81. Historien om Melker Melkesjokolade
Fru Fantasia satte seg i fotenden av senga og holdt opp
godteriposen med lørdagsgodt som M hadde kjøpt i butikken på fredag.
-
Nå er det en som blir lei seg fordi han ikke
fikk være med sammen med smågodtet. Det er Melker Melkesjokolade.
-
Jeg liker melkesjokolade veldig godt, men Melker
er for stor. Hadde han bare kommet seg over i hyllen for smågodt, kunne jeg
puttet ham i posen.
-
I smågodtposene er det ikke plass til annet enn
smågodt. Slik er det bare, sa M.
-
La oss høre hva Melker Melkesjokolade har å
fortelle, sa feen og tok frem tryllestaven.
Før M visste ordet av det, var de inne i matvarebutikken og
stod foran hyllen med sjokolade.
-
Det var hyggelig å få besøk av dere selv om det
er etter stengetid, sa Melker.
-
Jeg hørte at du gjerne ville høre hvordan jeg
har det, sa han og kastet et blikk på M.
-
Har du hørt om Elfensbenkysten?
-
Nei, sa M.
-
Det er et lite land i Afrika. Den gangen jeg var
kakaobønne, bodde jeg der.
-
Jeg bodde trygt og godt inne i den store
kakaofrukt. Der inne var det masse små kakaobønner. Uten kakao blir det ingen
sjokolade.
-
Etter en lang reise med mange omveier hvor jeg
ble gjæret, tørket, røstet, malt, valset og smeltet, endte jeg opp på
sjokoladefabrikken. Der ble jeg blandet med melkepulver og ble til
melkesjokolade.
-
Etter at jeg ble melkesjokolade for nesten 110
år siden, har jeg hatt mange opplevelser. Jeg har vært med på tur nesten over
alt i verden.
-
Da jeg var liten dro jeg til Antarktis og
oppdaget Sydpolen. Jeg var den første sjokoladen som kom dit. På turen hadde
jeg med meg Roald Amundsen og flere andre. 14. desember 1911 kom jeg frem. Det
ble feiret med melkesjokolade.
-
Roald og vennene hans slo opp et lite telt på
polpunktet.
-
Inne i teltet la de igjen flere kilo med
melkesjokolade fordi de ville skynde seg tilbake uten å ha for mye å bære med
seg.
-
Da Robert Scott nådde frem til Sydpolen en
måneds tid senere, fant de meg. Det var god trøst for dem, for de ble veldig
skuffet over at de ikke var først. Hadde Roald Amundsen lagt igjen mer
melkesjokolade, er jeg sikker på at Scott og de som var med ham, hadde greid
seg.
-
Men Roald Amundsen hadde iallfall nok melkesjokolade
til at de kom velberget tilbake.
-
Fridtjof Nansen var en annen polfarer som ble
glad i melkesjokolade senere i livet. Hadde bare Fridtjof hatt med seg meg, er
jeg sikker på at han hadde funnet Nordpolen, men det var jo før jeg ble født i
1906.
Melker brisket seg så det raslet i plasten han hadde rundt
seg.
-
Jeg liker ikke alle disse moderne greiene sa
Melker Melkesjokolade. - I gamle dager hadde jeg sølvpapir rundt hele meg og et
omslag av papir. Nå er det plast, plast, plast alle steder. Det var tider,
mimret han.
-
Jeg var med Arne Næss på ekspedisjonen hans til
Tirich Mir i Hindukushfjellene i Pakistan i 1950. Hadde jeg kunnet snakke,
ville jeg fortalt den distré filosofiprofessoren at han gikk opp på feil topp.
Han nådde vesttoppen som het Laghshor. Østtoppen som han ikke klatret opp på,
het Tirich Mir.
-
At han hadde gått opp på feil fjelltopp,
oppdaget han først 14 år senere på en ny ekspedisjon. Det passet han på ikke å
si. Siden han var professor, ville han ikke være dum og vise at han ikke dugde
i sitt embete.
-
Jeg var med professoren den gangen i 1964 fordi
jeg visste at han greide seg ikke uten meg. Vi hadde jo kjent hverandre helt
fra han fikk melketennene og smak på melkesjokolade. Altså lenge før han ble
professor i filosofi. Jeg vet at hadde han ikke spist melkesjokolade flere
ganger om dagen, ville han aldri klart å tenke så klart som han gjorde.
-
De gangene han glemte å spise meg, rotet det seg
til for ham. Som da han klatret opp på feil fjelltopp i Hindukush.
-
Den andre gangen han klatret opp på Tirich Mir,
var det jeg, Melker Melkesjokolade, som passet på at han kom opp på riktig
fjell. Også på denne klatreekspedisjonen ble det mye rot. Hadde ikke
professoren lagt igjen et lite lager av melkesjokolade på veien opp, hadde han
ikke maktet å komme ned igjen. Det vet jeg helt sikkert.
-
For meg personlig betydde det ikke mye at jeg
var på feil fjelltopp den gangen i 1950 og at jeg ikke kom opp på toppen 14 år
senere. Jobben min var å passe på professoren, for han var egentlig en grei
kar.
-
Som første melkesjokolade hadde jeg nådd
Sydpolen. Det var nok for meg.
Melker Melkesjokolade begynte å bli sliten av all pratingen
nå. Det var tydelig at han nærmet seg 110 år.
-
Når jeg nå er blitt så gammel som jeg er, har
jeg bare ett ønske. Det er at jeg kan bli småsjokolade, slik at jeg kan komme i
samme hylle som smågodtet.
Sa Melker Melkesjokolade.
Godt, gatt, gute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar