med skjenning som kom flytende.
Skjenning var noe av det beste Einar visste.
Før verken Kalle Kano, Torunn
eller Einar visste hva som var hendt, lå de og fløt i Straumen og drev ut i
Trondheimsfjorden. Redningsvestene hadde de glemt å ta på seg. De hadde hatt
nok med å holde Kalle på rett kjøl under den ville ferden.
Kalle bestemte nå at de skulle
padle til Sundsanden, og Torunn og Einar gjorde som han ville.
På Sundsanden stod Håvard
Journalist og ventet på de tre slitne eventyrerne.
Slik gikk det til at Kalle Kano,
Inger Inderøysodd og Sigurd Skjenning kom på førstesiden i avisa dagen etter.
Først helt nederst på siden stod det litt om Torunn og Einar Pensjonist. Det
var like greit, syntes de to.
Kan, kall, kute, så var den
historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar