691. Historien om Beate Bekkeblom
- Ingen vårblomster er like vakre som Beate Bekkeblom, sa fru Fantasia og holdt frem en liten blomsterkvast.
- Noe så gult har jeg aldri sett før, sa M.
- Det er takket være Solfrid Sol, sa Beate. – Jeg låner fargen fra henne på våren før de fleste andre blomstene springer ut. Solfrid er grei sånn. Det er mange dyr som prøver å spise meg fordi de synes jeg ser så fin ut. Heldigvis er jeg litt giftig slik at de som smaker på meg får blemmer på leppene og i munnen. Derfor får jeg stå i fred. Jeg inneholder en gift som heter anemonol akkurat som Balder Ballblom. Han blir heller ikke spist av dyr på beite.
- Balder Ballblom, ja, sa M. - Det var han som hadde ball i blomsterenga. Det ble mye tull husker jeg, og Konrad Konstabel fikk problemer.
- Jeg var ikke med på det ballet, sa Beate. – Det er alt for tørt i blomsterenga for meg. Jeg vil helst ha vann på alle kanter. Best liker jeg å vokse like ved Bertil Bekk, for da kan jeg drikke meg utørst hele tiden. Dessuten har Bertil og jeg mye å snakke om etter en lang vinter.
- Du er ikke ute om vinteren i det hele tatt, spurte M.
- Nei, hvorfor skulle jeg det. Er det noe å ta seg til om vinteren da? Takke meg til vår og sommer. Da er det trivelig å være bekkeblom. Bertil klukker og ler hele tiden og vi har så mye moro sammen. Jeg vet ikke om noen som er så munter som ham. Rett som det er skvetter han litt vann på meg. Egentlig er jeg ikke så glad i å dusje, men litt vann av og til er oppfriskende. Bertil kommer helt fra fjellet, sier han. Jeg skulle gjerne vært med ham opp dit, men Bertil sier at det nok er for kaldt for meg der oppe. Der vokser bare Iselin Issoleie, Snøhild Snøsildre og slike blomster. De er aldri så tidlig ute som deg, sier han.
- Jeg tror egentlig jeg kunne trivdes godt nærmere fjellet, sa Beate. – Her hvor jeg vokser nå, er jeg rett som det plaget av Vanda Vannrotte. Hun kommer og spiser av røttene mine. At det går an å være så frekk! Ikke spør hun heller. Hun kommer bare og forsyner seg. Jeg skal bare ha litt mat til ungene mine, sier hun, og så tror hun det er greit. Det er ulempen ved å holde til like ved siden av Bertil Bekk. Bertil liker det heller ikke. Han synes Vanda kunne holde seg på land slik som andre rotter.
- Du prater altfor mye, sier Vanda. – Dessuten heter jeg forresten ikke Vannrotte til etternavn. Det riktige navnet mitt er Vånd.
- Vannrotte eller Vånd, det er det samme for meg, klukker Bertil før han renner sin vei.
- Jeg pleier å si til Vanda at hun ikke må ta for mye av røttene mine og at jeg er giftig, men tror du Vanda hører på det øret, sa Beate Bekkeblom. - Jeg er sikker på at hun hører litt dårlig på grunn av all svømmingen sin. Dessuten er ørene hennes altfor små til at hun kan høre godt. Ser jeg Ulrik Ugle eller noen andre rovfugler, passer jeg på å si fra når Vanda er i nærheten. Ulrik er flink til å jage henne bort slik at jeg kan få fred om natten.
- Dette var interessant å høre, sa M. – Jeg trodde bare at du stod og blomstret hele våren uten at det skjedde noe særlig. Da lærte jeg noe nytt i kveld også.
Blim, blom, blute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
